LD-9 Ras- og skredområder

Ras- og skredområder omfatter bratt terreng der rask massebevegelse er den dominerende geomorfologiske prosessen i form av ras (steinsprang, snøras) og skred (fjellskred, jordskred, leirskred). Som landskapsdel-hovedtype omfatter ras- og skredområder hele området som er preget av aktiv massetransport, inkludert tilfangsområdet (der massene kommer fra, for eksempel bergveggen som stein løsner fra ved frostsprengning) og avsetningsområdet (ura, skredmarka). Tilfangsområdet og avsetningsområdet utgjør er et helhetlig dynamisk system med gjensidig avhengighet mellom delene – akkurat slik typiske arealenheter på landskapsdel-nivået skal være.

De store lokale høydeforskjellene og (dermed) rikelig forekomst av brattlende gjør massebevegelse i skråninger (se Artikkel 11) til en svært viktig geomorfologisk prosess i Norge. Massebevegelse fører til endring av markegenskapene både i tilfangsområdet og i avsetningsområdet. En stein som løsner fra en bergvegg og ruller ned gjennom rasenger og åpne urer lager mange åpne rom på sin vei. Blottlegging av mineraljord fremmer etablering av en lang rekke plantearter fra frø. Felles for de aller fleste planteartene er at overlevelsessannsynligheten i alle de kritiske stadiene i etableringsprosessen fra frøspiring til nytt planteindivid er mye større sannsynlighet i åpen mineraljord enn i sluttet vegetasjon. Mineraljorda er ofte rikere på mineralnæring enn jord med høyt organisk innhold, men kanskje enda viktigere er at lysforholdene er gunstigere på steder med blottlagt mineraljord. Det er stor variasjon i intensitet og hyppighet av forstyrrelse innenfor hvert ras- og skredområde.

Ei skredmark kan oppstå etter ett stort skred eller ved gjentatte små skred (for eksempel når ei elv graver i sanddominerte løsmasser). Ei rasmark karakteriseres ved hyppige, men mindre omfattende enkelthendelser (for eksempel steinsprang). Ras- og skredområder omfatter hele spekteret av områder påvirket av aktiv massebevegelse (Bilde 1–4), inkludert nakent berg som fungerer som tilfangsområde og et avsetningsområde som kan inneholde åpen ur og snørasmark, åpen skredmark og ofte også fastmarksskogsmark med preg av ras og/eller skred [ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn 2 sjelden og uforutsigbar eller høyere, og ras- og skredhyppighet: skredhyppighet (RS–B) trinn 2 regelmessig eller høyere]. Massebevegelse i skråninger som geomorfologisk prosess er beskrevet i større detalj i Artikkel 11.

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 1 – nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
• Avgrensningskommentar 10 – Avgrensning av hovedtypen ras- og skredområder (9) mot andre områder med massebevevegelse og tilgrensende fastmarksområder

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Ras- og skredområder blir ikke delt i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Ras- og skredområder er en svært variabel landskapsdel-hovedtype. Variasjonen spenner fra reine rasmarker til reine skredmarker, fra områder med hyppige til områder med sjeldne ras eller skred, fra resultatet av et enkelt skred til komplekse systemer sammensatt av en mosaikk av delområder med ulike ras- og/eller skredregimer. Når hovedtypen likevel ikke deles videre opp i grunntyper, skyldes det at all variasjonen anses fanget opp gjennom sammensetningen av naturtyper på natursystem-nivået, det vil si arealenhetens objektinnhold.

Ingen lokale basisøkokliner er egnet til (eller anses nødvendig for) å beskrive variasjon mellom arealenheter av ras- og skredområder utover økoklinene som fanges opp gjennom fullstendig beskrivelse av de arealenhetene på natursystem-nivået som utgjør en arealenhet av ras- og skredområder.

Ras- og skredområder forekommer i prinsippet over hele spekteret av regional variasjon, så sant terrengformen fremmer massebevegelse i skråninger. Ras- og skredområder er et dominerende trekk i landskapsbildet i landskaps-hovedtypene fjord- og dallandskap og ås- og fjelltopplandskap. Flere grunntyper eller grupper av grunntyper innenfor de viktige natursystem-hovedtypene, særlig rasmarkenger i åpen ur og snørasmark, har et forekomstmønster som er betinget av regionale økokliner (se avsnittet ’regional variasjon’ i beskrivelsen av natursystem-hovedtypen åpen ur og snørasmark).  

Beskrivelsessystemet for ras- og skredområder inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 1).

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået (se avsnittet ’utfyllende beskrivelse’ for oversikt over natursystem-hovedtypene som er viktigst i ras- og skredområder).

Mange distinkte landformer innenfor landformgruppen landformer knyttet til massebevegelse (MR) forekommer innenfor ras- og skredområder og inngår i beskrivelsessystemet for hovedtypen (se Fig. 2). Jordpyramide (ER–7) og steinbre (FP–6) er to geomorfologiske kuriositeter som er knyttet til denne hovedtypen.