Miljøvariabelen beskriver type substrat i limniske og marine økosystemer.

Substratforholdene er en av de mest grunnleggende egenskapene med bunnen i innsjøer, elver og marine områder. Det er vanlig å dele de ti basisklassene av ST Substrattype inn i fem ulike grupper av bunn. Normal sedimentbunn (ST∙0) består av sedimenter som er overveiende uorganiske. Det er alt fra leire og silt, via sand og grus til stein og blokk. Andel organisk materiale skal være lavt, dvs. under fem vektprosent.

Den andre gruppen er ulike kalkrike sedimenttyper som finnes i sjøen som skjellsand, ruglebunn, svampspikler og korallgrus (ST∙abcd). Dette er bunn som består av rester av marine organismer som skjell, kråkeboller, kalkalger, svamper og koraller.

Den tredje gruppen er ‘spesialbunn’ i limniske systemer med høyt innhold av organisk materiale (ST∙efg), dvs. mer enn 10 vektprosent organisk. Myrtorv omfatter bunn bestående av dødt, delvis nedbrutt organisk materiale. Dy og gytje omfatter bunn som består av finkornet, delvis oppløst materiale av dyre-, karplante- og torvmoserester. Innholdet av organisk materiale er ofte mellom 10 og 35 %, men kan også være høyere. Det gir en veldig løs og fluffy bunntype som er vanskelig å gå på. Bunn av grovt organisk materiale omfatter et tykt lag (> 3–5 cm) med grovt og lite nedbrutt organisk materiale som kvister og blader.

Den fjerde gruppen er konsolidert leire (ST∙h). Det er leire som inneholder sand, grus og/eller stein. De grove kornstørrelsene sammen med leire fører til en ‘armering’ av substratet. Man får et substrat som er motstandsdyktig mot erosjon.

Den femte og siste gruppen er fast bunn og består av fast fjell og større blokker (ST∙i).

Basisklasser

Miljøvariabelen ST Substrattype er delt inn i 10 basisklasser. Nulltrinnet (ST∙0) er normalt, overveiende uorganisk sediment.

Kunnskapsbehov

Kunnskap om variasjonen i artssammensetning på normalbunn med finere sedimenter er mangelfull.