LD-2 Innsjø

Innsjø omfatter fordypninger i terrenget som er fylt med ferskvann. Innsjøer mottar vann direkte med nedbøren og som tilsig, blant annet via innløp. Vanntap skjer ved fordampning, sig ned i grunnen under innsjøen og vanligvis også via utløp. Innsjø omfatter alle stillestående ferskvannsforekomster der vannet har en viss oppholdstid. Innsjø har en fullstendig næringskjede der krepsdyrplankton inngår.

I likhet med de andre nordiske landene har Norge rikelig forekomst av innsjøer. Innsjø utgjør 6,0 % av det norske landarealet (19 522 av totalt 323 802 km²). Den høye arealandelen av innsjø skyldes gjentatt nedising. Breene gravde ut forsenkninger i landskapet, som nå for det meste er fylt med vann og myr. Mange norske innsjøer er i internasjonal sammenheng usedvanlig dype.

I Norge finnes gradvise overganger (og klar opprinnelseshistorisk sammenheng)  mellom innsjøsystemer og fjorder; begge landskapsdel-hovedtypene er vanligvis resultatet av omfattende breerosjon (graving).

Innsjø spenner over stor størrelsesvariasjon (Bilde 1–10), fra (utallige) små dammer og tjern som faller under eller ligger nær den nedre størrelsesgrensen for landskapsdel (se avgrensningskommentar om nedre størrelsesavgrensning av elveløp, innsjø og andre landskapsdeler) til (et fåtall) store innsjøer. Norges største innsjø er Mjøsa, som er over 365 km², den dypeste innsjøen er Hornindalsvatn (514 m dyp; se Bilde 9).

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 1 – nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
• Avgrensningskommentar 2 – avgrensning av elveløp (1), innsjø (2), fjæresone-sjø (3), fjord (4), kil (5) og aktivt delta (7) mot land
• Avgrensningskommentar 3 – elveløp (1) og innsjø (2)
• Avgrensningskommentar 4 – innsjø (2) og fjæresone-sjø (3)

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Innsjø deles i 8 grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

1. Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G)
2. Massebalanse: turbiditet (MB–A)
3. Kalkinnhold (KA)

De tre vannmasserelaterte økoklinene akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G), massebalanse: turbiditet (MB–A) og kalkinnhold (KA), som også nyttes ved grunntypeinndelingen av elveløp, er anerkjent som viktige for å beskrive variasjonen i ferskvannsforekomstenes egenskaper. Disse tre økoklinene er også lagt til grunn for Vannrammedirektivets typifisering (Solheim & Schartau 2004, Anonym 2008) av innsjø (og andre ferskvannsforekomster). Kalkinnhold (KA) er i innsjø representert med trinnene fra 2 kalkfattig til 6 kalkvann.

De tre vannmasserelaterte lokale basisøkoklinene gir seg utslag i variasjon i vegetasjonens artsammensetning i og langs bredden av innsjøen (og i dyresamfunn i vannmassene og på bunnen). Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) og massebalanse: turbiditet (MB–A) angir mengde og type av suspendert materiale i innsjøen; akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) angir mengden av organisk materiale og massebalanse: turbiditet (MB–A) angir mengden av mineralmateriale. Suspendert materiale påvirker innsjøens visuelle (landskapsmessige) uttrykk idet den bestemmer vannfargen (Bilde 1–3), særlig i sommersesongen når tilførslene til innsjøen vanligvis er størst. Langs økoklinen akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) er alle trinn fra 1 oligohumøs til trinn 5 svært humøs representert i innsjø. Langs massebalanse: turbiditet (MB–A) skilles mellom trinn 1 ikke turbid og trinn 2 turbid. Turbide innsjøer omfatter først og fremst bresjøer, som ofte har grå- eller grønnfarget vann (Bilde 2). Vannfargen avhenger av mengden suspendert materiale. Bresjøer fungerer som sedimentasjonsbasseng for elvetransportert finmateriale fra breer. I enkelte lavlandssjøer (leirsjøer under marin grense) kan vannet, i hvert fall periodevis, være farget grått på grunn av stor tilførsel av suspenderte leirpartikler.  

Ved grunntypeinndelingen av innsjø samles fem trinn langs kalkinnhold (KA) i fire samletrinn ved at trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik (som utgjør samletrinnet ’moderat kalkrik’ i Vannrammedirektivets typologi) slås sammen. Dermed svarer trinndelingen av kalkinnhold (KA) eksakt til trinndelingen av alkalinitetsgradienten i Vannrammedirektivets typologi, men trinnbetegnelsene i de to inndelingene er forskjellige.

Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) deles i to med grense mellom trinn 2 meso-oligohumøs og trinn 3 meso-polyhumøs. De to samletrinnene blir betegnet henholdsvis ’klar/turbid’ og ’humøs’, liksom i Vannrammedirektivets typologi. Massebalanse: turbiditet (MB–A) har to trinn, trinn A1 klar og trinn A2 turbid.

