T20 Isinnfrysingsmark
Åpen fastmark med hei- eller engpreg i eller nær bunnen av forsenkninger i terrenget – fortrinnsvis dødisgroper – som i perioder dekkes av stagnerende vann og i blant fryses inn i is om vinteren.
Hovedtypen forekommer i grunt jorddekte, relativt veldrenerte forsenkninger i breavsetninger. De fleste forsenkninger i terrenget vil over tid fylles med vann og bli til innsjø eller våtmark dannet ved forsumping på stedet. T20 Isinnfrysingsmarka er derimot i lange perioder veldrenert og mangler karakter av våtmark. Sannsynligheten for dette er størst når løsmassene har god dreneringsevne (sand- eller grusdominerte), men også andre forhold, for eksempel et kontinentalt klima, er av betydning. I perioder der det faller store mengder nedbør eller tilføres store mengder avrenningsvann og marka fortsatt er frossen, for eksempel under snøsmeltinga om våren eller på seinhøsten etter at telen har gått ned, kan bunnen i forsenkningen fylles med vann som blir stående i en lengre periode. Noen år fryser markvegetasjonen i bunnen av slike forsenkninger inn i is, derav navnet T20 Isinnfrysingsmark.
De aller fleste forekomster av T20 Isinnfrysingsmark er knyttet til landformen dødisgrop; forsenkninger i et tykt morenedekke eller en breelvavsetning, dannet ved slutten av siste istid. Isolerte isblokker som ble liggende igjen i flatt terreng der løsmasser ble avsatt, etterlot seg karakteristiske groper i landskapet etter nedsmelting. De kan variere i størrelse fra diameter på noen meter og dybde på en knapp meter til diameter på flere hundre meter og dybde på 20 meter eller mer. Dødisgroper er vanligst å finne i Øst-Norge, men kan også finnes andre steder i landet. Forekomst av T20 Isinnfrysingsmark i dødisgropene er derimot i hovedsak begrenset til indre deler av Østlandet, og da kanskje særlig i nordlige Hedmark.
Tresjikt kan mangle langt oppover sidene av ei dødisgrop av lokalklimatiske årsaker. Dødisgropene er kuldemagasiner, og i de kontinentale, høyereliggende delene av Østlandet kan lave temperaturer forårsake tilbakefrysing hos trær, trolig i kombinasjon med følsomhet for langvarig vannmetning og isinnfrysing. Faren for innfrysing i is begrenser også artsutvalget både av karplanter, moser og lav. Insektfaunaen kan være rik i perioder med stagnerende vann og fuktig vegetasjon. Det ser derimot ut som om hovedtypen mangler karakteristiske arter fordi de fleste marklevende insekter kan forflytte seg til et mer optimalt fuktighetsregime i ugunstige perioder.
I bunnen av forsenkningen midt i bildet finnes en liten isinnfrysingsmark (Folldal, Hedmark).
Definisjon og avgrensning
T20 Isinnfrysingsmark er jorddekt, ikke-tresatt fastmark hvor IF Isbetinget forstyrrelse med minst klart isforstyrrelsespreg (IF∙b) er definerende for hovedtypen (dLKM).
De alpine forekomstene av T20 Isinnfrysingsmark, bla. kjent fra Rondane, kjennetegnes ved at vegetasjonen er sonert fra den veldrenerte marka omkring gropa, via gropas sidekanter der vann kan bli stående og fryse til is etter at telen har gått ned om høsten, til bunnen der vegetasjonen kan forbli innfrosset gjennom hele vinteren. Artssammensetningen av planter i de lavalpine dødisgropene minner noe om T7 Snøleier, men T20 Isinnfrysingsmark skiller seg fra vegetasjonen i et ordinært snøleie ved spesielle dominansforhold og et begrenset artsutvalg. Typiske arter er krekling Empetrum nigrum, greplyng Kalmia procumbens, stivstarr Carex bigelowii og smyle Avenella flexuosa, samt dominans av den brune laven smalfliket snøskjerpe Cetrariella delisei i bunnsjiktet.
I Nord-Østerdalen finnes store dødisgroper under skoggrensa; først og fremst i nordboreal, men til dels også i mellomboreal bioklimatisk sone. I bunnen av store dødisgroper der det er T20 Isinnfrysningsmark vil sidevegetasjonen i de nordboreale dødisgropene som regel bestå av en lavhei med sterke likhetstrekk med fjell-lavhei (T3 fjellhei, leside og tundra). Det er forekomsten av hei- og engpreget vegetasjon som tåler innfrysing og vanndekning i deler av året som definerer T20 Isinnfrysingsmark som hovedtype, mens hei-liknende natur i kantene hører til T3 Fjellhei, leside og tundra (også under tregrensa).
T20 Isinnfrysingsmark er kjent fra mellomboreal til lavalpin bioklimatisk sone, men ikke kjent fra boreonemoral og sørboreal bioklimatisk sone. Dødisgropene i dette området er enten vannfylte pga. opphoping av finmateriale i løsmassene, veldrenerte helt til bunnen eller inngår som deler av våtmarkssystemer.
Grunntypeinndeling
Hovedtypen er delt inn i to grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:
KA Kalkinnhold (tLKM): Variasjon langs KA Kalkinnhold gir grunnlag for inndeling i to grunntyer: T20-1 kalkfattig og intermediær isinnfrysingsmark (KA∙abcde) og T20-2 kalkrik isinnfrysingsmark (KA∙fgh). Dette gjenspeiles i artssammensetningen, der enkelte kalkkrevende karplanter inngår i den kalkrike typen.
Variasjon
Ingen underordnede miljøvariabler (uLKM) er så langt påvist å ha betydning for ytterligere variasjon innenfor de 3 grunntypene.
Derimot er S1 Dominerende kornstørrelsesklasse etter alt å dømme av betydning for hvor lett marka fryser inn, og sannsynligvis kan kornstørrelse da også gi utslag på artssammensetningen. Det er mulig at også UF Uttørkingsfare kan gi variasjon i artsutvalget i T20 Isinnfrysningsmark, slik den har det i nesten all annen vegetasjonsdekt fastmark. Men trolig forekommer hovedtypen på en så snever gradient av UF Uttørkingsfare, da løsmassene må ha god dreneringsevne for at naturtypen dannes, at dette får liten betydning. Grad av VM Vannmetning kan kanskje også påvirke artssammensetningen i hovedtypen.
Kunnskapsbehov
Det bør gjøres undersøkelser av relasjoner mellom artssammensetning og miljøforhold i T20 Isinnfrysingsmark i Folldal, der hovedtypen har sitt tyngdepunkt i Norge. Dette særlig med sikte på beregning av antall trinn langs KA Kalkinnhold og vurdering av grunnlaget for å opprettholde to grunntyper. I tillegg er det behov for å se på hvordan andre faktorer, og da spesielt S1 Dominerende kornstørrelsesklasse, UF Uttørkingsfare og VM Vannmetning, påvirker artssammensetningen i naturtypen.
Mange T20 Isinnfrysingsmarker blir beitet eller har tidligere blitt beitet, og det er behov for økt kunnskap og bedre dokumentasjon av variasjon i artssammensetning knyttet til pågående eller tidligere beite.