1. Natur i Norge
  2. Eldre versjon
  3. Variasjon
  4. Lokal basisøkoklin

Snødekkestabilitet

Publisert Sist endret

På steder i fjellet der langvarig snødekke ikke begrenser forekomsten av arter (fjellhei og tundra), er det snødekkets stabilitet og ikke hvor lenge snøen blir liggende som bestemmer artssammensetningen. Snødekket er generelt av større betydning for planter enn for dyr. Områder uten stabilt snødekke er utsatt for sterk vind og frost om vinteren. For å kunne leve på avblåste rabber, må en art tåle å stå uten beskyttende snødekke om vinteren. Avblåste rabber domineres hovedsakelig av lav-arter som tåler vind og ekstreme vintertemperaturer. I snøbeskyttede heier vokser arter som trenger stabil beskyttelse av snøen om vinteren.

Kort om økoklinen

Snødekkestabiliteten er den viktigste økologiske faktoren ovenfor snøleiene (i fjellhei og tundra) i arktisk-alpine områder uten for ekstremt temperaturklima. Snødekkets stabilitet gjennom vinteren bestemmes av snøddekkets tjukkelse, som i sin tur bestemmes av nedbørmengden og vindstyrken. Områder i fjellet og i Arktis som mangler stabilt snødekke er utsatt for sterk vind- og frostvirkning, inkludert frysetørring når marka er frosset. Snødekkevarigheten samvarierer med en rekke andre miljøfaktorer; jorddybde, jordtemperaturens forløp gjennom året, uttørkingsfare og vekstsesonglengde. Økoklinen er sannsynligvis ikke direkte viktig for dyr, men kan indirekte påvirke dyreartenes fordeling ved å styre fordelingen av plantearter med spesiell betydning for dyra (som føde, skjulested etc.). Avblåste rabber er viktig som ’matfat’ for vinterbeitende dyr, men unngås av overvintrende invertebrater som ledd i deres kuldetilpasning.

Naturtypenivåer der økoklinen inngår i beskrivelsessystemet

Snødekkestabilitet (SS) er relevant for inndeling på natursystem-nivået.

Variabeltype

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE3 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 3 trinn).

Økoklinuttrykk og trinndeling

Snødekkestabilitet (SS) har ett økoklinuttrykk og deles i tre trinn (Tabell 1, Bilde 1–4).

Relevant skala

Snødekkestabilitet (SS) er uttrykk for variasjon på fin skala [typisk i området 3–30 m (100,5–101,5 m)], først og fremst innenfor fjellhei og tundra, styrt av topografisk variasjon på relativt fin romlig skala.

Relasjon til andre økokliner

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) kan ses på som del av én lang topografibetinget gradient fra avblåst rabbe til ekstremsnøleie [se Artikkel 15 for relasjoner mellom snødekkestabilitet (SS) og snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) og begrunnelse for å beskrive to separate økokliner]. Snødekkestabilitet (SS) er, liksom snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV), en typisk lokal basisøkoklin (se ’relevant skala’), betinget av lokal topografisk variasjon (Bilde 1–2). På regional skala [langs bioklimatiske soner (BS)] er det en tendens til at snødekkets mengde og varighet øker med økende høyde over havet inntil et punkt som der sterk vindvirkning, bratt terreng og overvekt av konvekse terrengformer gjør snødekket ustabilt over store områder. På det norske fastlandet plasserer dette punktet seg de fleste steder i mellomalpin sone (MA) [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A6 mellomalpin sone (MA).].

Det er en klar parallell mellom snødekkestabilitet (SS) i fjellhei og tundra og uttørkingsfare (UF) på fastmarksskogsmark. Likhetstrekk og forskjeller mellom disse lokale basisøkoklinene og årsaker til at de er behandlet som to økokliner, er grundig drøftet i Artikkel 15.

Sannsynligheten for vinddeflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark] er mye større på avblåste rabber uten stabilt snødekke [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe; Bilde 1–2, 4] enn på snøbeskyttet hei [trinn 2 snøbeskyttet hei]. Mot høyden blir snødekket mindre stabilt, og dermed øker også betydningen av periglasiale (frostbetingete) prosesser. Jordflyt forutsetter fryse- og tineprosesser, men landformenheten flytjordsvalk (ML–8) oppstår som er en direkte virkning av tyngdekraften på tidligere frossen mark (Artikkel 16 og 29) på steder med ustabilt eller langvarig snødekke (se Artikkel 16).

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

’Snødekkestabilitet’ gir et presist uttrykk for den viktigste enkeltmiljøfaktoren langs økoklinen [og skiller dermed snødekkestabilitet (SS) entydig fra ’søsterøkoklinen’ uttørkingsfare (UF)].

Karakterisering av trinnene

Det faglige grunnlaget for trinndeling av økoklinen snødekkestabilitet (SS) er drøftet i Artikkel 15, og korte karakteristikker av trinnene finnes i Tabell 2. Snødekkefordelingen er oftest likartet fra år til år (Bilde 2). Grensa mellom snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 3 avblåst rabbe er derfor ofte ganske skarp, med stor endring i voksestedsforhold og artssammensetning over svært kort avstand (se Artikkel 15).

Sammenlikning av trinndeling i NiN med trinndeling i andre arbeider

Se Artikkel 15 for drøfting av begreper.