T21 Sanddynemark
Omfatter åpen mark på sanddominert, mer eller mindre ustabilt substrat. Det er et særpreget, dynamisk økosystem som er betinget av stadig forflytting og tilførsel av ny sand fra sterke vinder.
Hovedtypen er et svært karakteristisk natursystem, preget av store, mer eller mindre ustabile sandforekomster formet av vinden. Den er først og fremst knyttet til relativt sterkt eksponerte kyststrekninger, og finnes flekkvis langs store deler av norskekysten. Det er et dynamisk økosystem, betinget av stadig tilførsel av ny sand, som ved havet vil bli blåst på land som følge av en kombinasjon av tunge dønninger og sterk vind på steder der det finnes sand.
Større områder med T21 Sanddynemark som forekommer i tilknytning til havet fremviser oftest en gradvis stabilisering fra strandlinja og innover land, som er et resultat av primær suksesjon. Med økende avstand fra stranda har suksesjonen kommet lenger, samtidig som en rekke viktige miljøegenskaper endrer seg: Sandtilførselen avtar, vindforstyrrelsen avtar, sanden stabiliseres og en gradvis jordsmonnutvikling finner sted - noe som innebærer akkumulering av humus og økende evne til å holde på jordfuktighet. Et stykke inne på land er sanden så stabil at sanddynemarka utvikler seg til T4 Fastmarksskogsmark, dersom den ikke gjøres om til jordbruksmark gjennom hevd.
Sanddynemark kan også forekomme som små fragmenter et godt stykke fra kysten på gamle strandlinjer dersom vindpåvirkningen er sterk nok til å holde marka åpen. Dessuten kan sanddynemark opptre på flate, sanddominerte banker overfor flomsonen langs elver som er utsatt for de samme prosessene som i kystnær sanddynemark, f.eks. langs Tanaelva i Finnmark. Elver og bekker som graver seg gjennom sanddominerte morener kan gi opphav til sanddominert åpen skredmark, formet av massetransport i skråninger (T17 Aktiv skredmark). I store sandskred, som langs elva Folla (Folldal, Innlandet), kan imidlertid vinden erodere morenene også langt utenfor det området som undergraves av elva. Slik mark skal inngå i T21 Sanddynemark. Det gjelder også flygesandsfelt som Kvitsanden ved Røros. Kvitsanden er en smeltevannsavleiring dominert av sand og grus, der de øvre, mest vindutsatte delene har ustabil sanddynemark.
Sanddynemark, hvit dyne dominert av marehalm Ammophila arenaria. I fjæresonen til venstre i bildet stein-, grus- og sandstrand. Brusand, Ogna, Hå, Rogaland.
Definisjonsgrunnlag og avgrensning
T21 Sanddynemark defineres ved hjelp av miljøvariabelen SS Sandstabilisering (dLKM) og strekker seg fra sandforstrand (SS∙a) i de nederste delene av landstrandbeltet med ikke-stabilisert sandmark til stabilisert dynehei (SS∙i), som ofte har et velutviklet humuslag. Hovedtypen er betinget av destabiliserende forstyrrelse fra vind.
Mange steder langs kysten har etablert sanddynemark vært utnyttet til beite og slått gjennom lang tid. Med økende beitetrykk og/eller bruk som slåttemark, går T21 Sanddynemark gradvis over i T32 Semi-naturlig eng. Grensa må trekkes på grunnlag av artssammensetningens innhold av arter typisk for hver av disse hovedtypene. T32 Semi-naturlig eng på tidligere sanddynemark får et karakteristisk innslag av arter fra begge hovedtypene og er derfor utskilt som egen grunntype.
Grunntypeinndeling
T21 Sanddynemark er delt inn i åtte grunntyper, basert på variasjon innenfor tre miljøvariabler:
SS Sandstabilisering (hLKM): Basert på denne miljøvariabelen deles T21 Sanddynemark inn i grunntypene T21-1 forstrand (SS∙a), T21-2 primærdyne (SS∙bc), T21-3 kvit dyne (SS∙d), T21-4 grå dyne (SS∙ef), T21-5 brun dyne (SS∙gh) og T21-6 dynehei (SS∙i). I motsetning til suksesjoner på bergsubstrater, er karplanter de første innvandrerne i T21 Sanddynemark. Typiske arter i T21-1 forstrand er melde-arter Atriplex spp., strandreddik Cakile maritima og strandarve Honckenya peploides. I T21-2 primærdyner kommer sandbindende gras som strandkveke Elytrigia juncea, strandrug Leymus arenarius og marehalm Ammophila arenaria inn. I T21-3 hvite dyner begynner sanda å stabiliseres, og i T21-4 grå dyner forekommer moser og lav flekkvis. I T21-5 brune dyner skjer en begynnende jordsmonndannelse, og dynene har en sluttet, engpreget vegetasjon som kan ha dominans av moser og lav i bunnsjiktet. T21-6 dynehei er stabiliserte dyner, ofte med et velutviklet humuslag dominert av lyngarter som krekling Empetrum nigrum og røsslyng Calluna vulgaris.
VI Vindutsatthet: All T21 sanddynemark er sterkt vindpreget (VI∙abc), men T21-7 ustabil sanddyne (deflasjonsmark) er preget av ødeleggende (disruptiv) vinderosjon (vinddeflasjon VI∙¤), dvs så sterk vindpåvirkning at permanente plantesamfunn av flerårige arter ikke kan opprettholdes. T21-7 ustabil sanddyne finnes i mosaikk med de grå og brune dynene (SS∙efgh). Det kan synes som om vinderosjon oppstår uavhengig av hvilke arter som dominerer.
VM Vannmetning: Innenfor T21 Sanddynemark brukes variabelen til å beskrive T21-8 vekselfuktig eller fuktig sanddynemark (VM∙b), som også beskrives som dynetrau. Dynetrau finnes i indre deler av sanddynesystemet, dvs i de brune dynene (SS∙gh) og i dynehei (SS∙i). De har sannsynligvis oppstått etter først erodering ned til grunnvannsspeilet, dernest kolonisering og etter hvert etablering av en stabil fuktmarksvegetasjon.
Variasjon
For denne hovedtypen kan én underordnet miljøvariabel (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor grunntypene:
HI Hevdintensitet: Denne variabelen er inkludert som uLKM fordi T21 Sanddynemark ofte benyttes som beitemark (tidligere også som slåttemark), og får da et tydelig beitepreg (HI∙a). Med økende beitetrykk og/eller bruk som slåttemark, går T21 Sanddynemark gradvis over i T32 Semi-naturlig eng.
Kunnskapsbehov
Det bør gjøres en beregning av antall trinn (gradientlengdeberegning) langs miljøvariablene SS Sandstabilisering og VM Vannmetning.