L4 Helofyttsump
Helofyttsump omfatter tette bestander av store sumpplanter kalt makrohelofytter på grunt vann i ferskvann.
Helofytter (sumpplanter) defineres som «semi-akvatiske planter», det vil si planter som vokser i og langs kanten av innsjøer og elver. Helofytter er tilpasset et liv i eller i nær tilknytning til vann (ferskvannsbunn og våtmark) gjennom forekomst av luftekanaler i rot, stengel og/eller blad. Dette gjør at rota eller rotstokken kan stå mer eller mindre permanent i vann, mens blader og blomster «rager» opp i lufta. De artene som er sterkest knyttet til vann og som kan finnes der vannet er 0,5–2 meter dypt, kalles makrohelofytter.
Makrohelofyttene skaper et spesielt livsmiljø for påvekstorganismer, småfisk og andre små dyr som lever i vann. Helofyttsump kan forekomme i kombinasjon med et relativt vidt spekter av finkornete sedimenter, og kan ikke entydig predikeres ut fra miljøforholdene. Store bestander av makrohelofytter forekommer imidlertid først og fremst på mer beskyttede steder.
L4 Helofyttsump omfatter produktive systemer, og plantene ble mange steder utnyttet som fôrressurs, både til slått og beite. Så vel elvesnelle Equisetum fluviatile som starr-arter (Carex spp.) ble høstet. Utnyttelse av helofytter til slått avtok parallelt med bruken av utmarka til høsting av fôr.
L4-2 Moderat kalkrik helofyttsump i Tyrifjorden (5,3 mg Ca/l) dominert av smal dunkjevle Typha angustifolia, kvasstarr Carex acuta og elvesnelle Equisetum fluviatile.
L4-2 Moderat kalkrik helofyttsump i Tyrifjorden (5,3 mg Ca/l) med kvasstarr Carex acuta i forgrunnen mot den åpne vannflata og smal dunkjevle Typha angustifolia i bakgrunnen.
Definisjon og avgrensning
Hovedtypen omfatter bestander av makrohelofytter som vokser nedenfor medianvannstanden. Disse bestandene huser et karakteristisk samfunn av påvekstorganismer og har sterkt modifiserende effekt på artssammensetningen av små dyr som bunndyr, småkreps og fiskeyngel i gruntvannsområdene. Det er dette påvekstsamfunnet med tilhørende fauna som er grunnlaget for å skille ut helofyttsumpen som en egen hovedtype, og ikke selve artssammensetningen av helofytter. Artssammensetningen av påvekstalger med tilhørende fauna er vesentlig forskjellig fra områder over medianvannstand, og fra områder uten eller med mer spredtvoksende planter, og skiller seg sannsynligvis også fra artssammensetningen i plantebestander tilhørende andre livsformer, som for eksempel undervannsvegetasjon. Makrohelofytter må ha en dekningsgrad på 25 % eller mer for å danne en L4 Helofyttsump.
Makrohelofyttene vokser ut til 0,5–2,0 m dyp og danner rene bestander eller blandingsbestander av 2–3 arter. De vanligste makrohelofyttene i ferskvann er elvesnelle Equisetum fluviatile, flaskestarr Carex rostrata, sennegras C. vesicaria, kvasstarr C. acuta, nordlandsstarr C. aquatilis, takrør Phragmites australis, sjøsivaks Schoenoplectus lacustris, kjempepiggknopp Sparganium erectum, bred dunkjevle Typha latifolia og smal dunkjevle T. angustifolia. I tillegg kan mannasøtgras Glyceria fluitans, kjempesøtgras G. maxima, brudelys Butomus umbellatus, vassreverumpe Alopecurus aequalis og krypkvein Agrostis stolonifera, som danner overgang mot landplantene, føres hit. Bestander av disse artene er sjelden store. Erfaringsmessig kan starr-artene finnes ut til ca. 0,5 m dyp ved medianvannstand, mens de øvrige makrohelofyttene kan vokse ut til 1,5–2,0 m dyp.
Makrohelofyttene tar opp CO2 fra lufta og næring fra sedimentet. Takrør kan utvikle røtter ved strå-leddene og sjøsivaks utvikler ofte undervannsskudd. Disse artene kan derfor også ta opp næring fra vannet. Selve vannkvaliteten antas å ha mindre betydning for utbredelsen av makrohelofytter og for artssammensetningen i helofyttsumpen, bortsett fra ytre deler av helofyttbeltet hvor vannkvaliteten vil kunne ha betydning for hvor dypt artene kan vokse. Sedimentenes egenskaper, inkludert innhold av organisk materiale og næringsstoffer, antas å være viktige miljøfaktorer. Tettheten av helofytter ser ut til å være størst i næringsrike områder. Både makrohelofyttene og andre helofytter responderer på aktivitet på land, for eksempel jordbruksaktivitet, og fungerer dessuten som et filter for næringstilførsler fra land.
Regulering av elver og innsjøer, med tilhørende endringer i vannstands- og vannføringsforhold, kan ha stor innvirkning på bestandene. Ofte får helofyttbeltet en større utbredelse der reguleringsregimet fører til lav vårvannstand og redusert lengde på flomperioden, sammenlignet med situasjonen før reguleringen.
