T16 Rasmarkhei og -eng
Stabiliserte, jorddekte deler av en rasmarksskråning med heldekkende hei- eller engpreget vegetasjon.
- Innhold
- Definisjon og avgrensning
Rasmarksskråninger, også kalt talusskråninger, består av materiale som gjennom årtusener har samlet seg opp ved tilførsel av forvitringsmateriale fra berg ovenfor gjennom fjellskred, steinskred, steinsprang og jordskred, samt flomskred og snøskred (flomvann eller snø som fører med seg mineralmateriale). Forvitringsmaterialet består for det meste av blokker og steiner (ur), men kan stedvis også domineres av finere materiale, oftest grus eller sand. Store, tunge blokker vil naturlig transporteres lenger ned enn mindre, lettere blokker, grus, sand og jord. Rasmaterialet vil derfor som regel være grovsortert fra størst dimensjon (blokker) nederst i rasmarkskråningen, til minst (grus, sand og jord) øverst. Øvre deler har også typisk størst helning, mellom 35 og 40 °, mens helningen avtar mot de nederste delene og kan komme ned i 20–25 °. Forekomster av renner med dominans av finere materiale er vanlig.
Inn mot bergrota i øvre del, på steder med god tilførsel av finmateriale som er skjermet mot sterk forstyrrelse, kan det utvikle seg T16 Rasmarkhei eller -eng («bergrotenger»). Forekomst av denne hovedtypen innenfor en rasmarkskråning forutsetter både stabilisert finmateriale og forstyrrelse fra ras av snø og forvitringsmateriale, som hindrer utvikling av stabil mark. Under skoggrensa vil det si T4 Fastmarksskogsmark eller T2 Åpen grunnlendt mark og over skoggrensa T3 Fjellhei, leside og tundra.
Rasmarksengene utgjør en særpreget og ofte artsrik type natur, som mange steder inneholder lokalt og/eller nasjonalt uvanlige arter. Mange arter har hovedtilholdssted i slike enger, f.eks. apollosommerfugl Parnassius apollo, mnemosynesommerfugl Parnassius mnemosyne og stor bloddråpesvermer Zygaena lonicerae. Sistnevnte finnes i snørasenger og på et par slåttemarkslokaliteter på Nordvestlandet etter at den har gått ut på nesten alle østlandslokalitetene.
Rasmarkhei og -eng i lavalpin bioklimatisk sone i Høyrokampens sørskråning (Bøverdal, Lom, Oppland), dominert av reinrose Dryas octopetala.
Definisjon og avgrensning
Definisjonen av hovedtypen forutsetter at inngangsverdien for miljøvariabelen RU Rasutsatthet er oppfylt, med minst klar effekt av ras på artssammensetningen (RU∙b+). RU Rasutsatthet er en differensierende LKM (dLKM) for denne hovedtypen. I tillegg er det en forutsetning at det finnes et stabilisert jorddekke med sluttet vegetasjon, noe som skiller hovedtypen fra T13 Rasmark (som mangler begge deler).
T16 Rasmarkshei og -eng kan forveksles med andre åpne hovedtyper, særlig T2 Åpen grunnlendt mark og T3 Fjellhei, leside og tundra, men disse mangler et klart raspreg (RU∙b+). En stabilisert rasmark med sluttet vegetasjon over skoggrensa skal typifiseres som T3 Fjellhei, leside og tundra dersom ikke artssammensetningen har et klart raspreg (RU∙b+). Det er også svært liten økologisk avstand mellom grus- og sanddominert rasmark (T13-C-3/6/9) og sterkt raspreget rasmarkshei- og eng (T16-7), og disse kan bare skilles på at sistnevnte skal ha sammenhengende vegetasjonsdekke.
Mot T4 Fastmarksskogsmark går skillet i RU Rasutsatthet der hvor skogsmark ikke kan opprettholdes. Rasutsatt skogsmark (RU∙a) med for eksempel krokete bjørketrær kan være T4 Fastmarksskogsmarkas utpost mot T13 Rasmark eller T16 Rasmarkhei og -eng (RU∙b+).
Grunntypeinndeling
T16 Rasmarkhei og -eng er delt inn i sju grunntyper, basert på variasjon innenfor tre miljøvariabler:
KA Kalkinnhold (hLKM): For T16 Rasmarkhei og -eng gir variasjonen i artssammensetningen langs KA Kalkinnhold grunnlag for å dele den inn i fire trinn: Kalkfattig (KA∙abc), intermediær (KA∙de), svakt kalkrik (KA∙fg) og sterkt kalkrik (KA∙hi). Inndelingen gjenspeiles i artssammensetningen, med innslag av kalkkrevende karplanter, moser og lav i de kalkrike typene.
RU Rasutsatthet (tLKM): I tillegg til å definere hovedtypen er RU Rasutsatthet med på å definere grunntyper i T16 Rasmarkhei og -eng. De fleste grunntypene har litt til temmelig sterkt raspreg (RU∙bc) og heldekkende vegetasjonsdekke. En grunntype (T16-7) har svært sterkt raspreg (RU∙de), hvor vegetasjonen er noe mer åpen, og med arter som tåler mer forstyrrelse.
