Åpen myrflate

Åpen myrflate omfatter åpen våtmark som tilfredsstiller myrdefinisjonen (torvmark der torvakkumulering pågår og mark med grunnere torv enn de 30 cm torvmarksdefinisjonen krever og der artssammensetningen er dominert av ’myrarter’; unntatt mark som faller inn under definisjonene av kilde eller mosetundra). I tillegg kreves at artssammensetningen har ’myrflatepreg’. Marka i åpen myrflate er bygd opp av ufullstendig nedbrutt plantemateriale som er produsert på stedet gjennom tusener av år, og er et svært særpreget natursystem. Også flytetorv langs innsjøer kan inngå i natursystem-hovedtypen åpen myrflate.

Begrepet myrflate går tilbake til Sjörs (1948), som fastslo at det ikke er noen entydig sammenheng mellom forekomsten av myr med myrflateegenskaper og avstanden til fastmark. I løpet av tida etter 1948 har begrepene myrflate og det komplementære begrepet myrkant blitt vel innarbeidet i skandinavisk myrlitteratur, kanskje i mangel av mer hensiktsmessige begreper.

. Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 28 – sterk kaldkilde (V4) og åpen myrflate (V6) mot arktisk-alpin grunn våtmark (V9)
Avgrensningskommentar 29 – våtmarkssystemene sterk kaldkilde (V4), åpen myrflate (V6), arktisk permafrost våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9) mot fastmarkssystemet mosetundra (T16)
Avgrensningskommentar 30 – åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)
Avgrensningskommentar 31 – åpen myrflate (V6) og arktisk permafrost-våtmark (V8)
Avgrensningskommentar 32 – våtmarkssystemene åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7) mot fastmarkssystemet kulturmarkseng (T4)
Avgrensningskommentar 33 – våtmarkssystemene åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7) mot fastmarkssystemet kystlynghei (T5)
Avgrensningskommentar 34 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) og fastmarkssystemet sanddynemark (T13)
Avgrensningskommentar 35 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) mot fastmarkssystemene frostmark og frosttundra (T28), fjellhei og tundra (T29), og snøleie (T30)

Åpen myrflate deles i 15 grunntyper typer basert på to økokliner (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Økoklinene kalkinnhold (KA), med variasjon fra trinn 1 ombrogen til 6 kalkmark, og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) med variasjon fra trinn A3 tuenivå til trinn A5 mykmattenivå, er de to klassiske økoklinene i myr, dokumentert gjennom tallrike beskrivelser av fennoskandisk myrvegetasjon med deskriptiv tradisjonell ruteanalysemetodikk fra 1920-årene til 1980-årene- Studier med tilfeldig prøveflateplassering og numerisk dataanalyse har bekreftet antakelsen om at dette er de to viktigste økoklinene på åpen myrflate [se R. Økland et al. (2001a) og referanser deri]. Den tredje tradisjonelle hovedgradienten i myr, fra myrflate til myrkant, er lagt til grunn for deling på hovedtypenivå mellom åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark [se avgrensningskommentar mellom åpen myrflate (V6) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)].

Inndelingen i 15 grunntyper på grunnlag av de tre økoklinene er vist i Fig. 1. Et flertall av disse er illustrert i Bilde 1–12.

I Norge er det tradisjon for en firedeling av økoklinen kalkinnhold (KA) innenfor åpen myrflate [se for eksempel Moen (1973) og Fremstad (1997)], ved at trinnene 2 kalkfattig og 3 moderat kalkfattig, og trinnene 5 kalkrik og 6 kalkmark slås sammen. Det er også tradisjon for å praktisere en ikke svært streng avgrensning av arealer som tilføres regnvann (trinn 1 ombrogen) mot arealer som tilføres jordvann (se R. Økland 1989). I NiN er imidlertid kalkinnhold (KA) trinn 1 ombrogen (Bilde 1–4) gitt en strikt avgrensning, det vil si at kun arealer som mangler regionale jordvannsindikatorer regnes som ombrogene. Under tvil er trinnene 2 og 3 langs økoklinen kalkinnhold (KA) slått sammen på grunn av små forskjeller i artssammensetning, mens trinnene 4, 5 og 6 er beholdt som grunnlag for utskilling av egne grunntyper. Overgangen mellom trinn 3 moderat kalkfattig og trinn 4 intermediær defineres slik at for eksempel plantesamfunnet Molinio-papillosetum hos Fransson (1972), med spredt forekomst av intermediærmyr-arter som blanktorvmose (Sphagnum subnitens), rosetorvmose (S. warnstorfii) og messingmose (Loeskypnum badium), inkluderes i trinn 4 intermediær myr (Bilde 9–10).

