Kalkflekklav
Arthonia calcarea
Kalkflekklav Arthonia calcarea som vokser på svakt overhengende berg i Kvitsøy (O-L-198493).
Kalkflekklav vokser på skyggefulle, kalkrike bergvegger samt på baseanrika berg og menneskeskapte substrattyper. Den er utbredt i kyststrøk i Norge fra Rogaland i sør til Ørland i Trøndelag. Kalkflekklav er karakterisert ved smale, langstrakte fruktlegemer på et tynt gråhvitt tallus. Fotobionten er en grønnalge av Trentepohlia-typen. De fargeløse sporene er 3-septerte og mangler en forstørra endecelle.
- Innhold
- Beskrivelse
- Økologi
- Utbredelse i Norge og Norden
- Global utbredelse
- Forvekslingsarter
- Kommentarer
Beskrivelse
Tallus
Talluset hos kalkflekklav er gråhvitt, men har ofte et svakt anstrøk av olivengrått, rosa eller okergult. Det er oftest relativt godt utvikla på overflata av substratet, og er for det meste glatt eller svakt oppsprukket. I noen tilfeller er talluset helt innleira i substratet. Kanten av tallus er utydelig avgrensa. Fotobionten er en flercella grønnalge av Trentepohlia-typen.
Fruktlegemer
Fruktlegemene er mer eller mindre strekforma, svarte, og uten rimaktig belegg. De varierer i form fra enkle til svakt forgreina og kan danne mer eller mindre stjerneforma ansamlinger. Fruktlegemene er hevet over tallusoverflata eller sjelden innsenka i tallus og er ca 0,6–2 x 0,15–0,3 mm store og 40–120 µm høye.
Kanten på fruktlegemet er tydelig og godt utvikla og er brunsvart i farge.
Epitheciet er brunt eller olivenbrunt og ca 5–7 µm høyt. Hymeniet er fargeløst og ca 80–100 µm høyt.
Sporene er fargeløse, smalt avrunda, ca 14–22 x 3,5–6 µm store og med tre tverrvegger. Endecella er ikke forstørra.
Ukjønna formering
Pyknidier er ganske vanlige. De er brunsvarte og innsenka i tallus eller delvis opphøyde og ca 100 µm store. Veggene i pyknidiene er brune. Konidiene er stavforma og rette, ca 4–9 x 1 µm.
Kjemi
Det er ikke påvist lavsyrer i tallus hos svartflekklav. Hymeniet reagerer I+ blått og KI+ blått. Sporesekkene har en ringstruktur som reagerer KI+ blått. Det brune pigmentet i fruktlegemene blir grønt ved tilsetning av K (kalilut).
Kalkflekklav Arthonia calcarea som vokser på overhengende berg på Lyngholmen, Storfosna i Ørland (O-L-157247).
Økologi
Kalkflekklav er knyttet til skyggefulle, kalkrike eller baseanrika bergvegger i områder med høy luftfuktighet langs kysten. Den vokser oftest på vertikale bergvegger, men kan også opptre på menneskeskapte substrat som betong, murvegger og takstein. En sjelden gang kan den også opptre på bein.
Utbredelse i Norge og Norden
Kalkflekklav er i Norge utbredt langs kysten fra Rogaland til Ørland i Trøndelag. Ellers i Norden er den kjent fra Danmark og sørlige deler av Sverige.
Global utbredelse
Utenfor de nordiske land er kalkflekklav vidt utbredt i Europa fra mediterran til sørboreal vegetasjonssone. Arten er også kjent fra Macaronesia, Nord-Amerika, Afrika og Asia.
Forvekslingsarter
Kalkflekklav kan forveksles med arter i skriblelavslektene Opegrapha og Alyxoria som vokser i samme type habitat. Dolomittskriblelav Opegrapha dolomitica har kraftigere fruktlegemer som ofte er mindre forlenget og tydelig knudrete. Den har også et hymenium som reagerer I+ rødt og sporene er lengre enn hos kalkflekklav. Det brune pigmentet i hypotheciet hos dolomittskriblelav endrer ikke farge til grønt med kalilut (K).
Eksemplarer av bleik skriblelav Alyxoria varia som vokser på bergvegger har som regel et tydelig gulgrønt, rimaktig belegg på fruktlegemene. Dette belegget kan noen ganger mangle. Fruktlegemeskiva er tydelig eksponert og sporene har 3 til 6 tverrvegger og er ca 14–30 x 4–6,5 µm store. På samme vis som hos dolomittskriblelav er hymeniet I+ rødt og det brune pigmentet i hypotheciet endrer ikke farge til grønt med kalilut (K).
Kommentarer
Kalkflekklav var inntil nylig klassifisert i skriblelavslekta Opegrapha basert blant annet på den velutvikla kanten på fruktlegemene. Andre karakterer som for eksempel sporesekker og sporer derimot er svært lik de en finner hos andre flekklaver. Dagens plassering av kalkflekklav i flekklavslekta Arthonia er bekreftet med molekylære, fylogenetiske data (Ertz et al. 2009).
Litteratur
Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.
Ertz D, Miadlikowska J, Lutzoni F, Dessein S, Raspe O, Vigneron N, Hofstetter V og Diederich P (2009). Towards a new classification of the Arthoniales (Ascomycota) based on a three-gene phylogeny focusing on the genus Opegrapha. Mycological Research 113: 141–152.
Wirth V, Hauck M og Schultz M (2013). Die Flechten Deutschlands, vol. 1+2. Ulmer, Stuttgart. 1244s.