Bunntråling

Fiske med bunnredskap (bunntrål) er en viktig årsak til fysisk forstyrrelse av saltvannsbunnsystemer, med effekter hovedsakelig på løs afotisk saltvannsbunn og mellomfast afotisk saltvannsbunn. Alle deler av en bunntrål som har bunnkontakt kan sette gjenkjennelige spor på havbunnen, for eksempel tråldører, ’kuler’ og roterende gummiskiver (’rockhopper gear'). Spor etter bunntråling (BU) framstår som furer med bredde opp til 50 cm og dybde opp til 70 cm. Trålsporene utgjør imidlertid bare en liten del av trålens kontakt med havbunnen; tråldeler som skraper jevnt på bunnen setter ikke spor som er lette å identifisere, men kan likevel ha destruktiv effekt på organismene som lever der. Omfanget av synlige fysiske trålspor viser ikke hele effekten av bunntråling, men kan tjene som en indikator på trålpåvirkning. Effekten av tråling på bunnsubstratene (livsmediene på saltvannsbunnen) avhenger av bunnsystemenes substrattype [kornstørrelse (KO)], mens effekten på natursystemet i tillegg avhenger av andre egenskaper, som for eksempel organismenes resistens mot fysisk forstyrrelse. Effekter av tråling kan bli særlig store i ’skjøre’ systemer som korallrev-bunn og naturtyper dominert av svamp, sjøfjær og kalkrørbørstemark.

Bunntråling (BU) er relevant på alle naturtypenivåer, fra landskapsdel (korallrev) til livsmedium, i marine systemer.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE4 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 4 trinn). Faktorvariabelen er basert på skalaen A2 for inndeling av andelsvariabler (se Artikkel 1: F1 punkt A3).

Bunntråling (BU) har ett økoklinuttrykk og deles i fire trinn (Tabell 1) på grunnlag av registrerbart omfang av fysiske trålspor. Ved bruk på livsmedium-nivået er bare to trinn relevante.

Skalaen for variasjon i bunntrålpåvirkning på saltvannsbunn bestemmes av trålens bredde og tråldørenes størrelse. De enkelte trålsporene kan være 0,05–1,00 m breie, mens skalaen for bunntrålens påvirkningsområde tilsvarer trålens bredde (typisk 50–100 m). Skalaen for variasjon i total bunntrålpåvirkningen avhenger av trålfrekvens (antall trålhal per arealenhet), men 0,1–1 km (10²–10³ m) kan antydes.

Det er ingen direkte relasjoner mellom bunntråling (BU) og andre økokliner bortsett fra en mulig svak relasjon til tilstandsøkoklinerne overbeskatning (OB) og ubalanse mellom trofiske nivåer (UB).

Begrepet ’bunntråling’ er valgt for å gjøre tydelig at tilstandsøkoklinen bunntråling (BU) adresserer spor etter tyngre bunnfiskeredskaper som slepes langs bunnen. Effekter av såkalt ’taretråling’ hører ikke inn under bunntråling (BU). En ’taretrål’ er en skrape og ingen trål, til tross for navnet. En tareskrape (’taretrål’) er typisk kun noen få meter brei og laget av en stiv stålkonstruksjon, mens en bunntrål er laget av bevegelige deler (tau, kjetting etc.) med en total bredde som kan overstige 100 m.

Samme forstyrrelsesintensitet kan ha svært ulik effekt på artssammensetningen i ulike typer natur, avhengig av substrategenskaper og de dominerende organismenes resistens mot fysisk forstyrrelse (se Bilde 1–2). Innenfor én og samme natursystem-type er sannsynligvis variasjonen i effekt (av en forstyrrelse med gitt intensitet) mindre, både på det fysiske miljøet og på artssammensetningen. Marin kartlegging (med videoregistrering eller akustisk kartlegging med sidesøkende sonar) viser oftest fysiske trålspor, mens kunnskapen om effekter på artssammensetningen i de aller fleste tilfeller er mangelfull. Effektene på infauna og fastsittende epifauna varierer over relativt korte avstander, og bunnprøver tatt med tradisjonelle redskaper kan vanskelig relateres til lokale påvirkningsgradienter. Trinndeling av bunntråling (BU), tilrettelagt for natursystem-nivået, må derfor gjøres på grunnlag av observerte trålspor.

