Frostmark og frosttundra

Frostmark og frosttundra omfatter mark, ofte med fuktmarkskarakter, i mellomarktisk og nordarktisk, mellomalpin og høgalpin bioklimatisk sone. Frostmark og frosttundra er knyttet til områder med permafrost og sterk frostvirkning. Frostprosesser (oppfrysing), gjerne i kombinasjon med masstransport (jordflyt) gir opphav til karakteristiske mikro-landformer (regelmessige ring- eller polygonstrukturer, eller flytjordsvalker). Frostmark og frosttundra kan ha sammenhengende karplantedekke med vedplanter, men det forstyrrelsesutsatte jordsmonnet og det kjølige klimaet begrenser artsutvalget til forstyrrelsestolerante arter.

Frostmark og frosttundra finnes først og fremst i øvre del av mellomarktisk og mellomalpin bioklimatisk sone og tilgrensende deler av nordarktisk og høgalpin sone. Frostmarka ’overtar’ for fjellhei og tundra med snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskytta hei på relativt flat, fuktig mark når frostprosessene blir sterke. Ofte er frostmark enerådende over større områder (Bilde 1). Frostmark og frosttundra ’overtar’ også for moderat, på større høyder også til dels for seint snøleie. Avblåste rabber og ekstreme snøleier kan imidlertid forekomme side om side med frostmark og frosttundra til opp i den høgalpine sonen (Artikkel 15: Fig. 3).

Frostmark og frosttundra er betinget av permafrost, som i kombinasjon med kjølig klima og kort vekstsesong sørger for at marka blir relativt stabilt fuktig. Det relativt tynne snødekket (i Arktis først og fremst på grunn av lav vinternedbør, på fastlandet først og fremst på grunn av vind og konvekse oppstikkende landformer) gjør at marka utsettes for sterk oppfrysing. Frostmark og frosttundra karakteriseres ved en kombinasjon av fuktig jordsmonn og sterk frostaktivitet (se Artikkel 15, særlig Artikkel 15: Fig. 1).

De periglasiale prosessene som forårsaker frostvirkning i høgfjellet, og de mikro-landformene frostvirkningen resulterer i, er beskrevet i Artikkel 16 [se også beskrivelser av landformenhetene strukturmark (FP–3) og flytjordsvalk (ML–8)].

Oppover/nordover i den mellomalpine/mellomarktiske og den høgalpine/nordarktiske tundrasonen blir klimaet kjøligere og organismemangfoldet avtar. Ved grensa mellom mellomalpin og høgalpin sone stopper vedplantene [med unntak for musøre (Salix herbacea; Bilde 7) og polarvier (Salix polaris), som forekommer i frostmark i den høgalpine sonen], fordi respirasjonstapet i den kalde sesongen blir for stort til at vedaktig livsform er levedyktig. Av forskjellige grunner er ikke de bioklimatiske alpine sonene på fastlandet og de arktiske sonene nordover i Arktis helt parallelle, men et tilsvarende respirasjonstap setter nordgrenser for halvhøye dvergbusker [for eksempel kantlyng (Cassiope tetragona)] nord for grensen mellom den mellomarktiske og den nordarktiske tundrasonen, og for krypende dvergbusker som polarvier (Salix polaris) ved skillet mellom nordarktisk tundrasone og arktisk polarørkensone.

Vegetasjonen innenfor frostmark og frosttundra er beskrevet i flere sentrale arbeider. Fra Svalbard beskriver Elvebakk (2005) to kartleggingsenheter fra den nordarktiske tundrasonen; #8 ’Mesic, circumneutral tundra characterized by Luzula nivalis, og #9 mesic, acidic tundra characterized by Luzula confusa’. Begge disse dekker betydelige arealer (Elvebakk 2005: Fig. 1). De arktiske samfunnene dominert av frytle (Luzula-arter) har ofte en distinkt plassering omkring midten i soneringen fra rabbe til snøleie, svarende mer eller mindre til lesida og de moderate snøleiene på fastlandet (Elvebakk 1985). Det er lang tradisjon for å inkludere disse samfunnene i tundra-begrepet (se Artikkel 9), men dette er i så fall en sterkt frostpåvirket tundra (preget av oppfrysingsfenomener). Med hensyn til artsssammensetning passer den bedre i en hovedtype sammen med den typiske alpine frostmarka enn med annen arktisk tundra (fjellhei og tundra). I tråd med tradisjonen i arktisk litteratur har vi valgt å kalle hovedtypen frostmark og frosttundra.

