Skogbestandsavgang

Skogbestandsavgang (BA) angir årsaker til at et helt skogbestand (arealenhet som er større enn 500 m²) endrer tresjiktssuksesjonstilstand (TS) fra en tilstand av skog til åpen fase. Bestandsavgang kan forårsakes av hogst og av mer eller mindre naturlige prosesser som brann, soppangrep, stormfelling, snøskred, insektangrep eller liknende. Fordi det ikke alltid er lett å trekke ei grense mellom ’naturlige’ prosesser og menneskebetingete prosesser, registreres skogbestandsavgang (BA) som en sammensatt tilstandsøkoklin bestående av 13 enkeltvariabler, én for hver av prosessene som kan føre til bestandsavgang. Prosesser som fører til endring i tresjiktstetthet, men som ikke angår et helt skogbestand, fanges opp av tilstandsøkoklinen tetthetsreduksjon i skogbestand (TR).

Skogbestandsavgang (BA) er relevant for tilstandsbeskrivelse på natursystem-naturtypenivået i skogsmarkssystemer.

Variabeltype: SA (sammensatt variabel som består av 13 kontinuerlige, trinndelte andelsvariabler)

Variabelformel: 13A5 (13 andelsvariabler, hver med 5 trinn).

Definisjoner av de 13 enkeltvariablene som utgjør den sammensatte tilstandsøkoklinen  skogbestandsavgang (BA) er gitt i Tabell 1. Disse definisjonene følger Landsskogtakseringen (Anonym 2006c).

De 13 enkeltvariablene faller i tre grupper:

• uten spor etter hogst (BA–1)
• spor etter mer eller mindre naturlig avgang [skogbrann (BA–2), soppangrep (BA–3), insektangrep (BA–4), beverfelling (BA–5), skader av elg og hjortevilt (BA–6), stormfelling (BA–7) og snørasfelling (BA–8); Bilde 1–2]
• spor etter hogstavvirking [skjermstillingshogst (BA–9), frøtrestillingshogst (BA–10), stor gruppehogst (BA–11), flatehogst (BA–12) og flatehogst med heltreuttak (BA–13)]

Liksom i Landsskogtakseringen, skal (i prinsippet) andel av stående kubikkmasse ved tidspunktet for hogst eller for bestandsavgang som har annen årsak, legges til grunn for trinnangivelse. Eksakt beregning av trebiomasse, særlig for skog som allerede er avvirket,  krever grundig kartleggingsarbeid som mer eller mindre inkluderer en full skoghistorisk undersøkelse (gitt at tidspunktet for bestandsavgangen er kjent ’tilbakeskrives’ størrelsen for alle trær som fortsatt lever eller som har dødd etter avgangstidspunktet; stående kubikkmasse for alle trær ved tidspunktet for bestandsavgang legges til grunn for beregninger av omfanget av bestandsavgang). Presis angivelse av omfanget av skogbestandsavgang (BA) er derfor bare mulig for studieområder der det drives intensiv forskningsvirksomhet eller den detaljerte grunnlagsinformasjonen likevel blir samlet inn. I praktisk kartlegging må tallfesting av skogbestandsavgang (BA) baseres på anslag. I bestand med relativt jevn fordeling av tretetthet og trestørrelser er det mulig å bruke arealandel som anslag for stående biomasse. For tilfeller av selektiv hogst [skjermstillingshogst (BA–9), frøtrestillingshogst (BA–10) og stor gruppehogst (BA–11)] kan volumanslag baseres på allometriske relasjoner, det vil si at volumet av et tre er mer eller mindre proporsjonalt med diameteren i 3. potens. Mer nøyaktige kuberingsfunksjoner for gran og furu er utarbeidet av Vestjordet (1967) og Brantseg (1967).