Trinndeling av bunntråling (BU) forutsetter en standard registreringsmetodikk for trålsporforekomst. En generell metode for trinndeling av bunntråling (BU) på grunnlag av andelsvariabelen A4 (Artikkel 1: F1 punkt A3) er implementert i Tabell 1. Denne metoden innebærer to valg:

• hvorvidt trålsporforekomst skal kvantifiseres på grunnlag av registreringer i hele arealenheten (for eksempel ved linjetaksering) eller ved registreringer av forekomst/fravær i gridruter (for eksempel 1 ha; 100×100 m); og
• hvilken grenseverdi x for påvirket areal eller trålsporfrekvens som skal nyttes som grense mellom bunntråling (BU) trinn 2 svake spor etter bunntråling trinn 3 moderate spor etter bunntråling [grensa mellom trinn 3 moderate spor etter bunntråling og trinn 4 trinnet omfattende spor etter bunntråling kan trekkes ved 4x.]

Ved registrering av bunntråling (BU) på grunnlag av gridruter med x = 1/8 (forslaget til standardmetode i NiN versjon 1; se Tabell 1), går grensa mellom trinn 2 svake spor etter bunntråling og trinn 3 moderate spor etter bunntråling ved trålspor i 1/8 av gridrutene og grensa mellom trinn 3 moderate spor etter bunntråling og trinn 4 trinnet omfattende spor etter bunntråling ved trålspor i 1/2 av gridrutene. Ved angivelse av bunntrålingstilstand for livsmedier oppfattes hele livsmediet som ei gridrute og trinn 3 moderate spor etter bunntråling og trinn 4 trinnet omfattende spor etter bunntråling er ikke relevante (’x = 1’). Trinn 2 blir da betegnet ’spor etter bunntråling’.

Det er behov for grundig utredning av alternative metoder for kvantifisering av trålsporforekomst.

Studier av bunntrålingseffekter på bunnfaunaen har vært utført i flere land; mange studier er utført i Nordsjøen (se Løkkeborg 2005). Intensiteten av bunntråling (BU) innenfor ei rute kan kvantifiseres som antall trålhal, samlet lengde av trålhal, eller beregnet areal berørt havbunn. Det finnes nange metoder for å beregne areal påvirket havbunn (se for eksempel de Moor et al. 1992, Jennings & Kaiser 1998, Lindeboom & de Groot 1998, Fonteyne 2000), men mange av disse metodene har vært (og kan med rette) kritiseres. Sidesøkende sonar har vært benyttet i flere studier av bunntrålpåvirkning. Denne metoden gir gode oversiktsbilder av de kraftigste trålsporene langs korridorer med typisk bredde på 200 m. Visuell observasjon med bruk av videoutstyr gir mer detaljerte resultater (svakere spor kan detekteres enn med sidesøkende sonar), men denne metoden gir resultater fra smalere korridorer enn sidesøkende sonar. Visuell observasjon langs videotransekter kan betraktes som en form for linjetaksering. Problemet med denne metoden er at resultatene kan variere mye med valg av transektenes himmelretning. Dersom transektene løper parallelt med den typiske tråleretningen (oftest med dybdekonturene), vil man kunne følge samme retning som et fåtall trålspor. Dersom observasjonene registreres som forekomst av unike trålspor vil denne metoden kunne gi et underestimat, mens registrering av så vel lengde som bredde av trålspor vil kunne gi et overestimat. Når visuelle undersøkelsesmetoder skal brukes for å avdekke bunntrålpåvirkning, er det derfor best bruke transekter som går i kryss. VMS-data (vessel monitoring system) eller såkalte sporingsdata kan også nyttes som indikator for bunntrålpåvirkning. Denne informasjonen forteller hvor båter har brukt trål. I hvilken grad trålen har hatt fysisk kontakt med bunnen gir imidlertid denne typen data intet mål for. VMS-data har stor flatedekning og er derfor svært anvendelig for tilstandsvurdering når bunntypefordelingen er kjent.