Overbeskatning

Overbeskatning av nøkkelarter fører i første omgang til reduserte populasjoner av de beskattete artene, men kan i neste omgang føre til sterk ubalanse i hele økosystemet. En slik ubalanse kan komme til uttrykk på flere måter, for eksempel som ubalanse mellom trofiske nivåer og som reduksjon av økosystemets produktivitet. Tilstandsøkoklinen overbeskatning (OB) adresserer tilstandsvariasjon relatert til påviselig overbeskatning i natursystemer på naturmark/bunn.

Overbeskatning (OB) er i NiN versjon 1 inkludert i beskrivelsessystemet for utvalgte natursystem-hovedtyper på naturmark/bunn (tareskogsbunn og annen fast eufotisk saltvannsbunn), som nyttes til høsting av tare og tang. Overbeskatning (OB) kan imidlertid være årsak til tilstandsendringer også i mange andre økosystemer, for eksempel i hele vannforekomster (landskapsdel-hovedtyper). Det er behov for utredning av hvilke naturtyper som bør inkludere overbeskatning (OB) i beskrivelsessystemet.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE3 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 3 trinn).

Overbeskatning (OB) har ett økoklinuttrykk og deles i tre trinn (Tabell 1). Overbeskatning (OB) adresserer tilstandsvariasjon som er påviselig forårsaket av beskatning (høsting) av bestander av nøkkelarter, i et omfang som for lengre tid (minst 6 år) reduserer denne eller disse artenes populasjoner og influerer på artssammensetning og/eller økosystemfunksjon. Trinnene langs overbeskatning (OB) defineres på grunnlag av hvor sikre indikasjonene på overbeskatning er, og hvor sterke effekter av overbeskatning som blir observert.

Overbeskatning kan ramme alle fiske-, fugle- og pattedyrpopulasjoner som beskattes (høstes) gjennom fiske eller jakt, samt populasjoner av enkelte arter i andre artsgrupper (for eksempel reker, hummer og andre krepsdyr, akkar og andre blekkspruter og sopp). De fleste høstbare populasjoner tilhører dyr med stor bevegelighet. Relevant romlig skala er derfor først og fremst (1–)10–1000 km [10³–10⁶ m].

Overbeskatning (OB) kan komme til uttrykk som ubalanse mellom trofiske nivåer (se beskrivelsen av natursystem-hovedtypen tareskogsbunn om årsaker til kråkebollenedbeiting av tareskogen), men i de fleste tilfeller (og i første omgang) resulterer overbeskatning (OB) i effekter på de beskattete populasjonene alene. Kun endringer i artssammensetning eller økosystemfunksjon som er resultatet av åpenbar overbeskatning, skal beskrives ved hjelp av tilstandsøkoklinen overbeskatning (OB). Tilfeller av ubalanse mellom trofiske nivåer med ukjent eller usikker årsak skal beskrives som endring langs tilstandsøkoklinen ubalanse mellom trofiske nivåer (UB).

Overbeskatning (OB) brukes, liksom ubalanse mellom trofiske nivåer (UB), bare for utvalgte natursystem-hovedtyper på naturmark/bunn. Kriteriene for trinn langs overbeskatning (OB) (Tabell 1) egner seg ikke for tilstandsvurdering av kultur- og kunstmark som er tilrettelagt for jordbruksformål (for eksempel plante- og soppdyrking) eller oppdrett, fordi det ligger i disse systemenes natur som høstingssystemer at det ikke vil finnes balanse mellom trofiske nivåer (se Artikkel 1: D3d).

Begrepet ’overbeskatning’ defineres i NiN versjon 1 som ’høsting av bestander av nøkkelarter i et omfang som for lengre tid (minst 6 år) reduserer denne arten eller disse artenes populasjoner og influerer på artssammensetning og/eller økosystemfunksjon’. Begrepet ’overbeskatning’ brukes i NiN-sammenheng ene og alene for å beskrive naturtilstandsvariasjon, det vil si effekten på den aktuelle naturen, uten noe element av verdivurdering eller politisk (for eksempel landbruks- eller fiskeripolitisk) vurdering.

Definisjonen av ’overbeskatning’ [og av trinnene langs tilstandsøkoklinen overbeskatning (OB); se Tabell 1] adresserer observerbare naturegenskaper; effekter på populasjoner, artssammensetning og/eller økosystemfunksjon av en viss varighet. Rent generelt er det en vitenskapsfilosofisk utfordring at det ikke uten videre kan trekkes slutninger fra observerte sammenhenger (korrelasjoner) til årsakssammenhenger (Shipley 2000). Det kan derfor, i hvert enkelt konkret tilfelle, være vanskelig på reint faglig grunnlag å fastslå om man står overfor overbeskatning eller ikke. Beslutninger om å karakterisere eller ikke karakterisere en økosystemendring som overbeskatning krever spesielt god dokumentasjon fordi det er en nasjonal målsetting ikke å overbeskatte viktige populasjoner og fordi ethvert utfall (for eller imot å typifisere et endringsmønster som overbeskatning) får økonomiske konsekvenser og lett kan bli oppfattet som motivert av (miljø- eller nærings)politiske preferanser. Denne nasjonale målsettingen kommer klart til uttrykk på Fiskeri- og kystdepartementets hjemmesider (http://www.regjeringen.no/en/dep/fkd/tema/Fiske_og_fangst.html?id=1277): ’Strenge reguleringer er nødvendige for å hindre overbeskatning av ressursene. Norge legger stor vekt på forskning for å få kunnskap om ressursene, miljøet i havet og hvordan samspillet mellom artene fungerer. Anbefalingene fra norske og utenlandske havforskere utgjør det viktigste beslutningsgrunnlaget når kvotene for fisket skal fastsettes.’ Tilsvarende målsettinger ligger til grunn for dagens forvaltningsregime for jaktbart vilt.

Vurderinger av om overbeskatning foreligger og plassering til trinn langs overbeskatning (OB) (Tabell 1) bør derfor baseres på konsensusvurderinger foretatt innenfor hele det relevante fagmiljøet.

Definisjonene av trinn langs overbeskatning (OB) (se Tabell 1) inneholder formuleringen ’influerer på artssammensetning og/eller økosystemfunksjon’. Denne formuleringen åpner for to tolkninger:

• at effekter på den beskattete populasjonen som varier ’ lengre tid (minst 6 år)’ i seg sjøl er tilstrekkelig for å karakterisere natur som overbeskattet, eller
• at det også må foreligge effekter på mengde eller forekomst av andre arter.

Det er behov for grundig drøfting av disse to alternativene som grunnlag for en mer presis definisjon av ’overbeskatning’.

Omfanget av naturlig dynamikk, som vanskeliggjør påvisning og kvantifisering av overbeskatning (OB) som tilstandsøkoklin og effekter av overbeskatning på resten av økosystemet, gjør at det neppe er mulig å kvantifisere graden av overbeskatning mer presist enn ved kvalitativ ekspertvurdering slik trinndelingen i Tabell 1 legger opp til.

Det finnes ikke direkte sammenliknbare metoder for kvantifisering av mer komplekse effekter av overbeskatning.