Blokkmark

Blokkmark er sammenhengende områder dominert av blokker, som kan ha innslag av steiner og sporadisk også finere mineralmateriale, men som for det mangler jordsmonn mellom blokkene. Bortsett fra steinboende lav- og mosearter er vegetasjonen sparsom. Blokkmark kan oppstå ved forvitring på stedet (forvitringsblokkmark) eller den kan bestå av grove bresedimenter (rogenmorene), eventuelt som resultat av at finmaterialet har blitt vasket ut og/eller at blokkene har kommet opp til overflata ved oppfrysing (oppfrysingsblokkmark).

Blokkmark er, med unntak for at mangfoldet av steinboende lavarter kan være betydelig, en artsfattig naturtype. Viktigste kilde til variasjon innenfor blokkmark er landformvariasjon.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 55 – kystnær grus- og steinmark (T12) mot blokkmark (T22)
Avgrensningskommentar 62 – polarørken (T21) mot blokkmark (T22)
Avgrensningskommentar 64 – blokkmark (T22) mot frostmark og frosttundra (T28)

Blokkmark blir foreløpig ikke delt videre inn i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Systematiske undersøkelser av variasjon i artssammensetning (moser og lav) og miljøforhold i blokkmark finnes knapt. Kunnskapsgrunnlaget for videre inndeling av natursystem-hovedtypen er derfor svakt.

Følgende lokale basisøkoklin er tentativt inkludert i beskrivelsessystemet for blokkmark (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA). Muligens finnes en viss variasjon i artssammensetning (hovedsakelig for steinboende – epilittiske – arter) som er relatert til bergart, og som kan gi grunnlag for oppdeling basert på økoklinen kalkinnhold (KA). Typiske forvitringsblokkmarker dannes først og fremst ved forvitring av sure bergarter som gneiser, granitter, sparagmitter og kvartsitter [se Artikkel 19 for sammenhenger mellom bergarter og plassering langs kalkinnhold (KA)], mens kalkstein fortrinnsvis forvitrer kjemisk. Skifrige bergarter (leirstein, glimmerskifer) kan imidlertid danne skiferhellemark som, dersom den er resultatet av forvitring på stedet (og ikke av massebevegelse i skråninger, som resulterer i utvikling av ur-systemer), også er forvitringsblokkmark og tilhører hovedtypen blokkmark. Tentativt er samme tredeling av kalkinnhold (KA) som er benyttet ved grunntypeinndelingen av kystlynghei, boreal hei, nakent berg, moderat tørkeutatt og svært tørkeutsatt fastmarksskogsmark og snøbeskyttet fjellhei og tundra benyttet i beskrivelsessystemet for blokkmark. Blokkmark som er knyttet til breavsetninger synes å være konsentrert til kontinentale områder med kalkfattig berggrunn (i østre deler av Sør-Norge, særlig Hedmark). Variasjonen langs kalkinnhold (KA) innenfor denne blokkmarkskategorien synes å være begrenset.

Blokkmark finnes både på det norske fastlandet og på Svalbard. De to viktige landformenhetene som hovedtypen er knyttet til, forvitringsblokkmark (FP–1) og oppfrysingsblokkmark (FP–2), har ulike forekomstmønstre. Forvitringsblokkmark (FP–1) har et klart forekomsttyngdepunkt i alpine områder på det norske fastlandet og i arktiske områder Arealandelen av forvitringsblokkmark (FP–1) avtar fra bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A6 mellomalpin sone (MA) mot varmere soner, men finnes i hvert fall i trinn A4 nordboreal sone (NB), der forekomst av forvitringsblokkmark lokalt kan være årsak til senking av skoggrensa (det vil si at edafisk skoggrense blir liggende under klimatisk skoggrense). Oppfrysingsblokkmark (FP–2) og annen breavsetningsblokkmark der finmaterialet er vasket ut [for eksempel rogenmorene (AB–4)] forekommer først og fremst i Hedmark og tilgrensende deler av Sør-Trøndelag fylker, i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A3 mellomboreal sone (MB) til trinn A5 lavalpin sone (LA), og i bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 4 overgangsseksjon (OC) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Det foreligger ingen opplysninger om regional variasjon i artssammensetning innen hovedtypen.

Beskrivelsessystemet for blokkmark inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 2).

Beskrivelsessystemet for blokkmark inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 3), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Natursystem-hovedtypen blokkmark er hovedsakelig knyttet til to ulike landformenheter med ulik opprinnelse og ulik utbredelse, men som begge er betinget av frostprosesser; forvitringsblokkmark (FP–1) og oppfrysingsblokkmark (FP–2).

