M7 Marin undervannseng

| Eli Rinde

| Eli Rinde

• Ålegras Zostera marina L.
• NIN-3.0-T-C-PE-NA-MB-A-MB02 Saltvanns-undervannseng
• 
• Lisens
• CC BY-SA 4.0
• Opphav
• Eli Rinde
• Last ned (3.9 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Forekomst av grønn- og brunalger (på blandete sedimenter) er ikke uvanlig. Karplantedominerte marine undervannsenger kan ha et stort mangfold av assosierte arter, både påvekstorganismer og fauna som finner næring og beskyttelse der, i tillegg til den typiske sedimentbunnsfaunaen av organismer som lever på (epifauna) og i sedimentet (infauna).

Samfunn dominert av ålegras (Zostera marina) samt noen få andre karplantearter, karakterisert ved kombinasjonen SA∙2 × TV∙1, er den klart vanligste av fire grunntyper innenfor M7. Ålegras-slekta er en av svært få marine blomsterplanteslekter, med tre arter i Norge, foruten ålegras (Zostera marina) også smalt ålegras Z. angustifolia) og dvergålegras (Zostera noltii). De andre slektene er havgras (Ruppia) med to arter, småhavgras (R. maritima) og skruehavgras (R. cirrhosa), vasskrans (Zannichellia), med én art, Z. palustris, og trådtjønnaksslekta (Stuckenia) med to arter som kan finnes både i brakkvann og i kalkrikt ferskvann, trådtjønnaks (S. filiformis) og busttjønnaks (S. pectinata). Disse artene forekommer på grunn, mer eller mindre finmaterialrik sedimentbunn på relativt beskyttete steder [vannpåvirkningsintensitet (VF) VF∙bcde]. Marine langskuddplanter skiller seg fra makroalger (tang og tare) ved å ha et underjordisk rotsystem som fester planten til substratet og som planten tar opp næring gjennom. Ålegras kan danne vidstrakte undervannsenger. «Sjøgrasenger’ finnes over hele verden, men i andre deler av verden dominerer andre karplantearter enn ålegras i økosystemer med tilsvarende struktur.

Undervannsenger dominert av vanlig ålegras finnes fra svenskegrensa til Trøndelag og videre nordover til Finnmark. Ålegras finnes ned til ca. 8 m dyp, på bunn med 0–10° helning.

Undervannsenger dominert av ålegras er produktive samfunn med en primærproduksjon i størrelsesorden 0,5–1,0 kg karbon pr. m² og år. Ålegrasengene huser et artsrikt samfunn av epifytter (alger) og en artsrik assosiert fauna (Fredriksen et al. 2005). Ålegrasengene fungerer som skjulested, oppvekstområde og ’spiskammer’ for blant annet fiskeyngel og krepsdyr. De er også viktige næringsområder for ender og svaner. Tette ålegrasbestander reduserer vannets bevegelsesenergi ved å redusere bølgevirkningen og strømhastigheten. Ålegraset binder derfor sedimentene, stabiliserer substratet i grunne områder og øker sedimentenes erosjonsmotstand.

Undersøkelser av plante- og dyrelivet som er tilknyttet ålegras (Fredriksen et al. 2005) har vist at ålegrasengene huser en assosiert artssammensetning (flora og fauna) som skiller seg mye fra samfunnene som er knyttet til tangdominert fast bunn og tareskogsbunn. Sju av de 10 beste skilleartene mellom samfunn dominert av sagtang (Fucus serratus) og av ålegras i undersøkelsen til Fredriksen et al. (2005) var epifyttiske alger (alger som vokser på selve ålegrasplanten). Den vide utbredelsen av ålegras langs kysten gir god grunn til å tro at det er betydelig regional variasjon i flora og fauna i ålegrassamfunnene.

Ved eutrofiering kan mengden påvekstalger på ålegraset øke så mye at ålegrasets egen fotosyntese blir redusert (lysmangel).

Ålegrasenger, sannsynligvis også marine undervannsenger dominert av andre arter, må karakteriseres som alternativt semi-stabilt system, det vil si ’ett blant to eller flere systemer, karakterisert ved ulik artssammensetning, eventuelt også ulike økologiske prosesser, som kan være stabile over en viss tid på et gitt sted, men som kan forsvinne og gjenoppstå i løpet av kortere tidsrom enn 100 år’ (NiN[2]AR1, kapittel B3l punkt 4).

Det er mulig med ganske høy presisjon å modellere potensielle ålegraslokaliteter, men ålegraseng finnes bare på en mindre andel av arealet som ifølge modellene tilfredsstiller ålegrasets miljøkrav. For eksempel viser et modelleringsstudium foretatt av Rinde et al. (2004) på Aust-Agderkysten at ålegraseng forekommer på 1–7 m dyp, på beskytta til middels eksponerte steder (VF ≤ ∙e). I den mer eksponerte delen av dette ’økologiske rommet’ forekommer ålegraseng på relativt flat bunn (helning < 5°), men på svært beskyttete steder (VF ≤ ∙b) forekommer den også på sterkere hellende bunn (helning opp til 10°). Hele 61 % av de kjente forekomstene av ålegrasenger i studieområdet til Rinde et al. (2004) lå mindre enn 75 m fra en modellert ålegraseng. Ålegrasenger forekom imidlertid bare på en mindre del av arealet for potensiell (modellert) ålegraseng. Dermed må også andre miljøfaktorer eller andre forhold være avgjørende for når og hvor ålegrasenger faktisk forekommer.

Ålegrasengene kan være dynamiske, og kommer og går på tidsskalaer som nærmer seg grensa på 6 år for natursystemers (bunn- og marktypers) minste varighet for å kunne karakteriseres som natursystemer. Ålegrasengene hadde tidligere en større forekomst langs norskekysten, men gikk sterkt tilbake i mellomkrigstida som resultat av en omfattende epidemi sannsynligvis forårsaket av den marine nettslimsoppen Labyrinthula mavrocystis.

Som en tentativ definisjon kreves et sammenhengende område med > 25 % dekning av langskuddsplanter (se NiN[1]AR28 for definisjon), for at et område skal kunne karakteriseres som marin undervannseng.

Til tross for at de marine karplanteartene ofte danner enartssamfunn, fordeler de seg nokså klart langs gradienter i salinitet (SA) og tørrleggingsvarighet (TV). Ålegras (Zostera marina) forekommer som bestandsdannende nesten utelukkende nedenfor fjærebeltet (TV∙1) i salt vann (SA∙2), smalt ålegras (Z. angustifolia) eir knyttet til hydrolitoralbeltet (TV∙2), mens dvergålegras er knyttet til hydrolitoralbeltet i brakkvann (TV∙2 × SA∙1). De øvrige karplanteartene som karakteriserer undervannseng, er uten unntak brakkvannsarter (Lid & Lid 2005).

Det er mulig at artssammensetningen innenfor undervannsenger, særlig de bunntilknyttete faunasamfunnene, påvirkes av variasjon i strømhastighet og bølgeeksponering [vannpåvirkningsintensitet (VF)], sannsynligvis først og fremst indirekte gjennom effekter på sedimentenes kornstørrelsesfordeling og innhold av finmateriale. Tentativt er derfor sedimentsortering (S3) inkludert som uLKM i beskrivelsessystemet for M7.

– Det er behov for test av omfanget av systematisk variasjon i artssammensetning relatert til relevante LKM innenfor hovedtypen.

M7 er delt i 4 GT for trinnkombinasjoner langs tLKM SA og TV.