Fosse-eng

Fosse-eng omfatter åpne, grunnlendte, men jorddekte fastmarksarealer i fossesprutsonen langs elveløp med fosser og fossestryk. Fosse-eng finnes først og fremst i ytterkanten av fossesprutsonen, særlig rundt ’foten’ av en foss. Fosse-engene inneholder, på grunn av de lange periodene med konstant fuktig mikroklima, en frodig karplantevegetasjon. Artene i fosse-enger tåler imidlertid også tørrere perioder. Vannspruten jevner ut temperaturvariasjonen gjennom året; om sommeren er det kjøligere på fosseberg enn i Arter som skal klare seg i fosse-eng må tåle innfrysing i is om vinteren. Fuktigheten avtar langs en gradient vekk fra fossen (Bilde 1–2), fordi den totale vanntilførselen og dråpestørrelsen avtar (fra tunge dråper nær fossen til fint ’fosseyr’ lenger unna). Natursystem-hovedtypen fosse-eng kan også finnes på finere sedimenter i nedre deler av ur (eller skredmark), se Bilde 2–3.

Fosse-eng er naturlig åpne, engpregete systemer der artssammensetningen har likhetstrekk både med fuktskogsutforminger av fastmarksskogsmark [økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark] og (ovenfor skoggrensa) med fuktmarskutforminger av fjellhei og tundra. Årsaken til at fosse-engene forblir åpne, også nedenfor skoggrensa, er illustrert i Bilde 4–5. Vedplanter tåler dårlig å fryse inn i is om vinteren. Innfrysing i is kan finne sted i perioder med kuldegrader i lufta samtidig som vannet i fossen ikke er frosset.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 50 – åpen flomfastmark (T8) mot fosseberg (T9) og fosse-eng (T10)
Avgrensningskommentar 52 – fosse-eng (T10) mot åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18) og åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25)

Kort om grunntypeinndelingen

Fosse-eng deles tentativt i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

De spesielle miljøforholdene som skapes av den mer eller mindre konstante vannspruten overstyrer betydningen av de fleste lokale basisøkokliner. Liksom på fosseberg, er variasjon langs økoklinen kornstørrelse (KO) av underordnet betydning for variasjon innenfor fosse-eng. Tentativt er derfor bare kalkinnhold (KA) lagt til grunn for grunntypeinndeling av fosseberg (liksom for fosseberg). Variasjon langs kalkinnhold (KA) spenner kanskje fra trinn 4 intermediær til trinn 6 kalkmark, men den jevne fuktighets- og næringstilførselen til fosseberg reduserer betydningen av variasjon langs kalkinnhold (KA) for artssammensetningen, i forhold til i andre hovedtyper innenfor fastmarkssystemer.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Den tentative inndelingen i to grunntyper på grunnlag av økoklinen kalkinnhold (KA), med et skille mellom trinn 5 kalkrik og trinn 6 kalkmark, er vist i Fig. 1.

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for fosse-eng (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) varierer innenfor fosse-eng. Fossesprut-influerte natursystemer er fortrinnsvis knyttet til sterkt hellende terreng, typisk med kornstørrelse (KO) trinn 9 (fast) fjell, men omkring ’foten’ av fossefallet kan kornstørrelsesfordelingen kan være annerledes. Det er ikke uvanlig at fosse-eng på slike steder dekker ei ur (talus) med dominerende kornstørrelse trinn 7 steindominert eller trinn 8 blokkdominert; nærheten til rennende vann gjør at finmaterialet i løsmassene for lengst er vasket ut. Det ver imidlertid, i hvert fall i prinsippet, mulig at fosse-eng forekommer på finere substrater. Tentativt er derfor trinn langs kornstørrelse (KO) fra trinn 3 fin sand og grovere samt spesialtrinn X6 usortert skredmateriale inkludert.

Innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelssessystemet for fosse-eng fordi eksponeringsretning og plassering i terrenget sannsynligvis gir seg utslag i innslaget av skygge- og fuktighetselskende arter. Trinnene fra 3 skjermet mot direkte solinnstråling til 6 høy solinnstråling er relevante for fosse-eng.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet fordi fosse-eng stedvis kan ha vært beita eller slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. For arealenheter preget av hevd skilles mellom grunnleggende brukstype (HT) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.

Fosse-eng forekommer i alle bioklimatiske soner (BS) der det finnes fosser, og der klimaet er tilstrekkelig gjestmildt til at det dannes en sluttet engpreget vegetasjon. Dette er sannsynligvis tilfellet fra bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til og med trinn A5 lavalpin sone (LA), og fra bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) til B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) i Finnmark. Forekomst av fosse-eng er ikke betinget av klimatisk humiditet eller oseanitet, og fosse-eng forekommer derfor i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Kontinuerlig fossesprut modererer klimaforholdene så sterkt i fuktig og kjølig retning at de regionale økoklinene ikke har stor betydning for artssammensetningen innenfor hovedtypen. Omfanget av regional variasjon i artssammensetning er ikke kjent.

I tillegg til de generelle tilstandsøkoklinene inneholder beskrivelsessystemet for fosseberg (Fig. 3) tilstandsøkoklinen vassdragsreguleringer (VR), som er en nøkkelfaktor for at den konstante luftfuktigheten som kjennetegner hovedtypen skal opprettholdes. Vassdragsreguleringer (VR) er imidlertid vanskelig å kvantifisere. Tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)] er også inkludert i beskrivelsessystemet, mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Fosse-eng mangler tresjikt, men kan ha et sparsomt utviklet busksjikt, særlig lengst unna fossen. Forekomsten av et eventuelt busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).

Beskrivelsessystemet for fosse-eng inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av fosse-eng eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.