Andelsvariabelen A5, som er basert på en logaritmisk skala, er valgt fordi den er vurdert å gi en tilstrekkelig nøyaktig karakteristikk av et område. A5 har følgende trinn (Artikkel 1: Fig. 62):

1. 1/16 – 1/8 av stående biomasse innenfor området
2. 1/8 – 1/4
3. 1/4 – 1/2
4. 1/2 – 3/4
5. > 3/4

Alle enkeltvariablene i skogbestandsavgang (BA) har avkryssingsterskel 1/16, det vil si at en kategori for skogbestandsavgang (BA) bare skal registreres når den angår mer enn 1/16 av stående biomasse (volum) i en skogbestand. Flere kategorier for skogbestandsavgang (BA), også hogst og mer eller mindre naturlig avgang på samme tid, kan forekomme innenfor én og samme arealenhet.

Arealenheter i skogsmark defineres på grunnlag av relativt ens forhold langs de viktigste lokale basisøkoklinene (grunntyper innenfor natursystem-hovedtypene). Flere kategorier for skogbestandsavgang (BA) kan forekomme innenfor én og samme arealenhet som er definert på grunnlag av markegenskaper (grunntype). Sammenhengende forekomster av skogsmark uten spor etter hogst (BA–1) eller med spor etter mer eller mindre naturlig avgang [skogbrann (BA–2), soppangrep (BA–3), insektangrep (BA–4), beverfelling (BA–5), skader av elg og hjortevilt (BA–6), stormfelling (BA–7) og snørasfelling (BA–8)] som er større enn 500 m² (minstearealet for en arealenhet av skogsmark; se Artikkel 1: E1b punkt 2a), skal imidlertid alltid utskilles som egen arealenhet.

På Landsskogtakseringens permanente prøveflater registreres ’behandling siste 5 år’. Ved (engangs)kartlegging eller karakterisering av arealenheter etter NiN versjon 1, skal all skogbestandsavgang registreres, tilbake til og med siste større hogst eller tidspunkt for naturlig avgang, det vil si for et tidsrom som er noe lengre enn arealenhetens grunnflateveide bestandsalder [se beskrivelsen av tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS), avsnittet ’økoklinuttrykk og trinndeling’]. Usikkerheten ved anslag for volumandel som er påvirket av en gitt bstandsavgangsprosess øker med økende tid siden avgangen fant sted.

Enkeltvariabelen uten spor etter hogst (BA–1) er forenlig med hver av variablene for spor etter mer eller mindre naturlig avgang [skogbrann (BA–2), soppangrep (BA–3), insektangrep (BA–4), beverfelling (BA–5), skader av elg og hjortevilt (BA–6), stormfelling (BA–7) og snørasfelling (BA–8)]. Dermed kan summen av arealandelene som blir registrert for alle avkryssete enkeltvariabler overstige 100 %.

Skogbestandsavgang (BA) skjer oftest som følge av hogst. Variasjon i skogbestandsavgang (BA)  gjenspeiler derfor først og fremst utstrekingen på forvaltningsenhetene (avvirkingsenhetene) i skogbruket, som i noen grad er bestemt av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene og lokale topografiske forhold, i noen grad av aktuell driftsform. Bestandsskogbrukets avvirkingsenheter har en utstrekning på (10–)50–1 000 m. Naturlig avgang [skogbestandsavgang (BA), først og fremst enkeltvariablene skogbrann (BA–2), insektangrep (BA–4), stormfelling (BA–7) og snørasfelling (BA–8)] resulterer i foryngelsesflekker med svært variabel utstrekning. Området som ble utsatt for den store skogbrannen i Mykland (Froland, Aust-Agder) 9–14. juni 2008, som førte til at ca. 25 km² skog til en verdi av 30 millioner kroner gikk tapt, er et eksempel på et svært stort areal som tilhører samme bestandsavgangskategori [skogbrann (BA–2) trinn 5]. Innenfor dette artelet finnes imidlertid mindre og større flekker (arealenheter) som ikke gikk med i skogbrannen. Fordi skogbestandsavgang (BA) bare benyttes for tilstandsbeskrivelse av arealenheter på natursystem-nivået i skogsmark, som i grunnversjonen av NiN versjon 1 (se Artikkel 1: E1b punkt 2a) har minsteareal 500 m² (som svarer til en sirkelformet arealenhet med diameter 25.2 m), er relevant skala for skogbestandsavgang (BA) 25–1 000(–3 000) [10^1,5–10³(–10^3,5)] m.

