Arktisk steppe

Arktisk steppe omfatter jorddekt fastmark i klart kontinentale områder på Svalbard (kjent fra Wijdefjorden med sidefjorder), med jordsmonnet preget av oppadgående vanntransport, saltanriking nær jordoverflata og pH vanligvis i intervallet 8,5–10,5. Arktisk steppe kjennetegnes av særpregete samfunn dominert av grasaktige arter. Arktisk steppe mangler bunnsjiktet av moser og lav som er karakteristisk for fjellhei og tundra, dominerende natursystem-hovedtype i omkringliggende, mindre kontinentale områder.

Arktisk steppe forekommer langs indre deler av Wijdefjorden med sidefjorder, i et område med sterk regnskygge og anslagsvis godt under 100 mm i årsmiddelnedbør (60 mm er målt i ett enkeltår). Dette er det eneste området i Norge (inkludert Svalbard) som plasseres i biogeografisk seksjon (BH) trinn 6 klart kontinental seksjon (C2). I dette området dominerer jord med høyt saltinnhold over store områder opp til 300 m.o.h (Bilde 1–2). pH-reaksjonen er vanligvis over 9, og mange verdier i intervallet 10–10,5 er målt. Slik jord kan ikke dannes på vanlig kalksubstrat, men forutsetter at klimaet er så arid at vanntransportretningen hovedsakelig er oppover mot markoverflata. Oppløste næringssalter fra mineraljorda avsettes nær markoverflata under vanntransporten. Elvebakk (2005) beskriver arktisk steppe som kartleggingsenhet under navnet ’extremely dry, high-arctic steppe vegetation characterized by Potentilla pulchella and Puccinellia angustata’. I et kjølig mellomarktisk klima med begrenset fordampning (evaporasjon), er vindtunnel-effekten langs den veldig lange og rette Wijdefjorden en forutsetning for at uttørkingen skal bli sterk nok til at steppeliknende økosystemer utvikles. Dette vises også tydelig av at de korte sidedalene til Widjefjorden har tilnærmet ’normal mellomarktisk tundravegetasjon dominert av Cassiope tetragona’. Området med arktisk steppe har imidlertid en vegetasjon som avviker sterkt fra tilsvarende tundravegetasjon (Elvebakk & Nilsen 2002). Grasaktige arter (graminider) dominerer i et åpent landskap uten torvproduksjon, og moser og lav som ellers er så vanlige i Arktis, mangler (Bilde 2). Myr mangler fullstendig i steppeområdet. I de ikke-aride, men nedbørsfattige varme fjordstrøkene på Svalbard finnes en liknende vegatasjon utviklet på små, svært konvekse finjordsrygger [for eksempel nedenfor veien ved Skjæringa i Longyearbyen, jf. Möller (2000)].

Se Artikkel 10 for drøfting av begrepet steppe og Artikkel 27 for drøfting av relasjoner til andre økokliner som reflekterer markas mineralnæringsstatus.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 68 – arktisk steppe (T27) mot fjellhei og tundra (T29)
Kort om grunntypeinndelingen

Arktisk steppe deles i tre grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Arid terrestrisk salinitet (AS)
Snødekkestabilitet (SS)

Valg av økokliner og trinn

Elvebakk & Nilsen (2002) dokumenterer stor forskjell, både i pH i øvre jordlag og i artssammensetning, mellom arktisk steppe på vestsiden av Wijdefjorden (på Spitsbergen) der kalkrike avsetningsbergarter dominerer og den grunnfjellsdominerte østsiden av fjorden. Denne forskjellen kommer til uttrykk som forskjell mellom arid terrestrisk salinitet (AS) trinn 1 normal og trinn 2 saltanriket. Ifølge A. Elvebakk (pers. medd.) finnes innenfor arktisk steppe også variasjon langs gradienten snødekkestabilitet (SS), men de ekstremt lave snø- og vannmengdene gjør bruken av begreper som vanligvis er knyttet til fjellhei og tundra problematisk (se nedenfor). Sjøl om sonene langs en topografisk gradient fra rygg til forsenkning blir sterkt forskjøvet i forhold til i mindre kontinentale områder [i tråd med Boykos geoøkologiske utbredelseslov (Boyko 1947)], er snødekkestabilitet (SS) lagt til grunn for grunntypeinndeling også av arktisk steppe. Aktuelle trinn er trinn 2 snøbeskytta hei og trinn 3 avblåst rabbe, men med hensyn til enkelte av miljøfaktorene som varierer langs snødekkestabilitet (SS) kan hele steppelandskapet karakteriseres som ’ulike utforminger av avblåste rabber’. Snødekkestabilitet (SS) truinn 1 leside mangler i den mellomarktiske tundrasonen på Svalbard, liksom i den mellomalpine sonen på fastlandet.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Store deler av det arktiske steppeområdet kan karakteriseres som ekstremrabber [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe], med snømangel om vinteren og ekstrem uttørking om sommeren. Finjordsområdene er saline [arid terrestrisk salinitet (AS) trinn 2 saltanriket] og karakterisert av artene polarsaltgras (Puccinellia angustata) og tuemure (Poa hartzii), med stridrapp (Poa hartzii) og den endemiske arten svalbardsaltgras (Puccinellia angustata) som viktige innslag. Dette er grunntype [3] avblåst saltanriket arktisk steppe. På tilsvarende sand-dominert jord mangler saltanriking [trinn 1 normal langs arid terrestrisk salinitet (AS)]. Grunntype [1] avblåst normal arktisk steppe er totaldominert av bergstarr (Carex rupestris), som gir vegetasjonen den bleikgule fargen som kjennetegner tempererte steppeområder i andre deler av verden. Interessant nok fins små fragmenter av lignende vegetasjon på små, knusktørre, sørvendte berghyller også på fastlandet.

Den tredje av grunntypene, [2] snøbeskytta saltanriket arktisk steppe, som er dominert av en underart av rødsvingel (Festuca rubra ssp. richardsonii) som avviker noe fra den hovedunderarten og den totalfredete arten purpurkarse (Braya purpurascens), finnes på mindre vindeksponerte flater. Forskjellen i artssammensetning mot [3] avblåst saltanriket arktisk steppe skyldes mindre ekstrem ariditet. Parallellen til [2] snøbeskytta saltanriket arktisk steppe på sandjord [kombinasjonen av arid terrestrisk salinitet (AS) trinn 1 normal og snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskytta hei] er ikke kjent. Antallet hrunntyper blir derfor tre (Fig. 1).

Ingen; arktisk steppe er begrenset til bioklimatiske soner: arktiske områder (BS) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og til bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 6 klart kontinental seksjon (C2). Natursystem-hovedtypen forekommer innenfor ca. 40 km langt område langs Wijdefjorden på Nord-Svalbard, både på vest- og på østsiden av fjorden, i en avstand inntil 1–2 km fra kystlinja.

Beskrivelsessystemet for arktisk steppe inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 2).

Beskrivelsessystemet for arktisk steppe inneholder (for fullstendighetens skyld) objektenhetene uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 3), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av arktisk steppe eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.