Forvitringsblokkmark (FP–1) er resultatet av frostforvitring på stedet (se Artikler 11 og 16, og beskrivelse av forvitring som geomorfologisk prosess i NiN BD 14). Blokker (i noen grad også steiner) dominerer blant forvitringsmaterialet. Forvitringsblokkene har ofte en uregelmessig, kantet form fordi de ikke har vært utsatt for krefter som beveger og eroderer dem (Bilde 1–2). Frostforvitring som geologisk prosess øker i betydning med høyden på grunn av at klimaet blir kaldere, og med økende kontinentalitet fordi snødekket om vinteren blir tynnere og mindre stabilt. Fordi fuktighetstilgangen avtar med økende kontinentalitet, avtar samtidig også hastigheten på den primære suksesjonen. På fastlandet øker derfor andelen av det totale arealet som utgjøres av forvitringsblokkmark med høyden. En så omfattende forvitring som den som har skapt de store blokkhavene som finnes mange steder, også i mer oseaniske fjell (for eksempel ut mot kysten på Sunnmøre; Sulebak 2007), kan ikke ha funnet sted på den korte tida (i et geologisk tidsperspektiv) som har gått siden siste nedising. Det er fortsatt delte meninger om hvorvidt dagens blokkmarker helt eller delvis unngikk nedising under siste istid; blokkmarkene kan ha vært dekket av innlandsisen uten nødvendigvis å bli fjernet når isen trakk seg tilbake. Forklaringen på dette kan være at breen var fastfrosset i underlaget slik at løsmassene under breen ikke ble nevneverdig påvirket av breerosjon. Noen forvitringsblokkmarker kan derfor være resultatet av en lang serie forvitringsprosesser som har pågått gjennom hundretusener av år.

Oppfrysingsblokkmark (FP–2) forekommer også i områder som har eller har hatt sterk frostaktivitet, men ei oppfrysingsblokkmark utvikles fra sedimenter som i utgangspunktet har variert kornstørrelsesfordeling (vanligvis en morene som er usortert og har stort innhold av blokker, steiner og finere mineralmateriale) og god nok fuktighetstilførsel til at steiner og blokker fryses opp til overflata. Oppfrysingsprosessen er den samme som fører til dannelse av strukturmark (FP–3) og natursystem-hovedtypen frostmark og frosttundra. Resultatet av oppfrysingen avhenger av hvor sterk drivkreftene er, og hvor stort blokkinnhold det er i morenematerialet. Resultatet blir en oppfrysingsblokkmark (FP–2) når blokker og steiner dominerer helt på overflata. Mellom og under blokkene kan det finnes finmateriale, og ofte står det vann der om sommeren. Oppfrysingsblokkmark (FP–2) finnes ofte i flatt terreng høyt til fjells, der morenedekket er tykt. Permafrost forsterker oppfrysingsprosessen fordi den øker vanninnholdet i marka, som er en viktig forutsetning for oppfrysing. Høyt finstoffinnhold i morenen har tilsvarende effekt. Forekomst av en oppfrysingsblokkmark (FP–2) behøver ikke bety at frostaktiviteten er stor nå. Mange steder finnes oppfrysingsblokkmark (FP–2) på steder der aktiviteten var stor i en tidligere periode, for eksempel rett etter at området smeltet fram etter siste istid, og seinere har blitt redusert eller helt har opphørt. I kontinentalt klima finner vi oppfrysingsblokkmark (FP–2) i forsenkninger i terrenget, gjerne på steder med periodevis høyt grunnvannsspeil (blant annet i dødisgroper), som virker som ’kuldesamlere’ – kuldehull – om vinteren fordi kald luft synker og ekstrem kulde derfor kan vare i dagevis i stabile høytrykksperioder med lite vind. Slike blokkmarker forekommer langt nedover i skogbeltet. Den primære suksesjonen på det grove morenesubstratet går langsomt, både på grunn av tørke og på grunn av at periodevis ekstrem vinterkulde kan føre til tilbakefrysing. Et høyt grunnvannsspeil, særlig om høsten, fremmer frostheving og sortering av grovt materiale og stabiliserer lagdelingen av morenematerialet med det groveste materialet på toppen.

I spesielle tilfeller kan blokkmark bestå av svært grovt morenemateriale der finmaterialet er vasket ut, uten at oppfrysing har spilt noen større rolle, for eksempel rogenmorene (AB–4).

Beskrivelsessystemet for blokkmark inkluderer følgelig fem landformenheter (Fig. 4), tre som adresserer blokkmarkas opphav og dannelseshistorie og to [dødisgrop (AB–7) og dødisterreng (AB–6)] som angir brebetingete avsetningsformer som ofte huser oppfrysings- eller utvaskingsbetinget blokkmark.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.