Ferskvannskildebunn

Ferskvannskildebunn omfatter bunn i elver og innsjøer som tydelig influeres av konsentrerte grunnvannsframspring (kildevann). Fordi grunnvannet har nær konstant temperatur gjennom døgnet og året, skiller leveforholdene i og nær ferskvannskildebunn seg markert fra leveforholdene på annen ferskvannsbunn. På det norske fastlandet er kildevannet vanligvis kjøligere enn vann for øvrig. Artsmangfoldet i og ved ferskvannskildebunn er derfor lavere enn i tilstøtende områder uten kildevannspåvirkning, og kuldetilpassete arter dominerer

De spesielle leveforholdene i og nær ferskvannskilder er, liksom for havbunnskilder, relativt nylig oppdaget. Brabrand et al. (2005) oppsummerer kunnskapsstatus om denne natursystem-hovedtypen med utgangspunkt i observasjoner og undersøkelser i noen norske vassdrag.

Ferskvannskildebunn omfatter ferskvannsbunn som er sterkt påvirket av vann fra eustatiske (sterke) kilder. Ferskvannskildebunn kan oppstå som resultat av grunnvannsutspring direkte til elveløp eller innsjø. Oftere oppstår ferskvannskildebunn ved at eustatiske kilder med stor vannutstrømming i tillegg til, eller i stedet for, å gi opphav til et våtmarkssystem (natursystem-hovedtypen sterk kaldkilde), direkte gir opphav til et ferskvannssystem i form av en stor bekk, en liten elv eller et lite tjern som springer ut av kilden (Bilde 1). Bunnen i dette lille elveløpet eller tjernet tilhører ferskvannskildebunn i hele lengden hvor kildevannspåvirkningen tydelig kan spores i vannegenskaper og artssammensetning.

 Vannet som strømmer ut i en ferskvannskilde er kildevann med samme egenskaper som vannet i andre eustatiske kilder (se Artikkel 21). Det har svært stabil temperatur nær årsmiddeltemperaturen i området [gjerne mellom 2 og 5 ºC, avhengig av plassering langs den regionale økoklinen bioklimatisk sone (BS)], det er rikere på løst karbondioksyd og mindre rikt på løst oksygen enn overflatevann. Vanntilførselen er stabil og lite influert av variasjon i nedbørmengdene. I sommersesongen er kildevannet mye kjøligere enn overflatevannet. Dette gjenspeiles i lavt artsmangfold av fisk og bunndyr, med overvekt av kaldstenoterme arter, det vil si arter som foretrekker stabilt kjølige levesteder og som har lav toleranse overfor varmeepisoder. Som eksempler på bunndyr som klart synes å foretrekke ferskvannskildebunn nevner Brabrand et al. (2005) steinfluen Nemoura cinerea, fjærmyggslekta Diamesa spp. og døgnfluen Baëtis rhodani. Ferskvannskildebunn er et gunstig oppvekstområde for ørret- og røyeyngel. Det er vist at forekomst av ferskvannskilder i regulerte elver øker overlevelsen hos laksefisk, som i perioder med lav vannføring søker tilhold i grunnvannspåvirkete deler av elveløpet.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 20 – ferskvannskildebunn (F2) mot andre hovedtyper på eufotisk ferskvannsbunn dominert av uorganiske sedimenter

Ferskvannskildebunn vil ikke bli videre delt i grunntyper

Dagens kunnskapsnivå om ferskvannskildebunn gir ikke grunnlag for å foreslå videre oppdeling av hovedtypen i grunntyper

Ferskvannskildebunn kan forekomme i tilknytning til grunnvannsoppkommer i (sprekker i) fast fjell, men oftere forekommer grunnvannsframspring i tilknytning til løsmasser. Sterk grunnvannstilførsel medfører at det aller fineste materialet i løsmassene raskt blir vasket ut. Ferskvannskildebunn er derfor oftest assosiert med kornstørrelse (KO) trinn 4 dominert av middels eller grov sand og grovere. Det er sannsynlig at variasjon i kornstørrelse har en tilsvarende betydning for bunndyrfaunaen som i eufotisk ferskvannshardbunn. Det er også mulig at de to andre lokale basisøkoklinene som nyttes til grunntypeinndeling av ferskvannshardbunn [bevegelsesenergi (BE) og kalkinnhold (KA)] har betydning for variasjon i artssammensetning innenfor ferskvannskildebunn. Bevegelsesenergi (BE) er imidlertid ikke inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen, fordi kildevann som springer ut i elver med sterk strøm umiddelbart vil blande seg med elvevannet og ikke gi opphav til kildevannsbunn. Følgende to lokale basisøkokliner er derfor (tentativt) inkludert i beskrivelsessystemet forferskvannskildebunn (Fig. 1):

Kornstørrelse (KO), fra og med trinn 4 dominert av middels eller grov sand til og med trinn 9 fast fjell. Disse trinnene fordeler seg naturlig på tre grupper; (1) trinn 4 dominert av middels og grov sand og trinn 5 dominert av fin og middels grus; (2) trinn 6 dominert av grov grus og trinn 7 steindominert og (3) trinn 8 blokkdominert og trinn 9 (fast) fjell. Grensa mellom 4+5 og 6+7 gjenspeiler skillet mellom mellomfast og hard bunn, mens skillet mellom 6+7 og 8+9 (som også blir nyttet ved grunntypeinndeling av eufotisk ferskvannshardbunn) går mellom løsmassedominert bunn som er transportert med is og/eller elver og bunn som stort sett består av stedegent materiale.

Kalkinnhold (KA). I vannforekomster går de viktigste skillelinjene langs økoklinen kalkinnhold (KA) mellom kalksjøer (trinn 6 kalkbunn) på den ene siden og intermediære og kalkrike innsjøer og elver (trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik) på den andre, og mellom sistnevnte og kalkfattige innsjøer og elver (trinn 2 kalkfattig og trinn 3 moderat kalkfattig). Denne tredelingen av kalkinnhold (KA) er derfor benyttet i beskrivelsessystemet for ferskvannskildebunn.

Ferskvannssystemer og kilder finnes langs hele den regionale økoklinen bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A), fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) i hvert fall til trinn 6 mellomalpin sone (MA), samt langs bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinnene B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark og trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) på Svalbard. Plassering til bioklimatisk seksjon (BH) er generelt mindre viktig for artssammensetningen på ferskvannsbunn.Omfanget av regional variasjon i artssammensetning på ferskvannskildebunn er ikke godt kjent, men det er grunn til å tro at kildevannets relativt konstante egenskaper (over store områder, og i stor grad uavhengig av klimavariasjonen) gjør at den regionale variasjonen i artssammensetning er liten

Beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannshardbunn inneholder generelle tilstandsøkokliner samt vassdragsregulering (VR); se Fig. 2

Det er lite sannsynlig at det finnes spesifikke ’objekter’ i denne natursystem-hovedtypen, men to objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 3) er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen

Ferskvannskildebunn er ofte knyttet til diffuse grunnvannsoppkommer i grove løsmasser. Naturtypen kan da bare påvises gjennom kildevannets virkning på artssammensetningen og ved måling av vannfysiske og -kjemiske egenskaper. Kilder med stor vannutstrømming som finnes i relativt finkornete løsmasser (sand), kan imidlertid lage en liten grop når sanda virvles opp (og transporteres vekk), en utstrømmingsgrop (IK–3); se Bilde 2. Forekomst eller ikke forekomst av en utstrømmingsgrop er inkludert som eneste landformenhet i beskrivelsessystemet for hovedtypen (Fig. 4).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.