3-3 Nedskåret fjordlandskap

Nedskåret fjordlandskap omfatter fjorder med stor nedskjæringsdybde (dalkant over 200 m over havnivå og største fjorddybde ofte over 200 m). Fjordsidene er relativt bratte (helning større enn 15 º, lokalt finnes flåg og stup) i det meste av nedskjæringens (fjorddalens) lengde.

Nedskåret fjordlandskap omfatter dype daler (nedskjæringer) med fjord som definerende element (Bilde 2–3). Nedskåret fjordlandskap varierer med hensyn til hvor stor del av den glasiale dalnedskjæringen som ligger over og hvor stor del som ligger under dagens havnivå. I indre del av Sognefjorden er det ikke uvanlig med fjorddybder på 300–400 meter, mens fjordsidene er 1000–1500 meter høye (Bilde 3). Lenger ute i fjorden er forholdet er det omvendte. Fjorder i nedskåret fjordlandskap har vanligvis en markert terskel.

Det er stor variasjon i vegetasjon på land (ikke minst innenfor fastmarksskogsmark). Omfanget av oppdyrking og utnyttelse til andre formål (og dermed andelen av konstruert fastmark) varierer noe innenfor nedskåret fjordlandskap, men landskapstypen er ofte marginal som jordbruksland. Gårdene er derfor ofte små, brattlendte og ligger spredt. Knapphet på ressurser gjorde at utmarksbruken var omfattende, men preget av ekstensiv og svært ekstensiv hevd [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd og trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd]. Innmarka var dominert av kulturmarkseng, som nå oftest er i gjengroing.

Åpent fjordlandskap inneholder et stort spekter av landformer. Fjordlandskapet sjøl er en fjorddal (EB–2) skapt av breerosjon. Isavsmeltingsformer [landformenheter innenfor avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1) og esker (AB–6)] samt delta (AR–1) kan være viktige. Dalbunnen kan være fylt opp med elvesedimenter til en sandur [elveslette (AR–3)]. Landformer knyttet til massebevegelse på land dominerer lokalt; de viktigste er talus (ML–1), fjellskredur (ML–3) og flomrasvifte (ML–4).