LD-1 Elveløp

Elver og bekker er dominerende og viktige elementer i norske landskap, med stor økologisk betydning. Norge har store høydeforskjeller, rikelig nedbør og geologiske forhold som gjør at vann bare sporadisk trenger ned i grunnen og danner omfattende grunnvannsmagasiner, eller går i underjordiske løp (grotter) over lengre avstander. Mesteparten av nedbøren føres derfor tilbake til havet gjennom overflateavløp (elver og bekker). De store høydeforskjellene mange steder i Norge gjør at elvevannet får stor bevegelsesenergi (kraft). Norge er kjent for sine fosser og sine ville elver, og elvekraft har fra tidlig i det 20. århundre vært en svært viktig energiressurs. Det motsetningsfylte forholdet mellom elvas meget store betydning som energiressurs på den ene siden og dens økologiske betydning og betydning for landskapets visuelle uttrykk på den andre siden har preget den norske samfunnsdebatten gjennom mange tiår.

• Last ned (414.4 KB)
• Rediger (Krever innlogging)

Figur 1

Grunntypeinndeling av elveløp.

For økoklinen helning (HE), som i utgangspunktet består av 12 trinn, er den hovedtypespesifikke sammenslåingen til fire samletrinn (se ’Drøfting av inndelingen i grunntyper’) benyttet. Disse er betegnet S1–S4.

Kort om grunntypeinndelingen

Elveløp deles i 24 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1, Bilde 1–13):

1. Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G)
2. Massebalanse: turbiditet (MB–A)
3. Kalkinnhold (KA)
4. Helning (HE)

Valg av økokliner og trinn

De tre vannmasserelaterte økoklinene akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G), massebalanse: turbiditet (MB–A) og kalkinnhold (KA), som også nyttes ved grunntypeinndeling av innsjø,  er anerkjent som viktige for å beskrive variasjonen i ferskvannets egenskaper; blant annet er de lagt til grunn for typifisering av ferskvannsforekomster i Vannrammedirektivet (Solheim & Schartau 2004, Anonym 2008). Kalkinnhold (KA) er i elveløp representert med trinnene fra 2 kalkfattig til 5 kalkrikt, mens det (i likhet med i Vannrammedirektivets typologi) ikke er definert noen egen elveløpstype for trinn 6 kalkvann.

De tre vannmasserelaterte lokale basisøkoklinene gir seg utslag i variasjon i vegetasjonens artsammensetning i og langs elveløpet (og i dyresamfunn i vannmassene og på bunnen). Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) og massebalanse: turbiditet (MB–A) angir mengde og type av materiale som elva transporterer; akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) angir mengden av organisk materiale og massebalanse: turbiditet (MB–A) angir mengden av mineralmateriale. Mengden av materiale som blir transportert påvirker vannets visuelle (landskapsmessige) uttrykk ved å bestemme vannfargen, særlig når elva fører mye vann og materialinnholdet er på det høyeste (Bilde 10–13). Langs økoklinen akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) skilles mellom fem trinn, men trinn 1 oligohumøs, trinn 4 polyhumøs og trinn 5 svært humøs er ikke vanlige i elveløp. Humøse elver (akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) trinn 3 meso-polyhumøs og høyere) transporterer store konsentrasjoner av humusstoffer. Vannfargen er brun, men vannet er ikke grumsete (Bilde 13). Slike elver finnes ofte i nedbørfelt med høy myrfrekvens. Langs massebalanse: turbiditet (MB–A) skilles mellom trinn 1 ikke turbid (Bilde 1–8) og trinn 2 turbid (Bilde 9–13). Turbide elver kan være av to typer avhengig av materialets opphav:

1. Breelver, som har gråfarget vann med relativt lave konsentrasjoner av suspendert sedimentmateriale, forekommer ofte oppstrøms for sedimentasjonsbasseng (større vann). Nedstrøms for sedimentasjonsbasseng synker konsentrasjonen av suspendert materiale noe, og en gradvis overgang til grønn vannfarge kan observeres.
2. Leirelver, som har gråbrun vannfarge, forekommer oftest på marine leiravsetninger. Konsentrasjonene av suspendert sedimentmateriale kan variere.

