Ras- og skredhyppighet

Økoklinen ras- og skredhyppighet (RS) adresserer forstyrrelseseffekten av forutsigbar forekomst av ras og skred [ras innebærer forstyrrelse av skrånende mark ved at store snø-, is- eller vannmasser passerer over marka (inkludert fonnagufs, det vil si ekstremvinder forårsaket av store snøras); skred innebærer spontan utglidning av stedegne materialmasser (jord-, sand-, silt- eller leirskred) fulgt av nedadrettet massetransport]. Ras og skred har forskjellige forekomstmønstre og ulike effekter på økosystemene. Sannsynligheten for snøras er størst i lange dalsider (ofte, men ikke alltid, over talus) og under bratte og/eller høye bergvegger. Hvorvidt høy snørashyppighet resulterer i åpen (ikke tresatt) mark (rasmarkeng) eller skogsmark avhenger av snørasenes energi (snøens masse og hastighet). Hyppige snøras med middels høy energi hindrer eller bremser utviklingen av busk- og tresjikt, åpner markoverflata for nykolonisering, fremmer artsmangfoldet og kan resultere i en vegetasjon (åpen ur og snørasmark, grunntyper for rasmarkeng og rasmarkhei) som har mange arter felles med kulturmarkshovedtypene kulturmarkseng og kystlynghei. Skred innebærer oftest en mer gjennomgripende forstyrrelse av marka enn ras og starten på et primærsuksesjonsforløp.

Ras- og skredhyppighet (RS) er relevant for inndeling på natursystem-nivået.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE(4–5) (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 4–5 trinn avhengig av økoklinuttrykk).

Ras- og skredhyppighet (RS) har to økoklinuttrykk (Tabell 1) med mange fellestrekk som også kunne vært behandlet innenfor rammen av ett økoklinuttrykk. Ras- og skrehyppighet: snørashyppighet (RS–A) er relevant for åpen ur og snørasmark (Bilde 1–4) og ras- og skredhyppighet: skredhyppighet (RS–B) er relevant for åpen skredmark. Det kan være behov for ytterligere et økoklinuttrykk, for marine skred [landformenheten marint skredområde (MR–2)], som foreløpig ikke er beskrevet som egen hovedtype på natursystem-nivået.

Ras- og skredhyppighet (RS) deles tentativt i 5 og 4 trinn for hvert av de to økoklinuttrykkene (Tabell 2).

Ras- og skredhyppighet (RS) varierer først og fremst mellom ulike arealenheter av ras- og skredområder, det vil si mellom noen hundre meter til ca. 10 km. Det forekommer imidlertid også variasjon i snørasutsatthet innenfor én og samme arealenhet; snørasrenner kan ha en utstrekning ned til 20 eller mindre (10^1,5–10⁴ m).

Årvisse snøras [ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A5 årviss] eller høy snørashyppighet (trinn A4 høy og forutsigbar) innebærer at en større arealandel av ura eller rasmarka forblir i en tidlig suksesjonsfase [primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) trinn C1 koloniseringsfase] men også trinn C2 sluttet vegetasjonsfase kan forekomme på steder med årvisse snøras (Bilde 1–2). På tilsvarende måte øker sannsynligheten for blottlegging av marka [primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) trinn C1 koloniseringsfase] i skredmark når skredhyppigheten øker.

Snøras fører ofte med seg mineralmateriale som er ’friskt’ i den forstand at mineralnæringsstoffer som er lett bundet ikke allerede er vasket ut. Også skred blottlegger ’friskt’, uforvitret mineralmateriale. Finkornet, friskt  forvitringsmateriale av bergarter som på stabil, jorddekket mark gir opphav til et surt og kalkfattig jordsmonn, som for eksempel granitt (Artikkel 19), har pH omkring 6 og gir opphav til en mineralnæringsrik ras- og skredmarksjord [kalkinnhold (KA) trinn 5 kalkrik].

