Arktisk-alpin grunn våtmark

Arktisk-alpin grunn våtmark omfatter karakteristiske arktiske og alpine våtmarkssystemer uten torvdannelse (Bilde 1). Typiske forekomster av arktisk-alpin grunn våtmark finnes på flate eller svakt hellende sand- og grusflater uten eller med svært lavt innhold av organisk materiale, som overrisles av smeltevann gjennom store deler av sommeren. Arktisk-alpin grunn våtmark forekommer ofte nedenfor seint utsmeltete snøfonner, men har ikke sjøl langvarig snødekke (og hører derfor ikke til fastmarkshovedtypen snøleie). Moser dominerer, ofte sammen med spredte karplanter. Arktisk-alpin grunn våtmark har fellestrekk både med myr og med kilde; artsutvalget består ofte av en blanding av ’myrarter’ og ’kildearter’.

Arktisk-alpin grunn våtmark omfatter områder som både økologisk og med hensyn til artssammensetning har likhetstrekk med kilde, myr, snøleie og flommark. Forskjeller fra kilde og myr er drøftet i avgrensningskommentar mellom våtmarkssystemer (V) og fastmarkssystemer (T). Arktisk-alpin grunn våtmark inneholder en del arter som er vanlige i kilder [slike som vrangnøkkemose (Warnstorfia exannulata), som mangler på Svalbard, og blodnøkkemose (W. sarmentosa)] sammen med arter som normalt mangler i kilder. Snøull (Eriophorum scheuchzeri) er et eksempel på en myrart som ofte dominerer i arktisk-alpin grunn våtmark (Bilde 2).

På Svalbard dominerer oftest fjellbunke (Deschampsia alpina) i arktisk-alpin grunn våtmark, en vegetasjonsutforming som kun finnes i tilliggende deler av Arktis. Denne arten er også viktig på fastlandet, men dominerer der mer flekkvis (Bilde 3). Sneller (Equisetum spp.) er særlig hyppige i arktisk-alpin grunn våtmark, og dvergsyre (Koenigia islandica) kan være en karakteristisk art (Bilde 4). Det synes å være forskjeller mellom fastlandet og Arktis med hensyn til hvordan arktisk-alpin grunn våtmark forekommer i terrenget. Høyt til fjells på fastlandet er snøfonnene større enn på Svalbard, derfor er også tilførselen av smeltevann til avrenningsområdene større. På Svalbard finnes arktisk-alpin grunn våtmark på svakt konkave sletter med lite snø (og følgelig lite tilsig av smeltevann), der den lave temperatursummen i vekstsesongen reduserer permafrostsmeltinga slik at stagnerende smeltevann blir stående og det utvikles en våtmark.

Et økologisk likhetstrekk mellom arktisk-alpin grunn våtmark (først og fremst på det norske fastlandet) og overrisla snøleie, er tilførselen av smeltevann gjennom store deler av vekstsesongen. De fleste typiske snøleiearter mangler imidlertid i arktisk-alpin grunn våtmark fordi snødekket ikke er langvarig.

Når smeltevann fra snøfonner som risler ut over arktisk-alpin grunn våtmark fører med seg finmateriale (silt, sand og fin grus) som sedimenteres i våtmarka. Vanligvis er mengden av sedimentert materiale beskjeden, og sedimentasjon er begrenset til perioder med svært aktiv snøsmelting. Med økende mengder av sedimentert materiale øker likheten mellom arktisk-alpin grunn våtmark og flommarkshovedtypen åpen flomfastmark.

Natursystem-hovedtypen kan dekke store arealer på Svalbard, mens dens forekomst på det norske fastlandet er mer begrenset. Der forekommer den hyppigst i mellomalpin bioklimatisk sone, med enkeltforekomster i øvre del av lavalpin sone.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 28 – sterk kaldkilde (V4) og åpen myrflate (V6) mot arktisk-alpin grunn våtmark (V9)
Avgrensningskommentar 29 – våtmarkssystemene sterk kaldkilde (V4), åpen myrflateflate (V6), arktisk permafrost våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9) mot fastmarkssystemet mosetundra (T16)
Avgrensningskommentar 36 – arktisk permafrost-våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9)

Arktisk-alpin grunn våtmark deles i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)

Arktisk-alpin grunn våtmark er ikke tidligere beskrevet som egen naturtype, og variasjonen innen hovedtypen er mangelfullt kjent. De forekomstene av arktisk-alpin grunn våtmark som er kjent på det norske fastlandet, er knyttet til sand- og grusflater som overrisles av smeltevann med moderat innhold av mineralnæringsstoffer. Det synes som om arktisk-alpin grunn våtmark på fastlandet oftest plasserer seg til kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær (R. Halvorsen, pers. obs.), dominert av Warnstorfia exannulata og W. sarmentosa, men det er ikke umulig at det også finnes arktisk-alpin grunn våtmark som best karakteriseres som trinn 3 moderat kalkfattig (sjøl om ingen slike er beskrevet). Utforminger rikere på mineralnæring [kalkinnhold (KA) trinn 5 kalkrik] er kjent, mens det er usikkert hvorvidt trinn 6 kalkmark forekommer.

Det er ikke kjent at andre økokliner er viktige i denne hovedtypen.

Grunntypeinndelingen deler arktisk-alpin grunn våtmark i kjente typer på grunnlag av økoklinen kalkinnhold (KA) (se Fig. 1). Eventuelle sporadiske forekomster av kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig og/eller trinn 6 kalkmark slås sammen med henholdsvis trinn 4 intermediær (grunntype [1]) og trinn 5 kalkrik (grunntype [2]).

Foreløpig er det ikke kjent at andre økokliner enn kalkinnhold (KA) gir opphav til variasjon i artssammensetning innen arktisk-alpin grunn våtmark.

Arktisk-alpin grunn våtmark finnes på det norske fastlandet og på Svalbard, i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A6 mellomalpin sone (MA) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ). Eventuell preferanse for bioklimatiske seksjoner (BH) er ikke kjent. Den regionale variasjonen i artssammensetning innen hovedtypen er mangelfullt kjent. Kunnskap om hvor hovedtypen forekommer, er også mangelfull.

Beskrivelsessystemet for arktisk-alpin grunn våtmark inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 2).

Beskrivelsessystemet for arktisk-alpin grunn våtmark inneholder for fullstendighetens skyld de generelle variablene (objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 3) som inngår i beskrivelsessystemet for våtmarkssystemer, men det er svært lite sannsynlig at noen av disse objektenhetene forekommer i arealenheter med arktisk-alpin grunn våtmark.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av arktisk-alpin grunn våtmark eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.