Skillet mellom breelver og leirelver kommer ikke fram i grunntypeinndelingen for elveløp i NiN versjon 1.0, men kan lett utledes fra kunnskap om elvas nedbørfelt. Bilde 11 viser kontrasten mellom en breelv og en ’vanlig’ elv der disse møtes.

Økoklinen helning (HE) er viktig for karakterisering av elveløp som landskapsdel fordi helningen både bestemmer elvas landskapsuttrykk og er en viktig miljøfaktor som på et skalanivå relevant for landskapsdel har en overordnet betydning for styrken på den energistrømmen som vanntransporten i elva representerer. Med økende helning (HE) øker vannhastigheten, elvevannets evne til materialtransport og dens evne til å erodere bunnsedimentene. Vannets energi, som i NiN uttrykkes ved den lokale basisøkoklinen bevegelsesenergi (BE), står i en kompleks sammenheng med dominerende kornstørrelse (KO) på elvebunnen og med massebalanse (MB) (og med andre økokliner i rennende vann). Disse sammenhengene, som er illustrert ved ’Hjulström-figuren’ (Artikkel 14: Fig. 4), er grundig drøftet i Artikkel 14: B. Mens elveløpets overordnete helning er knyttet til egenskaper ved et lengdesnitt av elveløpet og kommer til uttrykk på landskapsdel-nivået, kommer variasjon langs bevegelsesenergi (BE), kornstørrelse (KO) og massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B) til uttrykk også i et tverrsnitt av elveløpet og fanges opp på natursystem-nivået, der hver og en økoklin er lagt til grunn for hovedtype- og grunntypeinndeling av ferskvannsssystemer (natursystem-hovedtypene eufotisk ferskvannshardbunn og eufotisk ferskvannsbløtbunn). Elveløp omfatter variasjon fra helning (HE) trinn 1 flat til trinn 11 vertikal vegg.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Ved grunntypeinndelingen av elveløp samles fem trinn langs kalkinnhold (KA) til tre samletrinn ved at trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik (som utgjør ’moderat kalkrik’ i Vannrammedirektivets typologi) slås sammen. Dermed svarer trinndelingen av kalkinnhold (KA) eksakt til trinndelingen av alkalinitetsgradienten i Vannrammedirektivets typologi, men trinnbetegnelsene i de to inndelingene er forskjellige.

Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) deles i to samletrinn med grense mellom trinn 2 meso-oligohumøs og trinn 3 meso-polyhumøs. De to samletrinnene blir betegnet henholdsvis ’klar/turbid’ og ’humøs’, liksom i Vannrammedirektivets typologi. Massebalanse: turbiditet (MB–A) har to trinn, trinn A1 klar og trinn A2 turbid.

For grunntypeinndelingen av elveløp er de 11 aktuelle trinnene langs økoklinen helning (HE) slått sammen til fire samletrinn som følger:

1. ’Roligflytende elv’ (trinn 1–2; helning < 1 º)
2. ’Hurtigstrømmende elv’ (trinn 3; helning 1–2 º)
3. ’Elv i stryk’ (trinn 4–8; helning 2–8 º)
4. ’Elv i foss og fossestryk’ (trinn 9–11; helning >8 º)

Avgrensningen av disse fire samletrinnene følger en internasjonalt akseptert elvetypologi etter Rosgen (1996), der grensa mellom trinn 3 og trinn 4 er tilpasset trinndelingen av økoklinen helning (HE) som tar utgangspunkt i en 2-logaritmisk skala og dermed gir ei grense på 8 º i stedet for 10 º som hos Rosgen.

Samletrinn 1 (’roligflytende elv’) omfatter elveløp med fall som over en strekning er under 1 º, og som mangler turbulent (laminær) vannstrøm (Bilde 2). Visuelt fremtrer vannflaten som en innsjøoverflate. Roligflytende elver som renner gjennom løsmassesubstrater danner ofte landformene meander (EL–2) i landformgruppa elveløpsformer (EL) og elveslette (AR–3) i gruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR). Dominerende kornstørrelse i bunnsubstratet kan variere fra kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert til i hvert fall trinn 5 dominert av fin eller middels grus. Når roligflytende elver forekommer på grovere bunnsubstrater (fast fjell, grovblokkig oppfrysingsmark, grov morene eller liknende) er ikke elva fluvialgeomorfologisk aktiv; det vil si at den i ubetydelig grad aktivt former elveløpet.

