Tareskogsbunn

Tareskogsbunn omfatter saltvannssystemer med tareskog eller en tilstandsutforming av tareskog (for eksempel tidligere tareskog som nå er nedbeitet). Med tareskog menes et sammenhengende område dominert av tare-arter, med areal større enn 100 m2 og bredde større enn 5 m. Tareskogsbunn forekommer i normalsalt vann på fast bunn med svak til middels energi.

Tareskog finnes på fast bunn med svak til middels vannbevegelsesenergi langs hele norskekysten. Det er først og fremst stortare (Laminaria hyperborea) som forbindes med tareskoger (Bilde 1). Stortare danner tette ’skoger’ av 1–3 m høye planter. Hver tareplante består av en stiv, lang stilk som bærer ett blad. Også sukkertare (Laminaria saccharum) og andre tarearter som fingertare (Laminaria digitata), butare (Alaria esculenta) og draugtare (Saccorhiza polyschides) kan danne tette ’skoger’, og tareskogene kan også være blandingsskoger der to eller flere arter dominerer sammen. Sukkertaren har kortere stilk enn stortare (20–30 cm lang). Sukkertarestilken bærer et blad som kan bli over 2 m langt. Sukkertareskogene ser derfor mer ut som store avlange blader som dekker bunnen. Stortare og sukkertare har ulike krav til vannbevegelsesenergi og dominanstypene er derfor også grunntyper (bunntyper) innenfor hovedtypen. Stortare finnes der det er god vannbevegelse forårsaket av strøm og bølger, mens sukkertare trives under mer beskyttete forhold og typisk forekommer i skjærgården der den stopper litt innenfor i fjordmunningene. Stortaredominerte tareskoger finnes best utviklet fra Lindesnes til Finnmark, og er aller frodigst i Midt-Norge. Tareartene og mange assosierte arter er avhengig av brukbar lystilgang og tareskog finnes derfor fra grensa mellom saltvannssystemer og fjæresonesystemer til et sted mellom 15 og 30 meters dyp avhengig av vannkvaliteten [tareskogens nedre grense er grense mellom trinn 2 eufotisk langbølgesone, nedre del og trinn 3 eufotisk kortbølgesone langs økoklinen dybderelatert lyssvekking i vann (DL)].

Tareskogene er blant de mest produktive økosystemene på jorda. Produksjonsmålinger fra Midt-Norge viser en årlig produksjon opp til 3 kg karbon pr. m2 (Abdullah & Fredriksen 2004). Dette tallet er oppsiktsvekkende høyt og tilsvarer produksjon av ca. 25 kg plantemateriale pr. m2 og år. Tarens er vert for produktive samfunn av påvekstorganismer (blant annet rødalger som vokser som epifytter på tarens stilk). Totalproduksjonen i tareskogen er større enn på dyrket mark på land. Det potensielle arealet av (tang- og) tareskoger langs norskekysten er anslått til å være på størrelse med arealet dyrket mark på det norske fastlandet, så tareskogene har stor betydning for den totale produksjonen i kystsonen (enda større ville den vært dersom den ikke hadde blitt redusert av nedslamming og nedbeiting).

Tareskog har mange fellestrekk med skogsmark på land. Tareskogen er et tredimensjonalt system med stort nisjemangfold og dermed stort artsmangfold både av planter og dyr (se Christie et al. 2003). Planteartsmangfoldet er i sin tur med på å øke mangfoldet av dyrehabitater, og dyr (mest krepsdyr og snegler) utnytter hele det tredimensjonale systemet. Smådyr blir utnyttet av et stort mangfold av fiskearter (Bilde 2), der særlig unge stadier av torsk (Gadus morhua), sei (Pollachius virens) og lyr (Pollachius pollachius) er tallrike, men der også krabbe-arter, hummer-arter og sjøfugl utnytter det rike dyrelivet. Tareskogen stabiliseres blant annet gjennom biologiske reguleringsmekanismer som involverer naturtyper over og under tareskogen i dybdesoneringen. Snegler og krepsdyr i tette bestander lever stort sett av overskuddet fra planteproduksjonen, og fiskene sørger for å regulere bløtdyr- og leddyrtettheten slik at nedbeiting av taren, som både er leveområde og primærprodusent i denne natursystem-hovedtypen, unngås.

Flere ytre faktorer bidrar imidlertid til tidvis ustabilitet og stor dynamikk i tareskogene. Tareskoger kan utsettes for store ødeleggelser under stormer, men liksom i skogsmark etter vindfall rekruttes nye tareplanter raskt. De dominerende tareartene har stor konkurransekraft og hindrer vanligvis andre arter i å dominere. Tareskogens artsinventar (både av planter og dyr) er tilpasset stadige omskiftinger, og gjenetablert tareskog blir raskt kolonisert av en rekke organismer slik at en ’moden’ tareskog er etablert allerede etter 4–5 år. Taretråling forårsaker noen av de samme skadene som storm, men tareskogen regenererer etter tråling. Det har vært antydet at høsting hvert femte år kan være bærekraftig, men det er tvilsomt om den gjenetablerte tareskogen blir ’økologisk moden’ (det vil si at den regenererer en fullstendig eller nesten fullstendig artssammensetning) dersom den tråles igjen allerede etter fem år; det er mulig at gjentatt trålvirksomhet vil ha økologiske effekter av lengre varighet.