Helofyttsump består hovedsakelig av 6 dominanstyper; (1) vegetasjon med vanlige starr-arter Carex spp.; (2) reinbestand av elvesnelle Equisetum fluviatile; (3) reinbestand av takrør Phragmites australis; (4) reinbestand av sjøsivaks Schoenoplectus lacustris; (5) vegetasjon med storvokste starr-arter («rikstarr-sump») i kalkrike områder; og (6) bestander av makrohelofytter som bare finnes på næringsrike steder.
Vegetasjon med vanlige starr-arter Carex spp. er dominert av flaskestarr Carex rostrata, sennegras C. vesicaria, nordlandstarr C. aquatilis og evt. trådstarr Carex lasiocarpa i enarts- eller blandingsbestander. Vegetasjonstypen danner en brem langs land ut til maks. 0,5 m dyp.
«Rikstarr-sumpen» inneholder ofte av reinbestander av én enkelt starr-art. De vanligst forekommende artene er de storvokste starr-artene stautstarr C. acutiformis, bunkestarr C. elata, toppstarr C. paniculata, dronningstarr C. pseudocyperus, blærestarr C. rhynchophysa og kjempestarr C. riparia, men også duskstarr C. disticha og taglstarr C. appropinquata kan inkluderes her.
Makrohelofytter som bare finnes på næringsrike steder omfatter brei dunkjevle Typha latifolia, smal dunkjevle T. angustifolia og kjempepiggknopp Sparganium erectum. De to førstnevnte kan danne middels store reinbestander, mens kjempepiggknopp gjerne danner små bestander eller forekommer i grupper med noen få planter. I eller i tilknytning til denne vegetasjonen finner vi også sverdlilje Iris psudacourus, kjempesøtgras Glyceria maxima og selsnepe Cicuta virosa.
Avgrensning av L4 Helofyttsump kan være krevende mot L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn, T18 Åpen flomfastmark og mot ulike hovedtyper innenfor hovedtypegruppe V Våtmark. Skillet mellom L4 Helofyttsump og L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn går ved en dekningsgrad av makrohelofytter på 25 % i vekstsesongen. For eksempel vil en enkelt elvesnelle E. fluviatile dekke et veldig lite areal og tettheten av strå må være høy før dekningsgraden skal overstige 25 %. Her må det utøves skjønn, men en glissen bestand av elvesnelle skal tilordnes L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn.
Sammenhengende makrohelofytt-bestander kan nå et stykke opp på landstranda, og hele helofyttsamfunnet tilhører L4 Helofyttsump, også den delen som går inn på land. Vanligvis vil den indre delen av helofyttsumpen ha flere arter enn det ytre beltet mot vann. I de indre delene består helofyttsumpen ofte av blandingsbestander med arter som selsnepe Cicuta virosa og sverdlilje Iris pseudaorus, som også kan danne små bestander på helt grunt vann (< 0,5 m dyp). Andre arter som er vanlige slike steder er myrhatt Comarum palustre og bukkeblad Menyanthes trifoliata. Disse artene kan danne middels store, delvis flytende bestander, men har røtter på land/i vannkanten. Det samme gjelder myrkongle Calla palustris og kalmusrot Acorus calamus. Andre våtmarksarter som kan forekomme i helofyttsumpa er vassrørkvein Calamagrostis canescens, strandrør Phalaris arundinacea, bekkeblom Calta palustris, gulldusk Lysimachia thyrsiflora og fredløs L. vulgaris.
Når grensen mellom L4 Helofyttsump og T18 Åpen flomfastmark eller våtmarkstypene skal trekkes, er det viktig å starte med en vurdering av hvor høy medianvannstanden, altså normalvannstanden i sommersesongen, er og hvor høyt midlere flomvannstandsnivå ligger. Medianvannstanden vil ofte danne en grense mellom reinbestander av makrohelofytter og den mer sammensatte helofyttsumpen. Den midlere flomvannstanden vil ofte danne en indre grense for forekomsten av helofytter. Grensen for L4 Helofyttsump bør trekkes mellom steder med sterk dominans av makrohelofytter og steder med spredte innslag av mer våtmarkspregede arter, der helofyttene spiller en mindre rolle.
Grunntypeinndeling
L4 Helofyttsump er delt inn i tre grunntyper basert på variasjonen innenfor én miljøvariabel:
KA Kalkinnhold (hLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de tre hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) kalkfattig til middels kalkfattig (KA∙abcd, < 4 mg Ca/l), 2) kalkrik (KA∙efg, 4-20 mg Ca/l) og 3) svært kalkrik (KA∙hi, > 20 mg Ca/l).
Oversikt over grunntyper
L4-1 Kalkfattig helofyttsump
L4-2 Moderat kalkrik helofyttsump
L4-3 Svært kalkrik helofyttsump
Variasjon
For L4 Helofyttsump kan to underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive variasjonen innenfor de tre grunntypene i større detalj:
DL Dybderelatert lyssvekking (uLKM). Sjøkantbelte (DL∙0a) kan skilles fra karplantebelte (DL∙bc). Første trinn omfatter den delen av helofyttbeltet som periodevis blir tørrlagt, ned til like under laveste normale vannstand. Trinn to omfatter karplantebeltet, det vil si bunn som alltid er vanndekket.
HH Hevd-høstingsintensitet (uLKM). Sedimentbunn uten påvirkning av hevd (HH∙0) kan skilles fra sedimentbunn med hevd (HH∙a).