Apolloflekklav Arthonia didyma samlet på en hellende bjørkestamme nord for Eidsvoll (O-L-118963).

Apolloflekklav er en vanlig art på glatt bark av både løvtrær og bartrær. Den er knyttet til fuktige skogsområder i kyst- og fjordstrøk nord til Nordland. Den kjennetegnes av små, mørkt oransjebrune til brunsvarte fruktlegemer på et tallus som er bleikt gråbrunt til olivengrått. Fotobionten er en grønnalge av Trentepohlia-typen. De 1-septerte sporene er brune og vortete når de er modne.

Beskrivelse

Tallus

Talluset er tynt, bleikt gråbrunt til olivengrått og ofte med et svakt rosa anstrøk i frisk tilstand. Det er glatt, for det meste innleira i substratet og utydelig avgrensa langs kantene. Talluset kan være utbredt, men opptrer oftest som små flekker rundt små forhøyninger på barken til vertstreet som for eksempel arr etter bladfestet eller basis av kvister og greiner. Fotobionten er en flercella grønnalge av Trentepohlia-typen.

Fruktlegemer

Fruktlegemene er flekkforma, mørkt oransjebrune til brunsvarte og uten rimaktig belegg (pruina). De er flate til svakt konvekse, uregelmessig avrunda, avlange eller svakt forgreina, ca 0,06–0,6 x 0,06–0,3 mm store, og 45–70(–100) µm høye.

Epitheciet er rødbrunt eller utydelig. Hymeniet er fargeløst eller bleikt oransjebrunt, ca 30–50 µm høyt. Hypotheciet er rødbrunt og opptil 30 µm høyt.

Parafysoidene er ca 1 µm breie. Spissene er ofte utvida til ca 2,5 µm og med en brunaktig vegg.

Sporesekkene er smalt kølleforma, ca 42–55 x 12–18 µm, og inneholder 8 sporer.

Sporene er først fargeløse, men blir brunfargete og svakt vortete når de er modne. De er bredt avrunda ca 12–18 x 5–8 µm, og har en tverrvegg.

Ukjønna formering

Pyknidier forekommer ganske ofte. De er rødbrune, innsenka i tallus og ca 40–60 µm store. Veggene er rødbrune. De stavforma konidiene er rette og ca 3,5–4 x 0,7 µm.

Kjemi

Hos noen eksemplarer av apolloflekklav er det påvist anthraquinoner i tallus. Hymeniet reagerer I+ blått og KI+ blått. Sporesekkene har en ringstruktur som reagerer KI+ blått. Det rødbrune pigmentet i fruktlegemene og pyknidieveggene endrer farge til grågrønt eller olivengrønt med kalilut (K). Det oransjerøde pigmentet i fruktlegemene blir purpurfarga med kalilut (K).

Apolloflekklav Arthonia didyma samlet på hassel ved Øgården-Kile, Hvaler (O-L-223418).

Økologi

Apolloflekklav er en forholdsvis vanlig art i fuktige skogsområder, både løvskoger og barskoger. Arten vokser helst på glatt bark av både løvtrær og bartrær, men er klart vanligst på løvtrær. De fleste funn er fra lavlandet under 500 moh. De vanligste vertstrærne er gråor, svartor, dunbjørk, hengebjørk, hassel, eik, selje og rogn. Den er noe mindre vanlig på bøk, ask, gran, furu, osp, lind og alm.

Utbredelse i Norge og Norden

Apolloflekklav er utbredt i kyst- og fjordstrøk fra Oslofjordområdet til Leirfjord i Nordland. Den er sjelden i innlandet i sør-Norge. Ellers i Norden er den kjent fra Danmark, Finland og Sverige.

Global utbredelse

Utenfor Norden er apolloflekklav vidt utbredt i både Europa og Nord-Amerika fra submediterran til sørboreal vegetasjonssone. Den er videre rapportert fra sentrale og østlige deler av Sibir samt fra Australasia.

Apolloflekklav Arthonia didyma samlet på bøk vest for Langdalen i Larvik (O-L-22740).

Forvekslingsarter

Visse morfotyper av apolloflekklav med K+ purpur pigment i fruktlegemene kan forveksles med små eksemplarer av vinflekklav Arthonia vinosa. Apolloflekklav skilles fra vinflekklav ved å ha tynnere, flekkforma fruktlegemer som ofte er litt avlange og noen ganger til og med svakt forgreina. Fruktlegemene hos apolloflekklav vokser dessuten også ofte i tydelige ansamlinger på et bleikt gulbrunt til olivengrått tallus. Vinflekklav har også gjennomgående mindre sporer enn apolloflekklav.

Små eksemplarer av gjeldflekklav Diarthonis spadicea skiller seg fra apolloflekklav ved å ha mindre konvekse fruktlegemer og mindre sporer som ikke blir brune og vortete når de er modne. Dessuten vil det røde pigmentet i fruktlegemene ikke løse seg i kalilut (K).

Litteratur

Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.

Wirth V, Hauck M og Schultz M (2013). Die Flechten Deutschlands, vol. 1+2. Ulmer, Stuttgart. 1244s.