Konstruert fastmark

Konstruert fastmark omfatter fastmarkssystemer som har oppstått ved fjerning eller vesentlig endring av den opprinnelige marka, eventuelt også erstatning av denne med ny mark med nye livsmiljøer. Det finnes et stort mangfold av konstruert mark (for eksempel steinbrudd, veganlegg, idrettsanlegg, boligområder og industriutbyggingsområder), og graden av forskjellighet fra systemer med naturlig mark varierer mye.

En del kategorier av konstruert fastmark har oppstått gjennom moderate inngrep, det vil si fjerning eller vesentlig endring av den opprinnelige marka. Eksempler på konstruert fastmark som har oppstått ved fjerning av den opprinnelige marka, er steinbrudd, grustak og sandtak, mens kraft- og ledningsgater gjennom skog, tømmerdeponi, noen kategorier idrettsanlegg (for eksempel golfbane), parkanlegg og kirkegårder er eksempler på kategorier der den opprinnelige marka er vesentlig endret. Eksempler på konstruert mark der den opprinnelige marka er dekket av eller erstattet med nye livsmiljøer, som kan karakteriseres som gjennomgripende inngrep, er energi- og industriutbyggingsområder, bymessig bebyggelse, og veganlegg. Bilde 1–40 viser mangfoldet av variasjon innenfor konstruert fastmark.

Skrotemarksbegrepet

Begrepet skrotemark, som i løpet av det siste tiåret har blitt etablert som en betegnelse på ugrasdominert kunstmark utenom landbruksarealene [innført av Reidar Elven i 1994-utgaven av Lids flora (Lid & Lid 1994) og videreført av Fremstad (1997)], blir i NiN brukt som betegnelse på ugrasdominert konstruert fastmark som ikke naturlig lar seg plassere til andre kategorier innenfor denne hovedtypen (Bilde 40).

Behandling av konstruert fastmark og åker og kunstmarkeng i EUNIS

I EUNIS omfatter to (av ti) hovedtyper i sin helhet kunstmark innenfor fastmarkssystemer; hovedtype I Regularly or recently cultivated agricultural, horticultural and domestic habitats, og hovedtype J Constructed, industrial and other artificial habitats. Hovedtype J i EUNIS faller i sin helhet innenfor konstruert fastmark i NiN. Hovedtype I omfatter alle ’grøntarealer’. Disse er i NiN fordelt på åker og kunstmarkseng (I1 Arable land and market gardens) og konstruerte grøntarealer som ikke nyttes til jordbruksformål (I2 Cultivated areas of gardens and parks), som er plassert i hovedtypen konstruert fastmark (for eksempel parker, kirkegårder og golfbaner). Også andre hovedtyper i EUNIS inneholder kunstmark i fastmarkssystemer. EUNIS skiller på hovedtype-nivået mellom arealer som er dominert av ulike plantelivsformer, slik at kunstmarksarealer der de dyrkete vekstene er busker (frukthager, vingårder etc.) blir plassert i hovedtype F Heathland, scrubs and tundra og kunstmarksarealer der det dyrkes trær (energiskog, juletreplantasjer etc.) blir plassert i hovedtype G Woodland. I NiN er alle arealer som utnyttes til intensiv landbruksproduksjon plassert i en og samme natursystem-hovedtype, åker og kunstmarkseng.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 37 – konstruert fastmark (T2) mot åker og kunstmarkseng (T3)
Avgrensningskommentar 38 – konstruert fastmark (T2) mot sanddynemark (T13), åpen skredmark (T18) og boreal hei (T26)
Avgrensningskommentar 39 – konstruert fastmark (T2) og grotte (T19)
Avgrensningskommentar 40 – konstruert fastmark (T2), åker og kunstmarkseng (T3) og kulturmarkseng (T4) mot fastmarksskogsmark (T23)

Kort om grunntypeinndelingen

Konstruert fastmark deles tentativt i 30 grunntyper på grunnlag av et hovedtypespesifikt inndelingsgrunnlag (Fig. 1).

Det hovedtypespesifikke inndelingsgrunnlaget (se Artikkel 1: D3f) for konstruert fastmark tar utgangspunkt i ulike typer av inngrep, og har til hensikt å gi en grovsortering av sterkt inngrepspåvirkete landarealer.

