Leirravine 

leirravine – liten, skarpt nedskåret V-dal, ofte med bratt lengdeprofil, gravd ut av rennende vann i marint leirsediment

V-dal – dal med V-formet tverrprofil, ofte med bratt lengdeprofil, gravd ut i fast fjell og/eller i løsmasser av elv

marint leirsediment – leirpartikler (finsedimenter) som ble fraktet med elver (under istiden) og avsatt i havet

Elver avsetter det meste av materialet de transporterer ganske nær elvemunningen (i hav og innsjøer); det groveste materialet innerst og suksessivt finere materiale utover fra munningen. Det aller fineste materialet, leirpartiklene, avsettes i stille vann utenfor deltaområdet. Under istiden ble enorme mengder leire og fin silt fraktet med breelvene og avsatt i fjorder og grunne havbukter. På grunn av landhevingen ligger store områder med gammel havbunn som er dekket av istidsleire nå på land. Disse leirslettene er rester av den gamle havbunnslettens overflate. Typisk for leirsletter er at de etter istiden er erodert av elver og bekker, slik at den gamle havbunnsoverflaten nå er gjennomskåret av erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER) som utgjør en egen landformgruppe. Leirraviner er den kvantitativt viktigste av disse.

Marin leire er rik på mineralnæringsstoffer og leirslettene gir grunnlag for høy planteproduksjon.

Variabelen 3ER–LR brukes til å karakterisere eller avgrense et område som én leirravine (3ER–LR), eller som et område med flere leirraviner.

 Leirraviner er vanligvis fra noen få til noen titalls meter dype. De kan danne store sammensatte landformsystemer (se bildene) som består av mer eller mindre tydelig adskilte enkeltravinedaler adskilt av rygger, men enkeltstående leirraviner finnes også. Typisk størrelse (lengde) på enkeltraviner er 50–100 m, men både større og mindre leirraviner forekommer.

| wikimedia-bruker Kilom691

| wikimedia-bruker Kilom691

• 
• Lisens
• CC BY-SA 3.0
• Opphav
• wikimedia-bruker Kilom691
• Last ned (32.6 KB)
• Rediger (Krever innlogging)

Beskrivelse av en trestruktur, f.eks. et sammensatt ravinesystem, ved hjelp av Strahlertall (se teksten for forklaring). Kilde: Wikipedia:Strahler number

Kompleksiteten i sammensatte ravinesystemer kan beskrives ved hjelp av Strahlertall som vist i figuren til høyre. Ravinesystemet oppfattes da som en trestruktur der hver ravinedal er ei ‘grein’ som deler seg i mindre greiner og til sist ender i enheter, ‘blader’, som ikke lenger deler seg videre (eller som er mindre enn en forhåndsbestemt grenseverdi). Til hver enkeltravine hører et Strahlertall som angir dens orden. Bladene har orden 1. Greiner som gir  opphav til to blader har Strahlertall 2. For å ha Strahlertall i, må ei grein gi opphav til minst to greiner med Strahlertall i – 1 og ingen av dets greiner kan ha høyere Strahlertall enn dette. Strahlertallet for den nederste ravinedalen i systemet (ved utløpet) er ravinesystemets Strahlertall, som er et mål på systemets kompleksitet.

Strahlertall kan benyttes til å lage regler for hvordan komplekse leirravinesystemer skal deles opp i enkeltenheter for kartleggingsformål, f.eks. slik at hver grein med Strahlertall 2 (og høyere) med alle sine greiner av lavere orden utfigureres som egenskapsområder ved naturkartlegging. Det finnes imidlertid ingen faste regler for hvilken orden av leirraviner som skal legges til grunn ved utfigurering av egenskapsområder i NiN.

Leirraviner avgrenses i prinsippet langs den ofte skarpt avsatte linja som skiller leirflata og den V-formete nedskjæringen, det vil si ved knekkpunktet i tverrprofiler gjennom ravinedalen.

Leirraviner forekommer rikelig i slettelandskapet på Romerike (Akershus; bilder #1–2), i Østfold, og sør for Trondheimsfjorden (Sør-Trøndelag), men også i mange dalstrøk langs kysten.

Bilde #1 viser avgrensing av en leirravine (3EL–LR) i et skogsmarksdominert leirslettelandskap på flybilde, og bilde #2 viser et oppdyrket ravinelandskap. Merk den mer diffuse avgrensningen mellom ravinedaler og omgivelsene i dette tilfellet.