Sommerfugler
Lepidoptera

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget
• Avgrensninger og definisjoner
• Antall rødlistearter 
• Årsak til rødlisting
• Endringer fra 2015 til 2021
• Ekspertkomité
• Takk
• Referanser
• Siden siteres som:

Sommerfuglene er en stor artsgruppe med 2322 kjente arter i Norge fordelt på 69 familier. De største familiene i Norge er viklere (Tortricidae) med 370 arter og nattfly (Noctuidae) med 328 arter.

Sommerfugler gjennomgår fire livsstadier: egg, larve, puppe og voksen (imago). Sommerfuglenes larver utvikler seg i all hovedsak på planter. De spiser normalt bladene, men alle andre deler av planten kan også benyttes. Mange arter er mono- eller oligofage, som vil si at de benytter bare én eller noen få plantearter. Det medfører at mangfoldet av sommerfugler i et område henger tett sammen med rikdommen av planter. Samtidig stiller artene oftest også andre krav til levestedet utover at larvens vertsplante er til stede. Den voksne sommerfuglen lever normalt av nektar fra blomster og er dermed avhengig av tilgang til aktuelle nektarplanter. Forskjellen i levevis mellom larver og voksne medfører i noen tilfeller at arten blir avhengig av mer enn én naturtype, for eksempel ved at larvene utvikler seg på trær eller busker i skogsmiljø samtidig som de voksne sommerfuglene finner sin næring i åpne engbiotoper.

Som for de fleste andre grupper av insekter, finnes den største artsrikdommen av sommerfugler på Sør- og Østlandet, og da særlig i de mest kystnære områdene. Sommerfuglene som helhet er svært varmeelskende insekter, og spesielt på larvestadiet er sol viktig for overlevelsen og utviklingen. I kjølige og regnfulle somre ser man langt færre sommerfugler enn i varme og tørre somre. Dette forklarer hvorfor landsdelen med det tørreste og varmeste klimaet har flest arter. En annen viktig faktor er forholdene om vinteren. Sommerfuglene overvintrer vanligvis som egg eller som pupper, sjeldnere som larver eller voksne. Overvintringen finner som regel sted i vegetasjonen, eller for puppenes del ofte nede i bakken. Stadige vekslinger mellom frost og regn slår ofte negativt ut under overvintringen. Kontinentale områder med stabilt snødekke gir bedre forhold for sommerfugler i den kalde årstiden enn oseaniske områder med større risiko for barfrost.

I sum fører dette til en sterk konsentrasjon av arter rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten. Utenfor dette området finnes i tillegg «hot spots» for sommerfugler i regnskyggeområdene nord i Gudbrandsdalen og i Ottadalen, samt helt innerst i noen av fjordene på Vestlandet. Færre enn ti sommerfuglarter er imidlertid begrenset til vestkysten av landet. Helt nord i Norge finner man dessuten en rekke spesialtilpassete arter som bare finnes i de nordligste fylkene, men også her ser vi at det er de indre, mer kontinentale delene av landsdelen som er de mest artsrike. I de høyereliggende barskogene og bjørkeskogene finner vi en relativt artsfattig, men til gjengjeld meget individrik sommerfuglfauna der spesielt en del arter i familien målere (Geometridae) opptrer i stort antall.

Også høyfjellet har en unik om enn ikke veldig artsrik sommerfuglfauna. Faunaen i høyfjellet i Sør-Norge er forskjellig fra den man finner på tilsvarende biotoper i Nord-Norge. Imidlertid har fjellet også enkelte sommerfuglarter som følger hele fjellkjeden fra indre Agder i sør til Barentshavet i nord. Det gamle kulturlandskapet med blomsterenger, løvkratt og skoglysninger gir vilkår for en rik og variert sommerfuglfauna. Spesielt er dette åpne landskapet viktig for dagsommerfugler (Papilionoidea), bloddråpesvermere (Zygaenidae) og mange grupper av småsommerfugler («micros»). Myr og våtmark har arter som er tilpasset ulike fuktige miljøer. Man finner for eksempel ulike sommerfuglarter på torvmyrer, på strandenger og i takrørområder. På grunn av det høye antallet arter og tilsvarende høyt antall tilpasninger, finner man én eller flere sommerfuglarter i nær sagt alle tenkelige terrestriske miljøer som er representert i Norge.