Bortfall av sukkertareskog i Skagerrak og langs vestlandskysten, og nedbeiting av stortareskog langs kysten av Midt- og Nord-Norge (Bilde 3) forårsaket av drøbak-kråkebollen (den grønne kråkebollen, Strongylocentrotus droebachiensis) og rød kråkebolle (Echinus esculentus) fører til sterk ubalanse i tareskogsøkosystemet fordi det første leddet i næringskjeden (taren) fjernes. Når taren forsvinner, forsvinner også systemets tredimensjonale struktur og systemets funksjon kan kollapse. Årsakssammenhengene bak disse fenomenene er ikke kjent, og heller ikke studert i detalj. Det pågår imidlertid forskning som skal belyse betydningen av endringer i temperaturen, tilførsel av næringsalter, nedslamming og forekomst av algematter, som mulige årsaker til reduksjon i sukkertare-dominerte tareskoger på Skagerrakkysten. En mulig forklaring er at sukkertaren i Skagerrak dør som følge av økt temperatur og økt næringssalttilførsel, og at økende tildekking av bunnen (som følge av nedslamming og etablering av hurtigvoksende trådformete alger) hindrer reetablering av nye tareplanter slik at tareskogen ikke kommer tilbake. Både tang og tare er avhengig av fast bunn fordi disse organismene bare fester seg til ’fjellbunn’. Arealet av sukkertareskog i tilbakegang er kartlagt og berører strekningen fra Hvaler (Østfold) til Lindesnes (Vest-Agder) og videre nordover langs vestlandskysten til Møre (Moy et al. 2007). Det er bare sukkertareskogen som er sterkt berørt, mens stortaredominert tareskog langs den samme kystlinjen ikke synes å være utsatt i samme grad. Dette skyldes sannsynligvis at stortare finnes på lokaliteter med større vannbevegelse, der faren for nedslamming og tilgroing er mindre (se Tabell 1).

Nedbeiting forårsaket av kråkeboller har langt større omfang enn nedslamming og tilgroing. Fenomenet som først ble oppdaget for ca. 35 år siden, da den grønne kråkebollen (Strongylocentrotus droebachiensis) ble observert i store tettheter og store deler av tareskogen fra og med Trøndelag til og med Finnmark ble beitet ned til en tilstand som kan karakteriseres som en ’marin ørken’. I dag er anslagsvis 90 % av tareskogen i Finnmark nedbeitet, og grove estimater antyder at i overkant av 2 000 km2 med tareskog er i nedbeitet tilstand. Sørgrensa for det nedbeitete området flytter seg nordover og befant seg i 2007 i Brønnøysundområdet (Norderhaug & Christie 2007). Beregninger indikerer at kråkebollebeiting er årsak til et årlig tap av potensiell tareproduksjon på over 20 millioner tonn, det vil si over 100 ganger mer enn det som fanges av taretrålere. Verdien av dette tapet (av tareproduksjon og fiskeproduksjon) kommer opp i milliardbeløp. Årsaken til kråkebolleoppblomstringen for 35 år siden har forblitt ukjent, men tilsvarende fenomener andre steder i Verden kan gi hint om mulige forklaringer. På stillehavskysten av Nord-Amerika førte overbeskatning av sjøoter til et liknende problem, mens modellberegninger har indikert at overfiske av torsk er den mest sannsynlige årsaken til tilsvarende fenomen på atlanterhavskysten (se for eksempel Steneck et al. 2002, 2004). På samme vis kan redusert predatorkontroll (fiskebestanden bidrar normalt til kontroll av størrelsen på beitedyrpopulasjonene) være en mulig årsak til overbeiting av den norske tareskogen. I motsetning til mange andre dyr klarer kråkebollene å overleve i høye tettheter på den nedbeita bunnen ved å beite på det som måtte finnes av mat der. Samtidig som bunnen holdes fri for tare, holdes også alle potensielle fiender og konkurrenter (som normalt holder til i tareskogen) borte. Alt dette stabiliserer og forlenger tilstanden av overbeite. Dersom kråkebolletettheten av en eller annen grunn blir tilstrekkelig lav, utvikles ny tareskog. Nedbeting synes derfor, i hvert fall på kort sikt, ikke å føre til irreversible endringer i tareskogsøkosystemet. I framtida kan også klimaendringer komme til å påvirke balansen mellom tare og den grønne kråkebollen, fordi sistnevnte er en kaldtvannsart.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 12 – ekstremenergi-preget fast saltvannsbunn (M8) mot relevante hovedtyper på annen fast saltvannsbunn: tareskogsbunn (M10) og annen fast eufotisk saltvannsbunn (M11)