Samletrinn 2 (’hurtigstrømmende elv’) omfatter elveløp med fall som over en strekning er mellom 1 og 2 º.  Bilde 1 illustrerer forskjellen mellom roligflytende og hurtigstrømmende elv. Vannføringen er synlig rask, men oftest ikke turbulent (Bilde 3). Elveløp av typen ’hurtigstrømmende elv’ har ofte god dybde i forhold til vannføringen. Hurtigstrømmende elver omfatter svært stor variasjonsbredde i vannføring og dominerende kornstørrelse (KO) i bunnsubstratet.

Samletrinn 3 (’elv i stryk’) omfatter elveløp med fall som over en strekning er mindre enn 8 º og som tilfredsstiller definisjonen av stryk, det vil si elveløp med høy vannhastighet og ujevn bunn, ofte med oppstikkende steiner eller fjellpartier, men uten at det dannes et vannfall eller en foss (Bilde 4, 12). En foss er et vertikalt fall over et skarpt brudd i lengdeprofilen i en elv (Østrem 1993). Vannføringen i stryk er oftest turbulent; turbulens er lett synlig ved at ’hvitt vann’ dominerer ved normale vannføringer. Elv i stryk kan, avhengig av substratets jevnhet, finnes ved helninger helt ned til i underkant av 2 grader. Sammen med hurtigstrømmende elv utgjør elv i stryk størstedelen av norske elvestrekninger. Variasjonsbredden innenfor ’elv i stryk’ er stor, ikke bare med hensyn til helning (gradient), men også med hensyn til vannføring. Bunnsubstratets kornstørrelse (KO) er vanligvis trinn 7 steindominert, trinn 8 blokkdominert eller til dels også trinn 9 (fast) fjell, fordi vannets bevegelsesenergi normalt er høy nok til å grave ut og transportere bort finere fraksjoner.

Samletrinn 4 (’elv i foss og fossestryk’) omfatter elveløp med fall som over en strekning er større enn 8 º (Bilde 5) eller som tilfredsstiller definisjonen av foss (Bilde 6–7, 12–13). Det er verd å merke seg at definisjonen av foss (og dermed også indirekte definisjonen av stryk) er knyttet til en kvalitativ egenskap ved elveløpet (forekomst av vertikalt fall), men uten at høyden på dette fallet er spesifisert (kvantifisert) nærmere. Det synes åpenbart at mange elveløp som etter alminnelig oppfatning oppfattes som foss (det vil si som bærer navn som ender på -foss og benevnes foss i beskrivelser) faller utenfor fossedefinisjonen fordi fallet ikke er vertikalt (små partier i elveløpet kan ha vertikalt fall, med fallhøyde ned til noen få cm, men definisjonen adresserer en grovere skala). Elveløpets visuelle preg er også avhengig av vannføringen. For å få til en inndeling i landskapsdel-grunntyper som både er økologisk meningsfull og som harmoniserer med allmenne begreper, benyttes begrepet fossestryk i definisjonen av samletrinn 4. Et elveløp skal karakteriseres som ’elv i foss og fossestryk’ dersom det har:

• fritt fall på over 3 m (Bilde 6) eller samlet fall på 5 m over en elvestrekning der elvas helning overskrider 8 º (Bilde 7); og
• vannføring stor nok til enten å oppfylle kravet til elveløp eller til å danne en visuell foss ved normalvannføring, med fritt fossefall eller svært bratte fossestryk over sva og flåg med mer enn 100 meters lengde (Bilde 8).