De fleste sommerfuglene har én generasjon hver sesong. I nord og på fjellet bruker svært mange arter to år på sin utvikling. I de varmere delene av landet finnes det en del arter som har to generasjoner hver sesong, og mange arter som normalt bare har én generasjon vil i særlig varme somre med mild høst kunne frembringe en partiell andregenerasjon. Artene beveger seg i hovedsak innenfor sitt avgrensede habitat, men enkelte hunner kan fly lengre for å søke etter vertsplanter der de kan legge egg. En del arter er også regulære langdistanseflygere, og flere arter trekker regelmessig til Norge fra sydligere deler av Europa eller fra Nord-Afrika. Som en hovedregel kan man si at jo større sommerfuglen er, jo større er spredningsevnen. En stor andel av artene på Rødlista er små og har liten evne til å forflytte seg langt. Det synes som artenes spredningsevne er mye større i sesonger med gunstige værforhold og derved større individtall. Derimot kan flere dårlige sesonger etter hverandre være katastrofalt for arter som allerede i utgangspunktet er sterkt fragmentert og redusert.

Som for artsgruppen generelt finner man den største konsentrasjonen av rødlistede arter rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten. Det skyldes delvis det generelt høye antallet arter i dette området, men også at dette er den delen av landet hvor livsmiljøene for sommerfugler er under sterkest press. Svært mange av artene langs kyststripa er knyttet til åpne, urterike og buskrike biotoper slik som strandenger, strandberg, naturbeitemarker eller åpne, grunnlendte tørrenger. Disse miljøene opplever i dag en pågående reduksjon som resultat av en lang rekke menneskelige påvirkningsfaktorer (Artsdatabanken, 2018).

Kunnskapsgrunnlaget

De viktigste informasjonskildene for arbeidet med rødlistevurderingene har vært Artsdatabankens tjeneste Artskart (Artsdatabanken 2020), samt sommerfugldatabasen som ble opprettet av Svein Svendsen på begynnelsen av 1980-tallet, og som ble drevet videre av Lepidopterologisk arbeidsgruppe (Leparb) fra 1986. Dataene fra denne basen ligger nå også for en stor del i Artskart. Ved bruk av data fra Artskart har vi gjort en løpende vurdering av påliteligheten av dataene og ekskludert mange funn som ikke har latt seg verifisere utfra funnopplysningene. For informasjon om artenes biologi og økologi har vi i særlig grad anvendt Fjärilkalenderen til Ingvar Svensson (Svensson 1993) som gir denne informasjonen i konsentrert form for alle Nordens sommerfuglarter. I tillegg har vi konsultert spesiallitteratur for de ulike gruppene. For småsommerfugler (micros) har vi benyttet de to bindene i Nationalnyckeln (Bengtsson mfl. 2008, 2011), og for viklerne Razowski (2002, 2003). For storsommerfugler (macros) har Nationalnyckeln også to bind som vi har benyttet (Eliasson mfl. 2005, Hydén mfl. 2006). For målerne er standardverket Skou (1984) og for nattfly Skou (1991). Aarvik mfl. (2009) gir en konsis oversikt over alle Norges storsommerfugler.

Avgrensninger og definisjoner

For sommerfugler omfatter vurderingene Norges fastland, og vurderingsperioden er 10 år i henhold til IUCN sine retningslinjer. Alle de 2322 sommerfuglartene i Norge ble behandlet. Av disse ble 123 satt til kategoriene ikke egnet NA eller ikke vurdert NE. De øvrige 2199 artene ble vurdert.

Estimatene av trolig areal på utbredelse og forekomst er fastsatt basert på det vi vet om den enkelte arts habitatkrav og muligheten for at egnede habitater finnes innenfor artens potensielle utbredelsesområde. Det er klart at det vil være en viss usikkerhet knyttet til disse tallene, men vi har forsøkt å standardisere fastsettelsen innenfor grupper av arter med like habitatkrav og utbredelsesmønstre.

Siden direkte estimater over populasjonsstørrelse kun eksisterer for noen ytterst få kritisk truete sommerfugler, har vi i de fleste tilfellene måttet benytte mer indirekte metoder for å vurdere bestandsendringene. I hovedsak innebærer det å se på endringer i antall populasjoner og i mengden tilgjengelig habitat over tid. Vurderingen av endring i mengden tilgjengelig habitat er i sin tur basert på generelle trender for arealbruk, så som økt urbanisering, økt gjengroing av enger og effektivisering av landbruket med økte arealer med monokultur og økt bruk av gjødsel. Slike endringer av arealbruken fører til en reduksjon i mengden egnet habitat, og dette fører i sin tur til mindre mulighet for egenforflytning mellom egnede arealer (økt grad av fragmentering) og økt sannsynlighet for lokal utdøing.