Kort om grunntypeinndelingen

Tareskogsbunn deles tentativt i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Bevegelsesenergi (BE)

Stortare (Laminaria hyperborea) er den viktigste samfunnsdanneren i tareskog langs norskekysten, men også sukkertare (Laminaria saccharina), til dels også fingertare (Laminaria digitata), butare (Alaria esculenta) og draugtare (Saccorhiza polyschides) kan danne tette skogliknende bestander. Stortare trives kun der det er god vannbevegelse forårsaket av strøm og bølger, og finnes fra Lindesnes (Vest-Agder) til Finnmark. Størst og mest velutviklet er stortareskogen i Midt-Norge. Sukkertare trives på mer beskyttete steder, gjerne i skjærgården og inn i fjordmunningene. Sukkertareskoger forekommer rikelig også i Skagerrak. Skillet mellom stortare- og sukkertaredominert tareskogsbunn svarer omtrentlig til skillet mellom bevegelsesenergi (BE) trinn 3 svak energi og trinn 4 middels energi.

Inndelingen i to grunntyper på grunnlag av bevegelsesenergi (BE) er vist i Fig. 1.

Én lokal basisøkoklin influerer på artssammensetningen innenfor tareskogsbunn, og er derfor inkludert i et tentativt beskrivelsessystem (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) varierer innenfor tareskogsbunn fra trinn 7 steindominert til trinn 9 fast fjell. Denne økoklinen fanger muligens opp variasjon i artssammensetning utover den variasjonen som forklares av bevegelsesenergi (BE). Særlig synes kornstørrelse (KO) å være relevant for arter som ikke er fastsittende på bunnen, som fisk, krepsdyr etc. Slike arter kan variere betydelig i forekomst og mengde mellom fast fjell (som har liten overflate og få skjulesteder) og øvrig fast bunn. Som er tentativ løsning er inntil videre kornstørrelse (KO) inkludert i beskrivelsessystemet for tareskogsbunn, uten å slå sammen noen av trinnene 7–9.

Variasjonen i salinitet innen tareskogsbunn er minimal og økoklinen marin salinitet (SA) er derfor ikke inkludert i beskrivelsessystemet for tareskogsbunn.

Tareskogsbunn er knyttet til kystvann [vannmassetype (MT) trinn Y2], men forekommer i alle marine økoregioner (MS) fra trinn 1 Skagerrak til 4 Barentshavet.

I tillegg til generelle tilstandsøkokliner inneholder beskrivelsessystemet for tareskogsbunn to hovedtypespesifikke variabler (Fig. 3); overbeskatning (OB) og ubalanse mellom trofiske nivåer (UB). Overbeiting av kråkeboller (se hovedtypebeskrivelsen) kan, i prinsippet, forårsakes av overbeskatning (OB) og/eller ses på som resultatet av et fremmedartsinnslag (FA). Så lenge årsakssammenhengene ikke er klarlagt, skal ubalanse mellom trofiske nivåer (UB) brukes til å beskrive tilstandsvariasjon som følge av kråkebollenedbeiting. Overbeskatning (OB) skal benyttes for tilfeller der overbeskatning, for eksempel overfiske, er en åpenbar årsak til observerbare endringer i artssammensetningen [se beskrivelsene av økoklinene overbeskatning (OB) og ubalanse mellom trofiske nivåer (UB)].

Taretråling, som ikke er tråling i egentlig forstand, omfattes ikke av den generelle tilstandsøkoklinen bunntråling (BU) (se beskrivelsen av tilstandsøkoklinen). Ved moderat høsting regenererer tareskogen i løpet av så få (< 6) år at det ikke er grunnlag for å beskrive nylig høstet tareskog som forskjellig fra uhøstet tareskog langs en tilstandsøkoklin. Varige skader på tareskogsbunn som følge av overhyppig høsting skal beskrives som variasjon langs økoklinen overbeskatning (OB).

Nedslammingen av tareskogsbunn som forekommer mange steder langs norskekysten (se beskrivelsen av hovedtypen), kan representere normal variasjon i dominerende kornstørrelse (KO) i spenningsfeltet mellom sedimentasjon (materialtilførsel, blant annet fra landsystemer) og erosjon (effekt av vannets bevegelsesenergi), eventuelt fasilitert av endringer i de underliggende prosessene (for eksempel økt transport av sedimenter som følge av omfattende breavsmeltning). Når bunnforholdene endrer seg i retning mellomfast og bløt bunn og de samfunnsdannende tareartene ikke lenger trives, finner det sted en overgang mot andre natursystem-hovedtyper (for eksempel mellomfast eufotisk saltvannsbunn).

Beskrivelsessystemet for tareskogsbunn inneholder bare generelle objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Landformvariasjon

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av tareskogsbunn eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen, men de to grunntypene skiller seg med hensyn til dominerende tareart, og er derfor også dominanstyper.