KI Kildevannspåvirkning (tLKM): Variabelen brukes for å beskrive T16 Rasmarkhei og -eng med svak kildevannspåvirkning (KI∙bc), også kalt storbregne- og høgstaudemark. Det kan til dels være utfordrende å skille effekten av KI Kildevannspåvirkning fra KA Kalkinnhold, da begge variablene gir utslag i kalkrikheten i jorda. Derimot vil storbregne- og høgstaudemark typisk ha en rekke høye bregner og stauder, som for eksempel skogburkne Athyrium filix-femina, strutseving Matteuccia struthiopteris, skogstorkenebb Geranium sylvaticum og tyrihjelm Aconitum lycoctonum, men artsinventaret kan variere mye.
Med litt til temmelig stekt raspreg (RU∙bc), gir kombinasjoner av KA Kalkinnhold og KI Kildevannspåvirkning opphav til åtte grunntyper.
I T16 Rasmarkhei og -eng finnes det én grunntype med svært sterkt raspreg (RU∙de) hvor det ikke skilles i KA Kalkinnhold.
- T16-1 kalkfattig rasmarkeng og -hei
- T16-2 intermediær rasmarkeng og -hei
- T16-3 svakt kalkrik rasmarkeng og -hei
- T16-4 sterkt kalkrik rasmarkeng og -hei
- T16-5 intermediær rasmarkeng og -hei med svak kildepåvirkning
- T16-6 kalkrik rasmarkeng og -hei med svak kildepåvirkning
- T16-7 rasmarkeng og -hei med svært sterkt raspreg
Variasjon
For denne hovedtypen kan fem miljøvariabler beskrive ytterligere variasjon innenfor grunntypene:
BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning: Miljøvariabelen beskriver T16 Rasmarkhei og -eng med masser fra ultramafisk berggrunn (BK∙a) (bl.a.olivin), som typisk har et særegent artsmangfold. Ultramafiske bergarter er rike på magnesium og jern og kan i tillegg inneholde andre metaller. De kan ha særlig høy pH.
HI Hevdintensitet: Tydelig beitepreget (HI∙a) mark skiller seg fra mark uten hevdpreg (HI∙0) ved tilstedeværelse av hevdbetingede planter.
UF Uttørkingsfare: Det skilles mellom T16 Rasmarkhei og -eng som er temmelig frisk til intermediært tørkeutsatt (UF∙bcd) og som er tørkeutsatt (UF∙efgh). Dette gjenspeiles i graden av tilstedeværelse av tørketolerante arter.
VI Vindutsatthet: Det skilles mellom T16 Rasmarkhei og -eng hvor artssammensetningen ikke eller bare observerbart er preget av vind (VI∙0a), og hei som er svært sterkt vindpreget, med begynnende deflasjon (VI∙bc).
VM Vannmetning: Fuktmark (VM∙b) skilles fra «normal» veldrenert mark (VM∙0a) ved at den holder seg fuktig relativt lenge etter den har blitt fuktet opp, og derfor inneholder rikelig med fuktmarksindikatorer, som f.eks. torvmoser Sphagnum spp. Veldrenert mark har ingen eller bare spredte slike fuktmarksindikatorer.
Kunnskapsbehov
Variasjonen i artsmangfold innenfor T16 Rasmarkheier og -enger er dårlig undersøkt i Skandinavia.
Inntil det foreligger mer kunnskap, er resultatene fra analyser for T3 Fjellhei, leside og tundra og T4 Fastmarksskogsmark foreløpig lagt til grunn for valg av viktige LKM og grunntypeinndeling av T16 Rasmarkhei og -eng. Dessuten er det tatt hensyn til at RU Rasutsatthet i noen grad overstyrer andre miljøvariabler (LKM), slik at variasjonen i artssammensetning langs disse er mindre enn i de normale systemene. Beregning av antall trinn langs miljøvariablene som gir opphav til grunntyper (hLKM og tLKM), samt de underordnede miljøvariablene (uLKM) bør derfor revideres.
KA Kalkinnhold er delt i 4 trinn slik som for T3 Fjellhei, leside og tundra og T4 Fastmarksskogsmark. KI Kildevannspåvirkning er delt i to trinn for å skille ut storbregne- og høgstaude-rasmarkenger på svakt kildevannspåvirket mark (KI∙bc) fra enger uten kildevannspåvirkning (KI∙0a). RU Rasutsatthet er foreløpig delt i to trinn for å skille heier med svært sterkt raspreg (RU∙de) og sterkt redusert artsrikdom fra mer moderat rasutsatte heier og enger (RU∙bc). Det er foreløpig antatt at svært sterk rasutsatthet (RU∙de) overstyrer alle andre miljøvariabler.
UF Uttørkingsfare, HI Hevdintensitet, BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning og VI Vindutsatthet er inkludert som underordnet miljøvariabel (uLKM) fordi disse er uLKM eller tilleggsmiljøvariabel (tLKM) i hovedtyper med fellesskap i artssammensetning og/eller økologiske prosesser med T16 Rasmarkhei- og eng.