Kategorien ikke vurdert NE er gitt to arter som ikke har latt seg vurdere på grunn av uavklart systematikk. Sekkmøllen Coleophora nutantella har vært meldt som norsk, men det er uklart om dette er en god art eller om den egentlig er synonym med den nærstående C. graminicolella. Dvergmøllen Stigmella vimineticola er oppgitt som norsk, men individene er feilbestemt og representerer sannsynligvis en ubeskrevet art. Kategorien ikke egnet NA er gitt til 121 arter. Syv av disse er regnet som fremmedarter og blir derfor ikke rødlistevurdert. De øvrige er arter med begrenset forekomst i Norge, og omfatter først og fremst migranter uten etablert forekomst i Norge samt arter kjent fra enkeltfunn, og også noen arter som det er usikkert om er etablert eller ikke.

Antall rødlistearter 

Av 2199 vurderte arter er 480 arter (22 %) rødlistet. Av disse er 364 arter (17 %) vurdert som truet (det vil si kategoriene kritisk truet CR, sterkt truet EN og sårbar VU), mens 104 arter (5 %) er vurdert som nær truet NT. Fire arter hvor kunnskapen om forekomsten i Norge er svært dårlig er vurdert til kategorien datamangel DD. Vi regner med at åtte arter er regionalt utdødd fra Norge (RE). Ingen av dem er funnet på minst 80 år. Det foregår en ganske intens kartleggingsaktivitet i Norge, og mangelen på nyere funn sannsynliggjør at disse artene er borte.

Årsak til rødlisting

De aller fleste artene er rødlistet med basis i B-kriteriet, vanligvis i kombinasjon med underkriteriene pågående nedgang i forekomstareal, habitatkvalitet og/eller antall lokaliteter. For mange arter har det også vært aktuelt å bruke underkriteriet kraftig fragmentering eller trolig kraftig fragmentering. Kun tre arter er vurdert med basis i enten A- eller C-kriteriet, mens 50 arter er vurdert med basis i både B- og D-kriteriet. Bakgrunnen for at B-kriteriet er valgt på flertallet av artene er at vi stort sett har god kunnskap om artenes utbredelsesareal, forekomstareal og tilstanden til biotopene, men mindre kunnskap om faktisk bestandsstørrelse og endringen i denne over tid.

De viktigste påvirkningsfaktorene som ligger til grunn for at arter blir rødlistet er utbygging og utvinning, etterfulgt av opphør av drift i landbruket, skogbruk, og landbruk (som omfatter aktiviteter som oppdyrking, husdyrhold og gjødsling).

De fleste artene på Rødlista lever i åpne habitater i lavlandet, og slike habitater er med få unntak sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. De åpne, artsrike habitatene i kulturlandskapet er i dag i sterk tilbakegang, hovedsakelig som følge av to prosesser: på den ene siden modernisering og effektivisering av landbruksdriften på de mer produktive arealene, og på den andre siden gjengroing som følge av opphør av drift på de mindre produktive arealene. De to prosessene er langt på vei motsetninger, men de bidrar sammen til å redusere mengden åpne, artsrike kulturmarksbiotoper. Det gamle kulturlandskapet med slåtteenger og beite både på innmark og utmark skapte en mosaikk av små, rike habitater med et vell av blomster og gode forhold for sommerfugler og andre insektarter. I dag dyrkes produksjonsarealene intensivt og med lite rom for plantearter utenom produksjonsartene, og både produksjonsarealene og kantsonene gjødsles slik at den konkurransesvake urtevegetasjonen forsvinner. Samtidig forvandles de arealene som ikke lenger dyrkes, slås eller beites til skog, enten gjennom naturlig gjengroing eller gjennom aktiv planting av skog.

Svært mange sommerfuglarter er begrenset til strandsonen eller områdene rett innenfor. I disse sonene finnes en rekke biotoper som hver har sine spesialiserte arter: tørre strandenger, sandstrender, mer eller mindre saltpåvirkede fuktenger, åpne områder med kratt, kalktørrenger, samt mange andre. Samtidig utgjør strandsonen og arealene innenfor et av de hardest pressede områdene i landet. Den viktigste trusselen mot biotopene langs kysten er utbygging og ulike former for tilrettelegging for rekreasjon og friluftsliv. Andre viktige faktorer er gjengroing som følge av opphør av beite, samt spredning av invasive fremmede plantearter.