Fremstad (1997: 156) samler all frostmark i én type, ’R6 Frytle-grasmark’, med en fattig og en rik utforming. Disse svarer henholdsvis til Dahl (1957) sitt Luzulo-Cesietum og Nordhagen (1943) og Gjærevoll (1956) sitt Luzulion nivalis. Det har vært en del forvirring omkring plassering av frostmarka langs en gradient fra rabbe til snøleie. Gjærevoll (1956) anser Luzulion nivalis som et snøleiesamfunn (hans avhandling har snøleier som tema), men han (Gjærevoll 1956: 376) siterer også Nordhagen (1936) på at ’Luzulion arcticae’ [= Luzulion nivalis] er knyttet til fuktige steder med sein utsmelting men uten tjukt snødekke, utsatt for solifluksjon. Fremstad (1997: 157) betrakter sin type R6 som rabbevegetasjon (R) og skriver under økologi ’manglende til middels snødekke ... polygonmark i flatt terreng eller solifluksjonsmark i noe hellende terreng ... jordforstyrrelse avgjørende for typen ... utformingene b [’Fattig gras-frytle-mose-utforming’] og c [’Rik tilsvarende’] forekommer ofte på samme plass i soneringene i mellomalpin sone som lesider i lavalpin sone.’

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 35 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) mot fastmarkssystemene frostmark og frosttundra (T28), fjellhei og tundra (T29), og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 63 – polarørken (T21) mot frostmark og frosttundra (T28)
Avgrensningskommentar 64 – blokkmark (T22) mot frostmark og frosttundra (T28)
Avgrensningskommentar 69 – frostmark og frosttundra (T28) mot relevante hovedtyper på mark som ikke er sterkt preget av frostaktivitet: fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)

Frostmark og frosttundra deles i tre grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)
Valg av økokliner og trinn
Frostmark og frosttundra omfatter fastmarksområder, først og fremst i øvre del av mellomalpin og i høgalpin sone (og mellomarktisk og nordarktisk tundrasone), som ikke er sonert med hensyn til snødekke [det vil si, som har minimal variasjon langs økoklinene snødekkestabilitet (SS) og snødekkevarighet (SV); se Artikkel 15]. Natursystem-hovedtypen frostmark og frosttundra omfatter ikke bare strukturmark (PF–3) (oppfrysingsmark) som periglasialt fenomen (se Artikkel 16 om periglasiale prosesser), det vil si økoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y4 oppfrysingsmark, men også trinn Y3 flytjordsmark. De to mikro-landformenhetene strukturmark (PF–3) og flytjordsvalk (ML–8) er begge resultat av en jordforstyrrelsesprosess. Fordi artssammensetningen i frostmark og frosttundra ser ut til å gjenspeile den generelle forstyrrelsesintensiteten mer enn typen av mikro-landform, er ikke økoklinen frostvirkning på marka (FM) lagt til grunn for grunntypeinndeling. Det er imidlertid betydelig variasjon i artssammensetning relatert til økoklinen kalkinnhold (KA), med variasjon fra trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 6 kalkmark (Bilde 2–9).

All mark som er sterkt påvirket av frostprosesser og som har finjordsdominans nær markoverflata (det vil si all frostmark bortsatt fra stein- og blokkdominert mark) har fuktmarkspreg [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark].