Naturlige prosesser knyttet til død av enkelltrær og mindre tregrupper, fanges opp av tilstandsøkoklinen tetthetsreduksjon i skogbestand (TR).

Hogst [skjermstillingshogst (BA–9), frøtrestillingshogst (BA–10), stor gruppehogst (BA–11), flatehogst (BA–12) og flatehogst med heltreuttak (BA–13)] forårsaker endringer i tresjiktssuksesjonstilstand (TS) og influerer (over noen tid) også flere andre viktige tresjiktegenskaper, som for eksempel sjiktning (SJ). Skogbestand som kommer opp etter flatehogst (BA–12) er ofte ensjiktet. Det er også ofte være en sammenheng mellom avvirkingsmetode og foryngelsesmetode [tilstandsøkoklinen foryngelse (FY)].

Hogst påvirker også dødvedinnhold (DV), det vil si innholdet av dødvedobjekter. Noen driftmetoder påvirker også forekomsten av svært stort (gammelt) tre (GT) og levende tre som huser spesielt livsmedium (LT). Også i skogbestander uten hogstspor kan det være sammenheng mellom skogbestandsavgang (BA) og andre økokliner, for eksempel resulterer plutselig død av større deler av et skogbestand i store forekomster av død ved i samme nedbrytningsstadium, og forekomst av stormfelling (BA–5) resulterer vanligvis i høye konsertrasjoner av objektenheten rotvelt (RV–1).

Tilstandsøkoklinene skogbestandsavgang (BA) og tetthetsreduksjon (TR) er ikke relaterte i den forstand at det innenfor engitt arealenhet er en nødvendig sammenheng mellom tilstand langs de to sammensatte tilstandsøkoklinene. Isteden er de to tilstandsøkoklinene komplementære; skogbestandsavgang (BA) adresserer årsak til plutselig endring i tresjiktssuksesjonstilstand (TS) til trinn 1 åpen fase for et helt bestand (minst 500 m²), mens tetthetsreduksjon (TR) adresserer årsak til endring i tresjiktstetthet (TT) på et skogsmarksareal som fortsetter å tilfredsstille definisjonen av skog.

Begrepet ’avgang’ blir brukt som samlebetegnelse for alle prosesser (årsaker til) som fører til at hele skogbestand (arealer som er større enn 500 m²) endrer tresjiktssuksesjonstilstand (TS) fra en skogtilstand (trinn 2 yngre skog, trinn 3 eldre skog eller trinn 4 gammelskog) til trinn 1 åpen fase. Bruken av begrepet ’skogbestand’ i NiN-sammenheng er drøftet i Artikkel 4: C. Begrepet ’avvirking’ blir brukt om ’avgang’ som skyldes skogsdrift, det vil si uttak av trebiomasse, og er oftest synonymt med ’hogst’. Dette er i overensstemmelse med begrepsbruken i Landsskogtakseringen (Anonym 2006c).

Bruken av andelsvariabelskalaen med fem trinn (A5) anses å gi tilstrekkelig detaljert informasjon om årsaker til, og arealfordeling av, skogbestandsavgang innenfor arealenheter av skogmark. Utfordringer som følge av at det er stående biomasse ved avviklingstidspunktet som skal legges til grunn for registrering av andeler, er drøftet i avsnittet ’enkeltvariabler og trinndeling’.

Definisjonene av enkeltvariablene for hogstavvirking [skjermstillingshogst (BA–9), frøtrestillingshogst (BA–10), stor gruppehogst (BA–11), flatehogst (BA–12) og flatehogst med heltreuttak (BA–13)] følger Landsskogtakseringen (variabelen ’behandling siste 5 år’; Anonym 2006c).