En stor del av Norges sommerfugler lever i ulike skogtyper, og blant disse er det relativt sett få rødlistede arter. De fleste artene i skog spiser løv eller nåler og er som regel uavhengige av skogens alder. Imidlertid finnes det en liten gruppe sommerfugler som er helt avhengige av kontinuitetsskog. Disse trues av hogst av gjenværende arealer med gammelskog. Paradoksalt nok ser det ut til at artene som lever i barskog, hvilket vi har mye av i Norge, har større risiko for å dø ut enn de som er knyttet til edelløvskog, som vi har lite av. Dette kan forklares med at mye av barskogen i landet nå drives som produksjonsskog, og tidligere snauhogst har redusert livsgrunnlaget for disse artene.

Klimaendringer har bare blitt angitt som en trussel for to arter (0,4 % av rødlisteartene). Dette skyldes først og fremst at komitémedlemmene ikke har hatt mulighet til å vurdere effekten av klimaendringer på de vurderte artene, samt at klimaendringer ikke antas å utgjøre en vesentlig trussel på kort sikt. På lengre sikt er det åpenbart at de forventede klimaendringene vil kunne utgjøre en alvorlig trussel mot kanskje flertallet av sommerfuglartene i Norge.

Endringer fra 2015 til 2021

I Rødlista for 2021 har 480 arter status som rødlistet, som er en økning med 21 arter fra Rødlista 2015. Antallet truete arter har økt med 45 arter til 364. Den viktigste årsaken til endring av status er endret/ny kunnskap om artenes utbredelse. For 25 arter er årsaken reell populasjonsendring mellom 2015 og 2021.

Antall arter som vi anser som regionalt utdødd i Norge (RE) har gått ned fra 10 til 8. Det skyldes gjenfunn av to arter som i 2015 ble ansett som regionalt utdødd. Ethmia quadrillella er historisk kjent fra to lokaliteter i Nord-Norge, men hadde i 2015 ikke vært funnet i Norge på over 100 år. Mellom 2017 og 2020 har arten imidlertid blitt påvist på flere lokaliteter både i Lillehammer i Oppland og på Senja og i Storfjord i Troms. Arten rødlistes som sårbar VU. Lønnekveldfly Acronicta aceris ble påvist i Oslo på 1800-tallet, men hadde ved rødlistingen i 2015 ikke vært funnet i Norge på over 150 år. I 2017 ble den gjenfunnet i Østfold, og mellom 2017 og 2020 er det gjort mange funn av arten i Østfold og Akershus. Det er tydelig en rekolonisering som har skjedd, og arten har nå status livskraftig LC.

For de øvrige rødlistekategoriene er det relativt små endringer i kategoriene kritisk truet CR (+3 arter) og sterkt truet EN (+4 arter). Kategorien sårbar VU har imidlertid økt med 38 arter, samtidig som kategorien nær truet NT har sunket med 25 arter. Disse endringene skyldes i all hovedsak endret/ny kunnskap om artenes utbredelse. Antallet arter vurdert som livskraftig LC har økt med 27. I cirka halvparten av tilfellene hvor en art har blitt nedgradert skyldes det reell populasjonsendring hos arten, mens de øvrige tilfellene skyldes ny/endret kunnskap eller endret tilpasning til IUCNs kriterier.

Ekspertkomité

Ekspertkomitéen har bestått av Hallvard Elven (leder), Leif Aarvik og Kai Berggren.

Takk

Vi ønsker å takke Roald Bengtson og Stig Lundmo som har gitt verdifulle bidrag til vurderingene.

Referanser

Artsdatabanken (2020). Artskart 2.0

Artsdatabanken (2018). Norsk rødliste for naturtyper 2018. Hentet 07.05.2021 fra https://www.artsdatabanken.no/rodlistefornaturtyper.

Bengtsson BÅ og Johansson RG (2011). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Bronsmalar – rullvingemalar. Lepidoptera: Roeslerstammiidae – Lyonetiidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala

Bengtsson BÅ, Johansson R og Palmqvist G (2008). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Lepidoptera: Micropterigidae – Psychidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala

Eliasson CU, Ryrholm N, Holmer M, Jilg K og Gärdenfors U (2005). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Dagfjärilar. Hesperiidae – Nymphalidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala

Hydén N, Jilg K og Östman T (2006). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Ädelspinnare – tofsspinnare. Lepidoptera: Lasiocampidae – Lymantriidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala

Razowski J (2002). Tortricidae of Europe. Vol.1: Tortricinae and Chlidanotinae. František Slamka, Bratislava

Razowski J (2003). Tortricidae of Europe. Vol.2: Olethreutinae. František Slamka, Bratislava

Skou P (1984). Nordens målere. Håndbog over de danske og fennoskandiske arter af Drepanidae og Geometridae (Lepidoptera). Danmarks Dyreliv 2. Fauna Bøger og Apollo Bøger, København og Svendborg