Løs eufotisk saltvannsbunn

Løs eufotisk saltvannsbunn omfatter natursystemer på løs saltvannsbunn nedenfor fjæresonen og ovenfor kompensasjonsdypet, som ikke har naturlig permanent oksygenfrihet. Løs eufotisk saltvannsbunn forekommer på beskyttete steder (med vann som normalt har svak bevegelsesenergi) dominert av silt og leire, med varierende innhold av organisk materiale. Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna). Karplantedominerte undervannsenger (grunntype [3] ålegraseng, fordi slike under først og fremst domineres av ålegras-arter) på grunt vann kan ha stort mangfold av assosierte arter (påvekstorganismer og fauna som finner næring og beskyttelse der.

Samfunn dominert av ålegras [Zostera spp., først og fremst vanlig ålegras (Zostera marina)] er én av tre grunntyper innen løs eufotisk saltvannsbunn ([3] ålegraseng). Dette er den av grunntypene som det fra naturmangfoldsynspunkt knytter seg størst interesse til. Ålegras, som er en av svært få marine blomsterplanteslekter [med to arter i Norge, vanlig ålegras (Zostera marina) og dvergålegras (Zostera noltii)], forekommer på grun bløtbunn med bevegelsesenergi opp til og med middels [økoklinen bevegelsesenergi (BE), trinn 4 middels energi]. Ålegras skiller seg fra makroalger (tang og tare) ved å ha et underjordisk rotsystem som fester planten til substratet og som planten tar opp næring gjennom.

Ålegras kan danne vidstrakte undervannsenger. Sjøgrasenger er viktige marine natursystemer på verdensbasis (i andre deler av verden finnes andre karplanterarter enn ålegras som danner økosystemer med tilsvarende struktur). Vanlig ålegras (Zostera marina) har 20–50(–100) cm lange blader, mens dvergålegras (Zostera noltii) har maksimal bladlengde omkring 20 cm. Vanlig ålegras kan danne bestander også i fjæresonen [økoklinen oversvømmingsvarighet (OV), trinn A8 nedre vannstrand], mens dvergålegras er en sjelden fjæreart. Ålegraseng som grunntype innen løs eufotisk saltvannsbunn har dermed vanlig ålegras som bestandsdannende art.

Undervannsenger dominert av vanlig ålegras finnes fra svenskegrensa til Trøndelag og videre nordover til Finnmark. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 8 m dyp, på bunn med 0–10° helning.

Ålegrasenger er produktive samfunn med en primærproduksjon i størrelsesorden 0,5–1,0 kg karbon pr. m2 og år. Ålegrasengene huser en artsrik flora og fauna; det er funnet et artsrikt samfunn av epifytter og assosiert fauna til ålegras (Fredriksen et al. 2005). Ålegrasengene fungerer som skjulested, oppvekstområde og ’spiskammer’ for blant annet fiskeyngel og krepsdyr. De er også viktige næringsområder for ender og svaner. Tette ålegrasbestander reduserer vannets bevegelsesenergi ved å redusere bølgevirkning og strømhastighet. Ålegraset binder derfor sedimentene, stabiliserer substratet i grunne områder og rduseres faren for erosjon.

Plante- og dyrelivet som er tilknyttet ålegras var inntil nylig ikke studert i Norge, men nyere undersøkelser (Fredriksen et al. 2005) har vist at ålegrasengene huser en assosiert artssammensetning (flora og fauna) som skiller seg mye fra samfunnene som er knyttet til tangdominert fast bunn og tareskogsbunn. Sju av de 10 beste skilleartene mellom sagtang- (Fucus serratus) og ålegrasdominerte samfunn i undersøkelsen til Fredriksen et al. (2005) var epifyttiske alger (alger som vokser på selve ålegrasplanten). Den vide utbredelsen av ålegras langs kysten gir god grunn til å tro at det er betydelig regional variasjon i flora og fauna i ålegrassamfunnene.

Ved eutrofiering øker mengden påvekstalger på ålegraset så mye at ålegrasets egen fotosyntese blir redusert (lysmangel).

Behovet for videre oppdeling av løs eufotisk saltvannsbunn på flere hovedtyper

Ekspertgruppa har drøftet hvorvidt ålegras-enger skal behandles på lik linje med skogsmark og andre natursystemer som er sterkt preget av én nøkkelart eller en dominerende ’nøkkel-livsform’ (det vil foruten skogsmaerk si korallrev-bunn, korallskogsbunn og tareskogsbunn). Dette er natursystemer der nøkkelarten eller ’nøkkel-livsformen’ har en så sterk strukturerende virkning, at de ’skaper’ et natursystem med så sterkt særpreget at det fortjener status som egen natursystem-hovedtype. Argumenter for å betrakte ålegras-engene som egen natursystem-hovedtype i dette perspektivet er:

Ålegrasengene utgjør et særpreget økosystem, med en struktur som minner om tareskog (påvekstorganismesamfunn, dyresamfunn med nisjedifferensiering som er strukturert av i tareskogens struktur).
Motargumenter er:

Miljøbetingelsene for forekomst av ålegraseng er fortsatt dårlig forstått. Ålegraseng er knyttet til løs eufotisk saltvannsbunn. Det er mulig med ganske høy presisjon å modellere potensielle ålegraslokaliteter, men ålegraseng finnes bare på en mindre andel av dette potensielle (modellerte) arealet. For eksempel viser et modelleringsstudium foretatt av Rinde et al. (2004) på Aust-Agderkysten at ålegraseng forekommer på 1–7 m dyp, på beskytta til middels eksponerte steder [bevegelsesenergi (BE) opp til og med trinn 4 middels energi]. I den mer eksponerte delen av dette ’økologiske rommet’ forekommer ålegraseng på relativt flat bunn (helning < 5°), på mer beskyttete steder [bevegelsesenergi (BE) trinn 2 meget svak energi] også på sterkere hellende bunn (helning opp til 10°). Hele 61 % av de kjente forekomstene av ålegrasenger i studieområdet til Rinde et al. (2004) lå mindre enn 75 m fra en modellert ålegraseng. Ålegrasenger forekom imidlertid bare på en mindre del av arealet for potensiell (modellert) ålegraseng. Dermed må også andre miljøfaktorer eller andre forhold være avgjørende for når og hvor ålegrasenger faktisk forekommer.
Ålegras-engene kan være dynamiske, og kommer og går på tidsskalaer som nærmer seg grensa på 6 år for natursystemers (bunn- og marktypers) varighet (Artikkel 1: E1b punkt 4). For å skilles ut som natursystem-hovedtype bør kravene til stabilitet være større enn på grunntypenivå (om enn prionsippene for NiN ikke sier noe eksplisitt om dette).
Inntil videre har ekspertgruppa valgt å behandle ålegrasenger på samme måte som helofyttbelte i strandeng og strandsump og i eufotisk ferskvannsbløtbunn, som grunntyper.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 11 – hovedtyper på eufotisk saltvannsbunn mot hovedtyper på afotisk saltvannsbunn

Løs eufotisk saltvannsbunn deles tentativt i tre grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Primær suksesjon: primær suksesjon på løs eufotisk saltvannsbunn (PS–D)
Marin salinitet (SA)

Ålegraseng skiller seg fra andre samfunn på løs eufotisk saltvannsbunn ved at den dominerende karplantearten, ålegras [Zostera marina, i mindre grad også dvergålegras (Z. noltii); se utfyllende beskrivelse av hovedtypen] har en nøkkelartsfunksjon som grunnlag for artsrike samfunn av påvekstorganismer og frittsvømmende organismer (for eksempel fisk) som finner skjulesteder i ålegrasengene. Ekspertgruppa har derfor lagt økoklinen primær suksesjon: primær suksesjon på løs eufotisk saltvannsbunn (PS–D), som skiller mellom D1 uten etablert ålegrasdominert vegetasjon og D2 ålegraseng til grunn for grunntypeinndelingen. Innenfor løs eufotisk saltvannsbunn finnes dessuten variasjon i salinitet (SA) fra trinn 2 brakt (vann) med lavt saltinnhold til trinn 5 normalsalt (vann).

Inndelingen i tre grunntyper på grunnlag av primær suksesjon: primær suksesjon på løs eufotisk saltvannsbunn (PS–D) og marin salinitet (SA) er vist i Fig. 1. Todelingen av primær suksesjon: primær suksesjon på løs eufotisk saltvannsbunn (PS–D) krysses med todelingen av marin salinitet (SA) med grense mellom trinn 3 brakt (vann) og trinn 4 salt (vann) med redusert saltinnhold. Dette er samme todeling av marin salinitet (SA) som er benyttet for andre hovedtyper i saltvannssystemer. Det kan være grunnlag for å dele marin salinitet (SA) i tre, ved også å skille trinn 2 brakt (vann) med lavt saltinnhold fra trinn 3 [grenseverdi 5 ppt; se beskrivelsen av økoklinen marin salinitet (SA)]. Ålegrasenger forutsetter salt vann (> 18 ppt), slik at kombinasjonen ålegraseng og brakt vann mangler. Dermed resuseres antallet grunntyper fra fire til tre.

Lokale basisøkokliner som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor løs eufotisk saltvannsbunn, og som derfor er inkludert i et tentativt beskrivelsessystem (Fig. 2), er:

Akkumulering av organisk materiale: akkumulering av tilførte organiske sedimenter på saltvannsbunn (AO–D) er tentativt lagt inn i beskrivelsessystemet for løs eufotisk saltvannsbunn for å skille bunn med høyt innhold av organisk materiale fra overveiende uorganisk bunn. Bunn med høyt innhold av organisk materiale forekommer først og fremst på steder med bevegelsesenergi (BE) trinn 2 meget svak energi, for eksempel på grunt, brakt vann innerst i kiler og viker, der akkumulering av planterester og annet organisk materiale vil finne sted.

Kornstørrelse (KO) inngår i beskrivelsessystemet for løs eufotisk saltvannsbunn fordi forskjellen mellom kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert og trinn 2 siltdominert kan være assosiert med forskjeller i faunasammensetning.

Vannsirkulasjon: oksygentilgang (VS–A) trinn A2 tidvis oksygenfri representerer en viktig stressfaktor (til forskjell fra trinn A1 kontinuerlig oksygentilgang) og har derfor stor betydning for bunnsamfunnenes artssammensetning. Variasjon langs denne økoklinen forekommer imidlertid først og fremst i den afotiske sonen, og plasseringen av vannsirkulasjon: oksygentilgang (VS–A) i beskrivelsessystemet for løs eufotisk saltvannsbunn er derfor tentativ.

Løs eufotisk saltvannsbunn er knyttet til vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann, Y2 kystvann og Y6 arktisk vann, men forekommer langs hele kysten, det vil si i alle marine økoregioner (MS).

Beskrivelsessystemet for løs eufotisk saltvannsbunn inneholder foreløpig bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 3), men overbeskatning (OB) og/eller ubalanse mellom trofiske nivåer (UB) kan være aktuelle for beskrivelsessystemet (trofisk ubalanse er én mulig forklaring på fluktuasjonene i forekomsten av ålegraseng).

Beskrivelsessystemet for løs eufotisk saltvannsbunn inneholder bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av løs eufotisk saltvannsbunn eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.