Begrepet ’ras- og skredhyppighet’ gir en relativt presis karakteristikk av økoklinen slik trinnene er definert i Tabell 2 med hovedvekt på hyppigheten av ras og skred og ikke på hvor gjennomgripende hver enkelt ras- eller skredbegivenhet er (alvorlighetsgraden, severity, jf. Artikkel 1: D3c). Sannsynligvis er det imidlertid en positiv sammenheng mellom ras- og skredhyppighet og hvor gjennomgripende hver enkelt ras- eller skredbegivenhet er, og det er også sannsynlig at effekten på artssammensetningen av enkeltras/skred med stor energi tilsvarer effekten av flere, men mindre alvorlige ras/skred. Det er derfor behov for en grundigere vurdering av hvorvidt økoklinen bør trinndeles på grunnlag av den totale ras- og skredintensiteten og ikke bare, som i NiN versjon 1, på grunnlag av hyppigheten av ras og skred. I så fall bør økoklinavnet endres til ’ras- og skredintensitet’.

Korte karakteristikker av trinnene langs ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) er gitt i Tabell 2. Sammenhengen mellom artssammensetning og snørashyppighet (og andre dimensjoner ved snørasforstyrrelsesintensitet; omfang og grad, se Artikkel 1: D3c) er dårlig kjent og inndelingen i fem trinn, samt kriteriene for avgrensning av de fem trinnene, er tentativ. Det samme gjelder for de fire trinnene langs ras- og skredhyppighet: skredhyppighet (RS–B).

Under skoggrensa (i boreale bioklimatiske soner) markerer skillet mellom ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A3 lav og forutsigbar og trinn A4 høy og forutsigbar, og mellom ras- og skredhyppighet: skredhyppighet (RS–B) trinn B3 regelmessig og trinn B4 kontinuerlig, skillet mellom åpne rasmark- og skredenger og fastmarksskogsmark. På Vestlandet finnes på steder med ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A3 lav og forutsigbar typisk en rasmarksskog dominert av hassel, bjørk eller gråor. Trehøyden avtar med økende forstyrrelsesintensitet (Bilde 1). En skog av lave, krokete bjørketrær kan være fastmarksskogsmarkas utpost mot områder med ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A4 høy og forutsigbar. På steder med ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A2 sjelden og uforutsigbar finnes typisk en gammel, rasbetinget fastmarksskogsmark dominert av dunbjørk, hengebjørk, osp, selje, alm og hassel. Slik skog er et viktig levested for hvitryggspetten (Dendrocopos leucotos), som har sin nordeuropeiske hovedutbredelse på Vestlandet, samt for en rekke gammelskogsarter. En viktig økosystemeffekt av snørasbetinget forstyrrelse er at tresjiktet åpnes (skades eller slås ned) og at det tilføres død ved. Sporadiske steinsprang kan lokalt ha samme effekt.

Ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A5 årviss kjennetegnes oftest av en særpreget, ’slitt’ engvegetasjon som vist i Bilde 2.

Mange arter er avhengige, eller blir favorisert, av snørasbetinget forstyrrelse. Det kanskje beste eksemplet er mnemosynesommerfuglen (Parnassius mnemosyne; Bilde 3–4), som i Norsk rødliste 2006 (Kålås et al. 2006) er plassert i kategorien sårbar (VU). Mnemosynesommerfuglens hovedforekomstområder i Norge er ras- og skredområder på Nordvestlandet. Larvene utvikler seg i lerkespore (Corydalis fabacea) i rasmarkspåvirket fastmarksskogsmark, mens de voksne sommerfuglene foretrekker ’blomsterenger’, først og fremst åpne rasmarkenger.

Regelmessig skredutsatt skog (Bilde 1), for eksempel i landskapsdel-hovedtypen ravinedal, domineres oftest av gråor (’gråor-heggeskog’; Kielland-Lund 1981) og har et åpent bunnsjikt av små moser som raskt koloniserer blottlagt mark [dette er beskrevet for bøkeskog på ravinerygger av T. Økland (1988)].