Oppmykingen av kravet til vannføring i det siste prikkpunktet begrunnes med at fosser og fossestryk med ’fritt fossefall eller svært bratte fossestryk over sva og flåg med mer enn 100 meters lengde’ ofte er viktige landskapselementer (’brudeslør’) sjøl ved relativt liten vannføring, og med at fossesprutsonene de gir opphav til kan dekke store arealer (Bilde 8). Vannføringen kan variere mye gjennom året. Slike ’brudeslør’ forekommer typisk i bratte dal- og fjordsider, der de kan være store turistattraksjoner. Eksempler er De sju søstre i Geirangerfjorden (Bilde 8) og Brudesløret i Lærdalsfjorden.

Det viktigste unntaket fra lovmessig sammenheng mellom helning (HE) og dominerende kornstørrelse (KO) er at kornstørrelse (KO) trinn 9 fast fjell og utvasket grovblokkig morenesubstrat [kornstørrelse (KO) trinn 8 blokkdominert] kan forekomme i kombinasjon med alle samletrinn langs helning (HE) dersom tilgangen på elvetransportert løsmateriale er liten nok. Variasjonen i kornstørrelse (KO) innenfor hver av de fire ’elvetypene’ [samletrinnene langs helning (HE)], fanges opp gjennom objektinnhold som kilde til variasjon, for eksempel tallfestet som arealandel av ulike natursystem-hoved- og grunntyper definert på grunnlag av dominerende kornstørrelse.

Til sammen er det 4·3·2·2 = 48 kombinasjoner av realiserte trinn langs de fire økoklinene. Reduksjonen til 24 grunntyper er resultatet av:

• at kombinasjonen av akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) samletrinn ’humøs’ og massebalanse: turbiditet (MB–A) trinn 2 turbid ikke er realisert; ett og samme nedbørfelt er (normalt) ikke både myrrikt og preget av brematerialtransport eller høyt leirinnhold i substratene;
• at humøse elver normalt har lavt kalkinnhold (KA), det vil si trinn 2 kalkfattig eller 3 moderat kalkfattig; og at
• turbid vann [massebalanse: turbiditet (MB–A) trinn 2 turbid] normalt har høyt kalkinnhold (KA), det vil si kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediært eller 5 kalkrik.

De 24 grunntypene fordeler seg altså på 6 grunntyper for hver av de fire samletrinnene langs økoklinen helning (HE); se Fig. 1.

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider

Kompatibilitet med Vannrammedirektivets typeinndeling har, som forklart i avsnittet ’Drøfting av inndelingen i grunntyper’, vært retningsgivende for utarbeidelsen av beskrivelsessystemet (inkludert grunntypeinndelingen) for landskapsdel-hovedtypene elveløp og innsjø. For elveløp oppnås kompatibilitet ved at trinndelingen av de tre vannmasserelaterte lokale basisøkoklinene [kalkinnhold (KA), akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) og massebalanse: turbiditet (MB–A)] er fullstendig harmonisert med  inndelingskriteriene i Vannrammedirektivet og ved at de andre viktige kriteriene i vannrammedirektiv-typologien er søkt fanget opp som andre kilder til variasjon i beskrivelsessystemet. En fullstendig oversikt over hvordan kriterier i Vannrammedirektivet fanges opp i beskrivelsessystemet for elveløp i NiN versjon 1.0 finnes i Tabell 1.

Grunntypene av elveløp i uttrykker variasjon på betydelig finere romlig skala (arealenhetene er vanligvis korte elvestrekninger) enn elvestrekningsenhetene (elvetypene) i Vannrammedirektivets typologi, som er lange elvestrekninger eller vannløp i større delnedbørfelt). NiN-typene kan forstås som ’typer’ på nivå med Vannrammedirektivets typer [definert på grunnlag av de lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA), akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) og massebalanse: turbiditet (MB–A)] som er ytterligere delt opp på grunnlag av økoklinen helning (HE). Dermed oppnås god kompatibilitet mellom de to typesystemene på et generaliseringsnivå over grunntypen, samtidig som grunntypene i NiN blir definert på fin nok romlig skala til å gi uttrykk for all synlig variasjon med betydning for artssammensetningen innenfor landskapsdel-hovedtypen elveløp (det vil si langs en og samme vannstreng).

