Sandstabilisering som uLKM i skogsmark (T4)

• forekommer på store sandavsetninger; nær kysten innenfor åpne sanddyneområder, i innlandet på breelvsletter (sandurer), eskerrygger eller andre breelvavsetninger 
• dominerende kornstørrelse er sand (S1∙fg)
• tresjiktet er dominert av furu
• det forekommer ofte åpne flekker i bunnsjiktet, med eksponert sand

LKMen Sandstabilisering har 13 basistrinn for variasjonen på sanddominert mark fra vannstrandbeltet i fjæresonen (nedre nulltrinn) til normal skogmark (øvre nulltrinn). Bare tre av de 13 basistrinnene er kompatible med forekomst av skogsmark:

Skogsmark (T4) omfatter to basistrinn langs LKM sandstabilisering (SS) i tillegg til normaltrinnet (SS∙+); for henholdsvis sandskogsmark (SS∙k) og dyneskogsmark (SS∙j). Inntil videre blir disse to basistrinnene oppfattet som ett samlet spesialtrinn langs én uLKM-variabel som i utgangspunktet registreres ved bruk av måleskala A6.

| Rune Halvorsen

| Rune Halvorsen

• T4-6 svak bærlyng-lågurtskog
• 
• Lisens
• CC BY-SA 4.0
• Opphav
• Rune Halvorsen
• Last ned (3.7 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Svak lågurt-bærlyngfuruskog (T4-6) på sanddominerte breelvavsetninger (He: Folldal: Grimsmoen).

Sandstabilisering (SS) som uLKM skal brukes til å skille skogsmark (T4) som er tydelig preget av samddominert substrat, ‘sandskog’, fra annen (‘normal’) skogsmark.

Brandrud & Bendiksen (2014) bruker betegnelsen ‘sandfuruskog’ om denne utformingen fordi den, dersom tresjiktet ikke er hogd eller har vært gjenstand for treslagsskifte, nesten uten unntak domineres av furu.

Sandskogene skiller seg lite fra ‘normalutforminger’ av T4 med hensyn til karplante- mose- og lavartssammensetning. Brandrud & Bendiksen (2014) oppgir bittergrønn Chimaphila umbellata som tyngdepunktart for sandfuruskogene, men det er ikke klart hvorvidt denne sjeldne arten virkelig har større forekomstsannsynlighet i sandskoger enn i ‘normal’ skogsmark.

Sandskogene har en stor artspool av mykorrhizasopparter hvorav flere har et klart tyngdepunkt i denne utformingen (se Brandrud & Bendiksen (2014) for oversikt over disse artene). Den karakteristiske soppfloraen er en hovedgrunn til at sandskoger blir beskrevet som utforming i NiN. Den totale forskjellen i artssammensetning mellom normalutformingen og sandskogen, analysert ved bruk av generaliserte artslistedata (NiN[2]AR2, kapittel B10), ga imidlertid ikke grunnlag for å skille ut egen eller egne grunntyper for slik skog.

Sandskogene kjennetegnes ved forekomst av et tynt humuslag over et oftest tjukt sandlag. Det tynne humuslaget er stedvis oppbrutt slik at sand eksponeres. Dette indikerer at vind og andre kilder til fin-skala forstyrrelse av marka er aktive i tilstrekkelig grad til at nakent, koloniserbart sandsubstrat jevnlig blottlegges.

Det er foreløpig ikke utredet hvorvidt ‘dyneskogsmark’, det vil si furuskog innenfor sanddynemark (T21) langs kysten (SS∙j), er så forskjellig fra øvrig ‘sandfuruskog’ (SS∙k) med hensyn til artssammensetning og miljøforhold at det er grunnlag for å skille ut to utforminger av SS-betinget skogsmark, eller om det til og med kan være grunnlag for å skille ut en egen grunntype for dyneskogsmark. I gjeldende versjon av NiN opereres det derfor bare med en utforming av ‘sandskogsmark’.

Typiske trekk ved ‘dyneskogsmark’, det vil si furuskog på sandgrunn innenfor sanddynemark (T21), er at humuslaget er tynt, at naken sand kan dekke betydelige arealandeler og et oftest karakteristisk innslag av arter som er vanlige i sanddynemark, f.eks. sandstarr Carex arenaria og blåmunke Jasione montana.

Sandskogsmark spenner over betydelig variasjon i kalkinnhold (KA), fra det aller fattigste (KA∙a) til kalkrike utforminger (KA∙g, kanskje til og med KA∙h). Ofte indikerer soppartssammensetningen høyere kalkinnhold enn den øvrige artssammensetningen skulle tilsi. Utformingene er først og fremst knyttet til midlere–høyere uttørkingsfare (UF, basistrinn c–g), fra bærlyngskog til lavskog, med et klart tyngdepunkt i lyngskog.

Mens dyneskogsmark finnes stedvis innenfor store sanddyneområder langs hele kysten (og enkelte steder i innlandet, f.eks. i tilknytning til sanddynene langs Folla i He: Folldal), er ‘sandfuruskogen’ knyttet til større breelv- og breavsetninger, f.eks. på Gardermosletta (Akh; Nannestad/Ullensaker), langs Glomma og andre steder i innlandet på Østlandet (B: Ringerike og Op: Jevnaker, Lesja, Dovre; He: Elverum, Folldal) og i indre Finnmark (Karasjok, Sør-Varanger).

Bildene viser to eksempler på sandskogs­mark, henholdsvis på en stor, stabilisert sanddominert breelvavsetning (SS∙k) og innenfor stort sanddyne­område (T21). Forskjel­­lene i karplante-, mose- og lavarts­sammensetning mellom de to er liten, men det er betydelige forskjeller i soppfloraen.