Drøfting av inndelingen i grunntyper
Inndelingen i tre grunntyper basert på gruppering av fire ordinære trinn langs kalkinnhold (KA) til tre samletrinn (etter samme retningslinjer som i mange andre hovedtyper av fastmarkssystemer) er vist i Fig. 1. Finjordsområdene i frostmarka har generelt god mineralnæringsstatus og pH i jorda er høy (Jonasson & Sköld 1983). Mye, men ikke all frostmark tilhører derfor kalkrik frostmark [inngår i grunntype [2] intermediær frostmark] eller [3] kalkfrostmark. På fastlandet finnes imidlertid også en karakteristisk kalkfattig frostmark dominert av stivstarr (Carex bigelowii) og storbjørnemose (Polytrichum commune) [Polytricheto-Caricetum bigelowii hos Dahl (1957)], som forekommer helt ned i lavalpin bioklimatisk sone på flat eller nesten flat, sesongfuktig mark som er sterkt utsatt for oppfrysing. Frostmark og frosttundra [3] kalkfrostmark (Bilde 6–9) skiller seg, både på fastlandet og i Arktis, fra øvrige grunntyper ved å ha høy konsentrasjon av sjeldne arktiske arter, for eksempel snøfrytle (Luzula nivalis) og svartull (Eriophorum triste). Frostmark og frosttundra [3] kalkfrostmark svarer til kartlegginghenhet #8 mesic, circumneutral tundra characterized by Luzula nivalis hos Elvebakk (2005), mens grunntype [2] intermediær frostmark svarer til #9 mesic, acidic tundra characterized by Luzula confusa.

Følgende lokale basisøkoklin er inkludert i beskrivelsessystemet for frostmark og frosttundra (Fig. 2):

Frostvirkning på marka (FM) er representert i frostmark og frosttundra med trinn Y3 flytjordsmark og Y4 oppfrysingsmark. Som drøftet i avsnittet ’valg av økokliner og trinn’ ser det ikke ut til å være klare forskjeller i artssammensetning mellom disse kategoriene. Det finnes imidlertid lite kunnskap om arters fordeling i forhold til ulike frostfenomener. Som en tentativ løsning er frostvirkning på marka (FM) inkludert i beskrivelsessystemet for frostmark og frosttundra. Skillet mellom de to relevante trinnene langs frostvirkning på marka (FM) faller i noen grad sammen med skillet mellom de to mikro-landformenhetene flytjordsvalk (ML–8) og strukturmark (FP–3), men variasjon langs frostvirkning på marka (FM) forutsetter ikke forekomst av distinkte overflateformer.

Frostmark og frosttundra forekommer først og fremst i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A6 mellomalpin sone (MA) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ), men hovedtypen forekommer også i A7 høgalpin sone (HA) på fastlandet og i B4 nordarktisk tundrasone (NATZ) på Svalbard. Det finnes en viss geografisk forskjell i artssammensetningen mellom det norske fastlandet og Svalbard, men det er uvisst hvor mye variasjon i artssammensetningen som er relatert til regionale økokliner. Natursystem-hovedtypen frostmark og frosttundra forekommer i bioklimatiske seksjoner (BH) fra 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til svakt kontinental seksjon (C1).

Beskrivelsessystemet for frostmark og frosttundra inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 3).

Beskrivelsessystemet for frostmark og frosttundra inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 4) som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Skillet mellom frostvirkning på marka (FM) trinn Y3 flytjordsmark og trinn Y4 oppfrysingsmark faller i noen grad sammen med skillet mellom de to mikro-landformenhetene flytjordsvalk (ML–8) og strukturmark (FP–3), men variasjon langs økoklinen frostvirkning på marka (FM) forutsetter ikke forekomst av distinkte overflateformer. Landformenhetene flytjordsvalk (ML–8) og strukturmark (FP–3) er lagt inn i beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Fig. 5) for å gi mulighet for registrering av forekomst av tydelige landformer.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.