Ingen andre lokale basisøkokliner er aktuelle for utfyllende beskrivelse av hovedtypen, men det forutsettes at variasjon, for eksempel med hensyn til kornstørrelse (KO), fanges opp ved beskrivelse av relativ arealandel av natursystem-typer innenfor arealenheter av elveløp.

Det finnes betydelig variasjon i helning (HE) innenfor hvert av de fire samletrinnene som er lagt til grunn for inndelingen av elveløp i grunntyper. Når det er behov for en mer presis beskrivelse av elveløp, kan det derfor være aktuelt å ta inn den opprinnelige trinndelingen av helning (HE) som annen lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet. Intervaller langs helning (HE) som det fra et landskapsdelsperspektiv kan knytte seg spesiell interesse til, er:

• slakt stryk [helning (HE) trinn 4 svak helning (2–4°)]
• stryk med middels sterkt fall [helning (HE) trinn 5 nokså svak helning (4–8°)]
• fossestryk med lite til moderat fall [helning (HE) trinn 6–8 middels, nokså sterk og sterk helning (8–45°)]
• fossestryk [helning (HE) trinn 9 meget sterk helning og trinn 10 svært sterk helning (45–80°)]
• foss i fritt fall [helning (HE) trinn 11 vertikal vegg (80–90°)], for eksempel Vettisfossen (Årdal, Sogn og Fjordane)

Beskrivelsessystemet for elveløp inneholder, foruten generelle tilstandsøkokliner, tilstandsøkoklinen vassdragsregulering (VR) (se Fig. 3). Store deler av det norske elvenettverket er berørt av vassdragsreguleringer, som endrer den naturlige vannføringen og flomregimet (Bilde 9). Påvirkningen kan være total [tørrlegging; vassdragsregulering (VR) trinn 5 gjennomgripende reguleringseffekt] eller mer begrenset. Flere steder er det gjennomført tiltak for biotopforbedring i slike elver, for eksempel oppdemming for å opprettholde et vannspeil av landskapshensyn og terskelbygging for å opprettholde fiskebestander. Trinndeling av vassdragsregulering (VR) er direkte paralleller til trinnene for ’økologisk kvalitetsgrad’ som nyttes ved karakterisering av elver i henhold til Vannrammedirektivet [se ’sammenlikning med trinndeling i andre arbeider’ i beskrivelsen av vassdragsregulering (VR)].

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper (bunntyper) utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Den viktigste kilden til objektinnhold-variasjon innen arealenheter av landskapsdel-hovedtypen elveløp er den relative arealandelen av grunntyper innenfor eufotisk ferskvannshardbunn og eufotisk ferskvannsbløtbunn som er definert på grunnlag av kornstørrelse (KO). Grunntypeinndelingen av eufotisk ferskvannshardbunn og eufotisk ferskvannsbløtbunn åpner også for å anslå fordelingen av fast fjell (jevnt, ujevnt, strukturert) og løsmateriale, samt for å beskrive løsmassenes karakter (grovt utvasket morenemateriale – kantete blokker i varierende størrelse; fluvialt/glasifluvialt avrundete blokker, stein, grus eller mer eller mindre mobil sand). Sand finnes ofte i fluvialt/glasifluvialt utformete elveløp med aktive prosesser knyttet til erosjon, transport og sedimentasjon, for eksempel sandur [som inngår i landformenheten elveslette (AR–3)], elvevifte (AR–4), forgreinet elveløp (EL–1) og meander (EL–2). Slik variasjon fanges opp gjennom landformvariasjon som kilde til variasjon.

I elveløp med aktive fluviale prosesser avhenger vannhastigheten av vannføringen og helningen (gradienten), som sammen styrer elvas evne til materialtransport. Bunnsubstratets dominerende kornstørrelse avtar derfor når helningen avtar. I elveløp med liten fluvialgeomorfologisk aktivitet vil det kunne finnes avvikende forhold. Et elveløp i grovblokkig morene der finmaterialet er vasket ut, kan for eksempel ha et bunnsubstrat av blokker og steiner som resultat av at elva har vasket ut finmaterialet i en tidligere tidsperiode da den hadde større energi.

Omfanget av tekniske inngrep i og i tilknytning til elveløpet, og graden av oppdyrking av nedslagsfeltet, fanges opp gjennom arealdekningen av henholdsvis konstruert fastmark og åker og kunstmarkseng).