Konstruert fastmark dekker en stadig økende arealandel i vestlige land, og et hovedformål med grunntypeinndelingen av denne hovedtypen er å tilfredsstille det økende behovet for god arealstatistikk for ulike typer av inngrepspreget mark. Den foreslåtte inndelingen er tentativ og ment som utgangspunkt for en dialog med ulike brukergrupper med sikte på å finne fram til en inndeling som på samme tid er detaljert nok til å fylle de enkelte brukernes behov og samtidig fleksibel nok til å tilfredsstille behovene til flest mulig brukere. Inndelingen har to hierarkiske nivåer, hvorav det øverste er uformelt. Det er i tillegg sannsynlig at det vil være behov for et tredje (laveste) uformelt nivå for å kunne beskrive variasjon innenfor i hvert fall noen av grunntypene, for eksempel ulike typer [26] idrettsanlegg (som vist i Bilde 32–36), og til å skille mellom stasjonsområde og linje innenfor [11] jernbane (Bilde 15). Det nederste uformelle nivået er ennå ikke implementert, men vil kunne utvikles i samarbeid med de ulike brukegruppene som ledd i arbeidet med NiN versjon 2.0. Skillet mellom [9] vegbane med fast dekke og [10] vegkant (Bilde 14) kunne vært lagt på tredje nivå, men fordi veger dekker så store arealer og vegbanen og vegkanten representerer så total ulike leveområder, er dette skillet brukt som grunntypeskille. Bilde 1–40 viser eksempler på de fleste grunntypene innenfor konstruert fastmark.

Typeinndelingen vektlegger en kombinasjon av relevant samfunnssektor, arealutnyttingsformål og type av inngrep. Dette er i hovedsak samme prinsipper som er brukt ved inndeling av andre hovedtyper av konstruert mark. Framlegget til inndeling har tatt utgangspunkt i inndelingen av EUNIS hovedtype J Constructed, industrial and other artificial habitats, men skiller seg fra denne ved ikke å inkludere tilstandsutforminger (i bruk, ikke lenger i bruk og grad av forfall) blant typene. Slik variasjon fanges i NiN i stedet opp som tilstandsvariasjon. Konstruert mark innenfor andre natursystem-hovedtypegrupper er skilt ut som egne natursystem-hovedtyper i NiN.

Innenfor mange av grunntypene finnes det betydelig mosaikk; for eksempel mellom bygninger, asfalterte eller gruslagte plasser og grøntområder; mellom veglegeme og vegskjæring etc. (se for eksempel Bilde 3, 7 og 20). Denne variasjonen skal i utgangspunktet oppfattes som forekomst av ulike livsmedier innen natursystem-grunntypene, men fordi slike elementer ofte har utstrekning langt over minstearealkravet på 100 m2 til utfigurering av arealer på natursystemnivået i grunnversjonen av NiN (Artikkel 1: E1b punkt 1), har vidt forskjellig artssammensetning og miljøforhold, og blir forvaltet på ulike måter, kan det vise seg hensiktsmessig å definere dem som undertyper på et tredje (laveste) uformelt nivå i stedet (se også Artikkel 1: D6d). Behovet for en slik undertypeinndeling bør utredes i forbindelse med NiN versjon 2.0.

Konstruert fastmark omfatter et svært stort mangfold av inngrepspreget natur. Det meste av variasjonen innenfor hver enkelt grunntype er direkte relatert til type av inngrep, som kan fanges opp ved at det beskrives undertyper (se avsnittet ’drøfting av inndelingen i grunntyper’). Enkelte av grunntypene innenfor konstruert fastmark framviser imidlertid variasjon langs lokale basisøkokliner som nyttes til å beskrive variasjon på natur- og kulturmark, og andre grunntyper vil, etter at bruken har opphørt, gradvis utvikle seg mot naturmark og i økende grad preges av variasjon langs typiske naturmarksøkokliner.

For å kunne beskrive det viktigste av denne typen variasjon innenfor konstruert fastmark, inngår to ’andre lokale basisøkokliner’ i et beskrivelsessystem for hovedtypen (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO). Variasjon i kornstørrelse (KO) innenfor konstruert fastmark kan dels være et resultat av inngrepet som skapte den konstruerte fastmarka, for eksempel i utfylte områder som grunntypene [10] vegkant (Bilde 14) og [18] sand-, grus- og steintipp (Bilde 27) og [30] skrotemark (Bilde 40), dels kan den være et uttrykk for den naturlige kornstørrelsesvariasjonen i området, som for eksempel i grunntypene [16] grustak (Bilde 24) og [17] sandtak (Bilde 25–26). Kornstørrelsesøkoklinen er delt i seks samletrinn på samme måte som for fastmarksskogsmark.

Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Store arealer med konstruert fastmark er anlagt på steder der marka tidligere var fuktig [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark] eller våt (trinn A3 tuenivå til trinn 5 mykmatte), der en gjennomgripende drenering var en forutsetning for utnyttes av arealene. Når arealer av konstruert fastmark tas ut av bruk og overlates til forfall og eventuell gjengroing, vil det, dersom ikke dreneringssystemene holdes ved like, kunne finne sted en utvikling tilbake mot de ’naturlige’ markfuktighetsforholdene på stedet. Denne utviklingen vil kunne ta lang tid.

En tredje lokal basisøkoklin som er vurdert, men ikke funnet viktig nok til å bli inkludert i beskrivelsessystemet for konstruert fastmark, er helning (HE).

Konstruert fastmark forekommer i alle bioklimatiske soner (BS) og i alle bioklimatiske seksjoner (BH). Artssammensetningen på konstruert fastmark er i stor grad preget av tilfeldige og fremmede arter, og det gir knapt mening å tale om regional variasjon i artssammensetning innenfor denne hovedtypen.

For en lang rekke av de ulike grunntypene innenfor konstruert fastmark gjelder at når de tas ut av bruk vil det over tid finne sted en gjengroingssuksesjon. Under skoggrensa er, gitt lang nok tid, vedvekster viktige i gjengroingssuksesjonen og skog vil være suksesjonens endepunkt. Liksom i andre kultur- og kunstmarkshovedtyper, fanges skogens tilstandsegenskaper opp av tilstandsøkoklinene tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ), mens tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) bare nyttes om skogsmark. Etter definisjonen vil konstruert fastmark tidligst ha utviklet seg til skogsmark omkring tidspunktet for første treegenerasjonsskifte (se Artikkel 1: D3d). Eventuell tilplanting fanges opp av økoklinen foryngelse (FY).

Fig. 3 viser generelle og hovedtypespesifikke tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for konstruert fastmark.

På samme måte som inngrepene som resulterer i konstruert fastmark er av en kvalitativt annen art enn den grunnleggende hevden som gir oppgav til kulturpåvirket naturmark (beitet fastmarksskogsmark, boreal hei), kulturmark (kulturmarkseng, kystlynghei) eller kunstmark (åker og kunstmarkseng), er også den aktuelle bruken av konstruert fastmark vanligvis kvalitativt annerledes. Det gir derfor ikke mening å plassere konstruert fastmark langs økoklinen aktuell bruksintensitet (BI). Men fordi det forekommer at konstruert fastmark (for eksempel setertun eller kraft- og ledningsgater) blir holdt åpne gjennom beite, avsviing eller andre tiltak som fanges opp av tilstandsøkoklinen aktuell bruksform (BF), er aktuell bruksform (BF) inkludert som tilstandsvariabel i beskrivelsessystemet for konstruert fastmark.

Tre av de seks objektgruppene (en generell og to hovedtypespesifikke), men ikke alle objektenheter innen alle gruppene, er relevant for beskrivelse av konstruert fastmark (Fig. 4), det vil si alle utenom fremmede gjenstander (FG), dødvedstatus (DV) og rotvelt (RV). Årsaken til at fremmede gjenstander, som er del av det generelle beskrivelsessystemet for objektinnhold i fastmarkssystemer, ikke er inkludert i beskrivelsessystemet for konstruert fastmark, er (naturligvis) at opptelling av fremmede gjenstander ikke gir mening i en natur som for er å betrakte som en ’naturfremmed gjenstand’ i seg sjøl. Objektgruppa kulturspor (KS) er derimot beholdt i beskrivelsessystemet for konstruert fastmark fordi det ikke er uvanlig at kulturminner bevares mens arealene omkring kulturminnet opparbeides. I seine gjenvekstsuksesjonsfaser mot skog vil død ved kunne forekomme, men normalt i så små mengder at den døde veden ikke får vesentlig betydning for artssammensetningen. Objektgruppa dødvedstatus (DV) er derfor inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen. Objektgruppene svært stort (gammelt) tre (GT) og levende tre som huser spesielt livsmedium (LT) forekommer i konstruert fastmark, enten ved at store trær er spart ved inngrep eller ved at plantete trær har nådd anselig størrelse og alder.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av konstruert fastmark eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Konstruert fastmark kan bære skog, derfor er det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) benyttet for denne hovedtypen. På de fleste kategorier av konstruert fastmark er det grobunn for god trevekst, og skog på konstruert fastmark er derfor i utgangspunktet ikke veksthemmet. Kun trær som er over 5 m høye skal derfor legges til grunn for angivelse av dominansutforming.