De 4·2·2 = 16 kombinasjonene av realiserte trinn langs de tre økoklinene gir opphav til åtte grunntyper fordi:

• kombinasjonen av akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) samletrinn ’humøs’ og massebalanse: turbiditet (MB–A) trinn 2 turbid ikke er realisert; ett og samme nedbørfelt er (normalt) ikke både myrrikt og preget av brematerialtransport eller høyt leirinnhold i substratene;
• humøse kalksjøer forekommer knapt i Norge; og fordi
• turbid vann [massebalanse: turbiditet (MB–A) trinn 2 turbid] normalt har høyt kalkinnhold (KA), det vil si kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediært eller 5 kalkrik.

Relasjoner mellom de 8 grunntypene er vist i Fig. 1.

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider

Kompatibilitet med Vannrammedirektivets typeinndeling har, som forklart i avsnittet ’Drøfting av inndelingen i grunntyper’, vært retningsgivende for utarbeidelsen av beskrivelsessystemet (inkludert grunntypeinndelingen) for landskapsdel-hovedtypene elveløp og innsjø. For innsjø oppnås full kompatibilitet ved at trinndelingen av de tre vannmasserelaterte lokale basisøkoklinene i grunntypeinndelingen [kalkinnhold (KA), akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) og massebalanse: turbiditet (MB–A)] er fullstendig harmonisert med  inndelingskriteriene i Vannrammedirektivet og ved at de andre viktige kriteriene i vannrammedirektiv-typologien er søkt fanget opp som andre kilder til variasjon i beskrivelsessystemet for innsjø. En fullstendig oversikt over hvordan kriterier i vannrammedirektivet fanges opp i beskrivelsessystemet for innsjø i NiN er gitt i Tabell 1.

Under forutsetning av at variasjon med hensyn til kornstørrelse (KO) i bunnsystemene fanges opp ved beskrivelse av relativ arealandel av natursystem-typer innenfor arealenheter av innsjø, er tre lokale basisøkokliner (hvorav to er ulike uttrykk for samme basisøkoklin) aktuelle for utfyllende beskrivelse av innsjø (Fig. 2):

Vannsirkulasjon: vannsirkulasjonssystem (VS–B) trinn B3 uten sirkulasjon skiller meromiktiske innsjøer (innsjøer med stagnerende vannlag på bunnen som ikke blander seg med resten av vannet i innsjøen; se Artikkel 6 for overblikk over sirkulasjonssystemer i innsjøer) fra innsjøer med mer eller mindre fullstendig sirkulasjonssystem (trinn B1 årviss [sirkulasjon]). Innsjø med (naturlig) periodisk stagnerende bunnvann skilles tentativt ut som Vannsirkulasjon: vannsirkulasjonssystem (VS–B) trinn B2 sporadisk [sirkulasjon]).  Meromiktiske innsjøer skiller seg fra andre innsjøer ved forekomst av natursystem-hovedtypen afotisk innsjøbunn som grenser til permanent stagnerende vannmasser.

Vannsirkulasjon: vannutskifting (VS–C) åpner for å skille de få innsjøene i Norge som mangler synlig utløp (trinn C2 uten utløp) fra innsjøer med synlig utløp (trinn C2 med utløp). I Norge finnes innsjøer uten utløp, som dreneres underjordisk gjennom grotter, i karstområder (på kalkstein). I løsmasselandskap kan innsjøer uten utløp finnes i bunnen av landformen dødisgrop (AB–7). Slike innsjøer dreneres ved sig ned gjennom løsmasser der vannet i innsjøen korresponderer direkte med grunnvannet, eller ved at overskuddsvann renner ned gjennom løsmassene og ut i grunnvannet. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom forekomst av et utløp og stagnerende bunnvann (vannsirkulasjon: vannsirkulasjonssystem (VS–B) trinn 3 uten sirkulasjon], men en slik sammenheng kan forekomme. Innsjøer uten utløp kan ha en artsfattig fauna (for eksempel være naturlig fisketomme) på grunn av spredningsbarriærer. Eksempler på innsjøer uten synlig utløp er grytehullsjøene Svenskestutjernet og Ljøgodttjernet på Romerike, som fyller bunnen av hver sin dødisgrop (Bilde 4–5).

Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) åpner for å skille helt grunne innsjøer fra innsjøer med dypere vann på grunnlag av forekomst av dybderelatert lyssvekking i vann (DL) trinn 4 afotisk sone (og minst en av natursystem-hovedtypene afotisk innsjøbunn som grenser til permanent stagnerende vannmasser og afotisk normal innsjøbunn). Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) fanger i noen grad opp den samme variasjonen relatert til dyp som innsjøegenskapen middeldybde i Vannrammedirektivets typologi (se Tabell 1). Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) er til en viss grad relatert til den geomorfometriske variabelen dybde (VU–3), men dybderelatert lyssvekking i vann (DL) adresserer variasjon i miljøeffekter av dyp og ikke fysisk dybde i seg sjøl.