Elveløp forekommer i alle bioklimatiske soner (BS), kanskje med unntak av høgalpin sone, og i alle bioklimatiske seksjoner (BH). I Vannrammedirektivets typifisering brukes i stedet en reint geografisk angivelse av regiontilhørighet basert på en kombinasjon av to egenskaper:

• tilhørighet til vannregion (’biogeografisk region’), se Tabell 1 og Fig. 2
• høyde over havet (se Tabell 1)

En viktig del av den regionale variasjonen innen landskapsdel-hovedtypen elveløp er variasjonen i elvenes størrelse og utseende, som er betinget av vannføringen. Vannføringen er dels en funksjon av nedbørfeltets størrelse [som fanges opp av nedbørfeltstørrelse (VU–1)], dels en direkte funksjon av variasjonen i nedbørmengde [som fanges opp av inndelingen i bioklimatiske seksjoner (BH); se Bakkestuen et al. (2008)] og dels en direkte funksjon av fordampningen (evapotranspirasjonen) [som bestemmes av temperaturen og derfor fanges opp av inndelingen i bioklimatiske soner (BS)]. Oseaniteten [trinn langs den regionale økoklinen bioklimatiske seksjoner (BH)] uttrykker også hvor store forskjeller det er mellom sommer- og vintersesong. Relasjoner mellom inndelinger av norske elver etter flomregime [for eksempel Tollan (1977)] og variasjon langs de regionale økoklinene som er beskrevet i NiN bør utredes nærmere.

I tillegg til den klimatisk betingete regionale variasjonen, finnes både i elveløp og innsjø geografisk variasjon (asonal regional variasjon; se Artikkel 1: D3k) i artssammensetning relatert til innvandringshistorie [se grundig drøfting under overskriften ’Drøfting av andre temaer med relevans for økoklinen’ i beskrivelsen av den regionale økoklinen bioklimatiske soner (BS)]. Dette variasjonsmønsteret består i at en lang rekke ferskvannsorganismer har sørøstlig utbredelse i Fennoskandia (geografisk begrep som omfatter Finland, Sverige og Norge). I Norge har disse organismene enten en sørøstlig utbredelse eller en ’knipetangutbredelse’ (det vil si at de finnes på Sørøstlandet og i Finnmark). Det sørøstlige utbredelsesmønsteret for ferskvannsorganismer skiller seg fra utbredelsesmønsteret til sørøstlige karplantearter (som favoriseres av varme somre og antas å gjenspeile klimaforholdene slik de er i dag). Den relative betydningen av innvandringshistoriske forhold kontra nåtidige miljøforhold kan knapt avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er behov for en grundig kvantitativ analyse av utbredelsesmønstre hos ferskvannsorganismer før denne en beskrivelse av denne variasjonen eventuelt blir implementert i NiN.

Den geomorfometriske variabelen nedbørfeltstrørrelse (VU–1) fanger opp variasjonen i elvestørrelse som kommer til uttrykk i Vannrammedirektivets typeinndeling av elver (se Tabell 1). Elver med samme nedbørfeltstørrelse (VU–1) kan imidlertid ha stor variasjon i vannføring, avhengig av om elva går gjennom et nedbørrikt eller nedbørfattig område (det vil si som funksjon av regionale økokliner). Vannføringen kan beregnes ved hjelp av avrenningskart (se www.nve.no).

Variasjonen i elveløpets geomorfologi kommer til uttrykk gjennom forekomsten av landformenheter i fire landformgrupper (Fig. 4). Forekomster av utstrømmingsgrop (IK–3) er knyttet til naturtype-hovedtypen ferskvannskildebunn. Til sammen seks landformenheter i landformgruppene erosjonsformer knyttet til rennende vann (ER) og avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR) beskriver området som elveløpet går igjennom og distinkte småformer assosiert med elveløp. Landformgruppa elveløpsformer (EL) karakteriserer det synlige resultatet av elvas gravende og transporterende aktivitet. Meander (EL–2) er eksempel på en typisk elveløpsform på flate finkornede elvesletter.