Overflatetorva på vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A3 tuenivå er generelt surere og fattigere på mineralnæringsstoffer enn overflatetorv på tilgrensende mattenivå (trinn A4 og A5) bare noen desimeter unna (Malmer 1962, R. Økland et al. 2001b). Dette illustreres i Bilde 2, som viser [1] ombrogen myrflate-tue omgitt av [9] intermediær myrflate-mykmatte. Myrarter som kjennetegner kalkrik myr og kalkmyr har, med få unntak, mykmatte og løsbunn som optimalhabitat. Tuenivå på kalkrik mark er derfor ofte fattigere på indikatorarter for kalkrike forhold enn omkringliggende mattenivå. Kombinasjonen av kalkinnhold (KA) trinn 6 kalkmark og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A3 tuenivå forekommer imidlertid relativt hyppig (Bilde 11), om enn grunntypene [13] myrflate-kalktue og [10] kalkrik myrflate-tue har en artssammensetning som er mindre distinkt forskjellig fra fastmatte-grunntypene enn hva tilfellet er for [2] ombrogen myrflate-fastmatte og [5] kalkfattig myrflate-fastmatte (Bilde 7–8) i forhold til fastmatte-typer på samme vtrinn langs kalkinnhold (KA). De 15 kombinasjonene av fem trinn langs kalkinnhold (KA) og tre trinn langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) utgjør én grunntype hver innenfor åpen myrflate.

Variasjonen innen åpen myrflate langs økoklinene kalkinnhold (KA) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) gjenspeiles i artssammensetningen for en lang rekke organismegrupper, aller klarest i artssammensetningen av moser og lav.

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for åpen myrflate (Fig. 2):

Snødekkestabilitet (SS), som gjør det mulig å skille de karakteristiske avblåste tuene på myrer i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A4 nordboreal sone (NB) og trinn A5 lavalpin sone (LA), med artssammensetning (og miljøforhold) som er direkte parallelle til dem vi finner på avblåste rabber innenfor natursystem-hovedtypen fjellhei og tundra (Bilde 3). Beskrivelsen av økoklinen snødekkestabilitet (SS) og trinnbetegnelsene er først og fremst tilpasset variasjonen i fjellhei og tundra fra trinn 1 leside via trinn 2 snøbeskytta hei til trinn 3 avblåst rabbe. Variasjonen i snødekkestabilitet (SS) på åpen myrflate omfatter trinn 2 og 3. Avblåst tuenivå forekommer på sterkt vindutsatte steder; det er særlig tuer som rager høyt over omgivelsene som har rabbepreg. De mest typiske vindutsatte ’tuene’ er store palser på palsmyrer (Bilde 2–3), men avblåst tuenivå finnes også på enkelttuer i høyereliggende, gjerne store, myrer, fortrinnsvis i snøfattige (kontinentale) områder. Tuer som blåser fri for snø om vinteren er oftest så høye at de er ombrogene, men også jordvannspåvirkete tuer (grunntype [4] kalkfattig myrflate-tue) finnes.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for åpen myrflate fordi arealer av denne hovedtypen stedvis blir eller har blitt beita eller slått [trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd langs økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI) i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Beiting av åpen myr foregår fortsatt sporadisk på steder med utmarksbeite. Innenfor arealenheter med grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og Y2 beite. Moen (1990) har gjort inngående studier av effekter av slått på ulike typer av myrvegetasjon.

Det finnes variasjon innenfor åpen myrflate i tillegg til den som er relatert til økoklinene som inngår i beskrivelssessystemet for hovedtypen (Wheeler & Proctor 2000, R. Økland et al. 2001a). Denne variasjonen, som er ikke beskrevet som økoklinal variasjon i NiN versjon 1.0, omfatter:

