MS Marine økoregioner

Havvannet langs norskekysten og i fjordene framviser betydelig variasjon fra sør til nord relatert til overflatetemperatur, lysinnstråling, daglengde og tidevannsamplitude. Denne variasjonen gjenspeiler seg i utbredelsesmønstre for flere organismegrupper (makroalger, planktoniske alger og evertebratfaunaen). Økoklinen marine økoregioner (MS) fanger opp variasjonen i marine kystnære systemer relatert til varme, og er foreløpig løsning på behovet for en parallell til økoklinen bioklimatiske soner (BS) som er definert for landsystemene. Marine økoregioner (MS) er delt i fem trinn (’økoregioner’) med utgangspunkt i inndelingen i fire marine økoregioner (Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet) hos Moy et al. (2003), som er utvidet med et femte trinn som skiller Polhavet fra Barentshavet.

Marine økoregioner (MS) er relevant for beskrivelse av regional variasjon på alle naturtypenivåer fra livsmedium (natursystemdel) til landskap (se Artikkel 1: D5e og Artikkel 1: Fig. 61), først og fremst innenfor marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann, trinn Y2 kystvann og trinn Y6 arktisk vann.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE5 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 5 trinn).

Marine økoregioner (MS) skal fange opp variasjon relatert til temperatur i havet, som i utgangspunktet en kontinuerlig variabel. Variabelen blir trinndelt i NiN av praktiske årsaker.  Dagens kunnskap om temperatur-relatert variasjon i havet gjør det ikke mulig å bruke enkle målbare fysiske eller kjemiske miljøvariabler til å karakterisere trinn langs en slik økoklin. Den pragmatiske inndelingen av marine økoregioner (MS) i NiN versjon 1 i fem marine trinn (’økoregioner’) på grunnlag av Moy et al. (2003) benytter relativt velavgrensete havområder som trinn langs økoklinen og står i en mellomstilling mellom en ordnet og en ikke ordnet faktorvariabel.

Marine økoregioner (MS) har ett økoklinuttrykk og deles i fem trinn (Tabell 1). Trinndelingen er først og fremst laget med sikte på beskrivelse av variasjon innenfor marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann, trinn Y2 kystvann og trinn Y6 arktisk vann.

Til grunn for Moy et al. (2003) sin inndeling i fire økoregioner (Tabell 1, Fig. 1) ligger først og fremst biogeografiske kriterier [Moy et al. (2003) karakteriserer økoregionene som biogeografiske regioner]. ’Økoregionene’ representerer konsensus mellom en rekke kryssende hensyn [se Moy et al. (2003) for inngående drøfting].

Det er behov for mer kunnskap om den komplekse samvariasjonen mellom miljøfaktorer som bidrar til variasjon mellom marine økoregioner (MS), og en vurdering av om det ville være mer hensiktsmessig med en inndeling som var relatert til eksplisitt målbare regionale miljøfaktorer som, i likhet med bioklimatiske soner (BS) og bioklimatiske seksjoner (BH) for landsystemer, kan modelleres trinnløst som en funksjon av målbare regionale miljøfaktorer (se Artikkel 25). Slik marine økoregioner (MS) er definert nå på grunnlag av biogeografiske kriterier i seg sjøl uten eksplisitt referanse til variasjon langs en tydelig regional kompleks miljøgradient, har økoklinen også karakter av asonal regional variasjon (se Artikkel 1: D3k).

Inndelingen i marine økoregioner (MS) adresserer variasjon i horisontalplanet. Økoregionene er store og geografisk skilte på en romlig skala som er mye grovere enn minstekravet i NiN om at regioninndelingen primært skal adressere 10 km lineær oppløsning, pikselstørrelse 4 km² og kartleggbarhet i målestokken 1:1 000 000 (Artikkel 1: E5b).

Det er en viss variasjon i marin salinitet (SA) og maksimal bevegelsesenergi (BE) i vannet mellom Skagerrak og de øvrige økoregionene. Variasjonen langs marine økoregioner (MS) kommer ellers til uttrykk på en så grov skala at økoklinen ikke er relatert il lokale basisøkokliner.

Økoregioninndelingen [trinnene langs marine økoregioner (MS) slik økoklinen er definert og operasjonalisert i NiN versjon 1] adresserer variasjon innenfor  marine vannmassetyper (MT) trinn Y2 kystvann, til dels også trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y6 arktisk vann. Det finnes imidlertid temperaturbetinget variasjon fra sør til nord også innenfor de andre vannmassetypene. En utvidelse av gyldighetsområdet for marine økoregioner (MS) til også omfatte andre vannmassetyper bør derfor vurderes.

Grenseoppgangen mellom trinn langs marine økoregioner (MS) i NiN versjon 1 følger Moy et al. (2003) og er først og fremst basert på biogeografiske kriterier (utbredelsen av makroalger og evertebrater; Brattegard & Holthe 1997). Trinnene langs marine økoregioner (MS) skiller seg imidlertid også med hensyn til fysiske og kjemiske vannegenskaper og innflytelse av marine vannmassetryper (MT) trinn Y3 atlantisk vann. Mange ulike kriteriesett kan, i prinsippet, legges til grunn for marin økoregioninndeling. Disse faller imidlertid bare delvis sammen, og støtter derfor til dels opp under ulike regionavgrensninger (se Fig. 2). Tabell 2 oppsummerer trinngrensekriterier på grunnlag av drøfting i Moy et al. (2003).

Brattegard & Holthe (1997) deler norskekysten inn i tre ’klimatisk-biogeografiske sub-provinser’ innenfor ’den nordøst-atlantiske boreale region’; Skagerrak, Vest-Norge og Finnmark. Femdelingen av marine økoregioner (MS) i NiN versjon 1 tar utgangspunkt i Brattegard & Holthe (1997) sin tredeling, følger Moy et al. (2003) som deler den vestnorske ’subprovinsen’ i to ’økoregioner’, og legger til trinn 5 Polhavet slik at variasjonen langs kysten i hele området NiN skal dekke, også Svalbard, fanges opp.