Innsjø forekommer i alle bioklimatiske soner (BS), til og med i høgalpin sone. Norges høyestliggende innsjø anses å være Gjuvvatnet (Lom, Oppland), 1835 m o.h. (Bilde 10). Innsjø forekommer i alle bioklimatiske seksjoner (BH). I Vannrammedirektivets typesystem brukes i stedet en reint geografisk angivelse av regiontilhørighet basert på en kombinasjon av to egenskaper:

• tilhørighet til vannregion (’biogeografisk region’; se Tabell 1)
• høyde over havet (se Tabell 1)

I tillegg til den klimatisk betingete regionale variasjonen finnes både i elveløp og innsjø geografisk variasjon (asonal regional variasjon; se Artikkel 1: D3k) i artssammensetning relatert til innvandringshistorie [se grundig drøfting under overskriften ’Drøfting av andre temaer med relevans for økoklinen’ i beskrivelsen av den regionale økoklinen bioklimatiske soner (BS)].

Beskrivelsessystemet for innsjø inneholder, foruten generelle tilstandsøkokliner, også vassdragsregulering (VR) (se Fig. 3, Bilde 6–8). Det finnes mange regulerte vann i Norge. Ytterpunktet er vassdragsregulering (VR) trinn 5 gjennomgripende reguleringseffekt, parallellen i NiN til begrepet sterkt modifiserte vannforekomster i Vannrammedirektivet (se ’sammenlikning med trinndeling i andre arbeider’ i beskrivelsen av vassdragsregulering (VR)]. Ett ytterpunkt innenfor gjennomgripende regulerte innsjøer er kunstige innsjøer (for eksempel kunstige vannmagasiner), som i sin helhet er skapt på tidligere fastmark eller våtmark. En innsjø regnes som gjennomgripende regulert dersom den på grunn av regulering ved maksimal fyllingsgrad er minst dobbelt så stor som den opprinnelig var. Mange innsjøer har imidlertid vassdragsregulering (VR) trinn 2 svak reguleringseffekt, for eksempel som følge av tilrettelegging for tømmerfløting (Bilde 8).

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Forekomst av hovedtyper på natursystem-nivået er et godt uttrykk for variasjon innen landskapsdel-hovedtypen innsjø. Høy arealandel av konstruert ferskvannsbunn er typisk for sterkt regulerte innsjøer [vassdragsregulering (VR) trinn 4 sterk reguleringseffekt eller trinn 5 gjennomgripende reguleringseffekt]; se Bilde 6–7. Forekomst av afotisk innsjøbunn som grenser til permanent stagnerende vannmasser indikerer at innsjøen har stagnerende bunnvann, og forekomst av afotisk normal innsjøbunn forutsetter at innsjøen er dyp. Eufotisk organisk ferskvannsbunn er typisk for humøse innsjøer (grunntypene [6] kalkfattig humusjø, [7] moderat kalkfattig humussjø og [8] intermediær humussjø).

Omfanget av tekniske inngrep i en innsjø og graden av utnytting av nedslagsfeltet til jordbruksformål, fanges opp gjennom arealdekningen av henholdsvis konstruert fastmark og åker og kunstmarkseng.

Den geomorfometriske variabelen vannflateareal (VU–2) fanger opp variasjonen i innsjøstørrelse som kommer til uttrykk i størrelsesklasseinndelingen i Vannrammedirektivets typeinndeling av innsjøer (se Tabell 1). Størrelse er en viktig egenskap ved innsjøen som visuelt landskapselement.

Vannrammedirektivet opererer med to størrelsesklasser, store og små innsjøer, med en grense ved 5 km² (Anonym 2008). Ytterligere oppdeling basert på størrelse er mulig; således skiller Solheim (2003) i tillegg ut svært små innsjøer (mindre enn 0,05 km²) og svært store innsjøer (større enn 40 km²).

Vannrammedirektivet deler innsjø etter middeldyp i tre klasser; svært grunne (< 3 m), grunne (3–15 m) og dype  (> 15 m); se Tabell 1. Bruken av middeldyp som karakteriserende egenskap ved innsjøer er imidlertid problematisk fordi det ikke finnes noen høyoppløselig dybdedatabase for norske innsjøer. I NiN brukes derfor vannforekomstens maksimale dybde [dybde (VU–3)] som geomorfometrisk variabel. I Norge finnes ganske mange svært dype innsjøer. Disse er oftest formet av sterk bre-erosjon. Mange slike sjøer er avlange og har en terrengkarakter som gjenfinnes i landskapsdel-typen fjord (for eksempel Krøderen, Sperillen og Randsfjorden). Slike sjøer kalles ofte fjordsjøer (Bilde 9).

De tre landformenhetene som for øvrig er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen (Fig. 4), er utstrømmingsgrop (IK–3) som forekommer i tilknytning til ferskvannskilder og to spesielle opprinnelsessituasjoner for innsjø; kroksjø (EL–3) oppstått ved avsnøring fra meandrerende elv, og plassering i dødisgrop (AB–8), som ofte er koblet til mangel på utløp (vannsirkulasjon: vannutskiftning (VS–C) trinn C2 uten utløp.