Variasjon i torvproduserende evne (variasjon i artssammensetning tilsynelatende uten årsak i ytre miljøfaktorer – fra sterkt torvproduserende vegetasjon dominert av hurtigvoksende torvmosearter via svakt torvproduserende vegetasjon dominert av lav-arter og levermoser til naken torv [inkludert ’løsbunn’; se beskrivelsen av økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), avsnittet ’Sammenlikning av trinndeling i NiN med trinndeling i andre arbeider’]. Dokumentasjon på forekomst av en fin-skala artssammensetningsgradient relatert til torvproduserende evne finnes hos Malmer (1962), R. Økland (1989a, 1990a) og Nordbakken (1996). Denne variasjonen er ikke beskrevet som økoklinal variasjon i NiN versjon 1.0 fordi den finner sted på en skala som er for fin til å være relevant for kartlegging (R. Økland 1989a), og fordi den ikke har klar relasjon til miljøgradienter.
Variasjon relatert til torvas innhold av P som er uavhengig av kalkinnhold (KA) (se for eksempel Wheeler & Proctor 2000) er ikke dokumentert som årsak til variasjon i artssammensetning innenfor området som dekkes av NiN (R. Økland et al. 2001a).
Wheeler & Proctor (2000) nevner også salinitet som kilde til variasjon i myrvegetasjon. Slik grensa mellom fjæresonesystemer og landsystemer (våtmarkssystemer og fastmarkssystemer) er definert i NiN, hører imidlertid all sjøsprøytinfluert mark til fjæresonen. Torvmark som er tydelig påvirket av marin salinitet (SA) vil derfor fanges opp i beskrivelsessystemet til natursystem-hovedtypen strandeng og strandsump. Tentativt er det derfor vurdert som overflødig å inkludere marin salinitet (SA) som annen lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet for åpen myrflate.

Åpen myrflate forekommer i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A5 lavalpin sone (LA) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark og (såvidt det er) i B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) på Svalbard. Myrdannelse er en kompleks funksjon av klimatiske og topografiske forhold, og myrarealet fordeler seg ujevnt over det landarealet. Åpen myrflate utgjør en særlig stor arealandel i mellomboreal og nordboreal sone i områder med relativt fuktig klima [bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 2 klart oseanisk seksjon (O2) til trinn 4 overgangsseksjon (OC)], men (åpen) myr finnes i alle bioklimatiske seksjoner på det norske fastlandet [bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1)]. Regional variasjon i forekomst av hydromorfologiske myrtyper er drøftet i beskrivelsen av landformgruppa torvmarksformer (TM).

Det er stor regional variasjon i artssammensetning innenfor åpen myrflate, og for karplanter, moser og lav er denne variasjonen til dels svært godt dokumentert. Det var sterk tradisjon for studier av myrvegetasjon med et vegetasjonsgeografisk perspektiv i Fennoskandia gjennom mange årtier (ca. 1920–1990). Også studier i Sverige er relevante for å forstå regional variasjon i myrvegetasjonen i Norge. Klassiske arbeider er Sjörs (1948) og Fransson (1972). Også Malmer (1962) inneholder lange betraktninger om regionale forhold i fennoskandisk myr. Fra Norge kan nevnes Vorren (1979) og Vorren et al. (1999) fra Nord-Norge, Moen (1990) fra Midt-Norge og R. Økland (1989a, 1989b, 1990b) fra Sørøst-Norge. En problemstilling som har opptatt mange myrvegetasjonsøkologer, er regional variasjon i arters krav til jordvann [det vil si artenes forekomst i kalkinnhold (KA) trinn 1 ombrogen]; først og fremst hvilke arter som kan nyttes som jordvannsindikatorer i hvilke regioner (se Aletsee 1967, R. Økland 1990b).

Beskrivelsessystemet for åpen myrflate (Fig. 3) inneholder, foruten generelle tilstandsøkokliner, den lokale basisøkoklinen drenering (DR), som fanger opp moderate endringer av det hydrologiske regimet. Aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF) er også relevant for åpen myrflate, liksom for alle andre natursystem-hovedtyper som har blitt eller fortsatt blir utnyttet i jordbruksøyemed. For aktuell bruksintensitet (BI) er trinnene 1 ikke i bruk og 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. I likhet med sterk kaldkilde har åpen myrflate så rikelig vanntilførsel at hevd ikke er nødvendig for å opprettholde en åpen (ikke tresatt) natur. Gjengroingstilstand (GG) og andre økokliner relatert til tresjiktstilstand er derfor ikke inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen.

Beskrivelsessystemet for åpen myrflate inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av åpen myrflate som hovedtype på natursystem-nivået eller for fordelingen av grunntyper innenfor denne hovedtypen. Årsaken til dette er at variasjon både mellom og innen de to natursystem-hovedtypene for myr (åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark) gjenspeiler hydromorfologisk variasjon på en mye finere skala (myrstruktur og myrstrukturdel; se beskrivelsen av landskapsdel-hovedtypen myrmassiv for drøfting av begreper) enn den som er lagt til grunn for å definere landformenheter innenfor landformgruppa torvmarksformer (TF), som gir uttrykk for hydromorfologisk variasjon på et skalanivå relevant for landskapsdel-nivået (hovedtypen våtmarksmassiv).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.