Buorm
Natrix natrix
Buorm er den største norske slangearten. Kroppen er grålig, grønnlig eller helt svart. I nakken finnes vanligvis to markante, lyse flekker. Arten er utbredt på Østlandet og Sørlandet, samt meget sporadisk lenger nord. Buormen lever vanligvis i våtmark, og menyen består mest av amfibier. Paringen foregår på høsten og våren. Eggene legges i juni–juli og klekker som regel i september.
Størrelse
Totallengde: 50–140 cm. Hannene blir vanligvis maksimalt 85 cm, hunnene vanligvis maksimalt 120 cm.
Kjennetegn
Buorm er den største norske slangearten. Hodet er relativt stort. Hos unge individer er ikke hodet så tydelig avsatt fra kroppen, men hos eldre individer, særlig hos hunnene, er hodet bredt og tydelig avsatt. Oversiden av hodet er dekket av få og store skjellplater. Øyet er stort med rund pupill. Irisen er nesten svart med en smal, lys ring rundt pupillen. Mellom øyet og munnen er det én enkelt rad med store skjell. Tungen er svart og dypt kløvet. Skjellene på kroppen er rombeformede og har en tydelig, utstående kjøl langs midten. Buken har én enkelt rad med brede skjell (bukskinner). Det siste skjellet før kloakken (gattplaten) er delt. Kroppsfargen varierer en hel del, men grunnfargen er vanligvis grønngrå, blågrå, brungrå eller helt svart. Ryggen og sidene har oftest tallrike små, svarte pletter. Hodet har vanligvis to store, karakteristiske, lyse flekker i nakken. Disse kan være hvite, gule eller oransje, men de kan også være utydelige, og hos svarte individer kan de mangle helt. Flekkene er ofte tydeligst hos unge individer og falmer med alderen, særlig hos hunnene. Skjellraden mellom øyet og munnen er vanligvis lys med kontrasterende svarte stolper mellom skjellene. Buken er hvit eller gulaktig med et kontrasterende mønster av store, svarte flekker. Bukmønsteret kan minne om svarte og hvite pianotangenter. Helt svarte (melanistiske) individer av buorm er ganske vanlig, men også disse har i det minste litt lyse tegninger på buken.
Egget er cirka 18–31 mm langt, hvitlig, læraktig og avlangt.
Forvekslingsarter
Buorm skilles vanligvis lett fra de to andre norske slangeartene, hoggorm og slettsnok, på de karakteristiske, lyse nakkeflekkene. Flekkene kan imidlertid være utydelige eller mangle. Arten kan da skilles fra hoggorm på at øyet er overveiende svart med rund pupill, at hodets isse har få og store skjell, og at det bare er én rad med skjell mellom øyet og munnen. Hoggorm har rødlig øye med strekformet pupill, mange små skjell oppå hodet, og to rader med skjell mellom øyet og munnen. Hoggormen har også et nokså utstående øyenbrynskjell som gir den et bistert uttrykk sammenlignet med buormen. Arten kan skilles fra slettsnok på at skjellene på ryggen har en tydelig midtkjøl, mens slettsnokens skjell er glatte. Man må her studere skjellene midt på ryggen, da skjellradene nederst mot buksiden kan mangle kjøl også hos buormen. De to artene kan vanligvis også skilles på hodetegningene. Buormen mangler slettsnokens mørke strek på siden av ansiktet, men har til gjengjeld vanligvis et karakteristisk mønster av mørke og lyse striper over munnen som slettsnoken mangler. Buormen kan også skilles fra de to andre slangeartene på bukmønsteret. Både hoggorm og slettsnok har nokså ensfarget, mørk buk, mens buormen har brokete svarte og lyse tegninger på buken.
Totalutbredelse
Buorm finnes i store deler av Europa unntatt de nordligste og vestligste områdene. Mot øst fortsetter arten langt inn i Russland. I Vest-Europa erstattes buormen av den nærstående arten Natrix helvetica. Buormen er utbredt i Danmark og sydlige deler av Sverige og Finland.
Utbredelse i Norge
Buorm er utbredt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Fra gammelt av er den også kjent fra Bergensområdet på Vestlandet. Fra resten av landet finnes det én verifiserbar observasjon fra Røros i Sør-Trøndelag, og det finnes ubekreftede rapporter så langt nord som Helgelandskysten i Nordland.
Levested
Buorm lever hovedsakelig i våtmark eller i landskap hvor det er tilgang til tjern og annen våtmark, men den kan også finnes i tørrere miljøer. Den kan finnes både i skog og i åpnere landskap, men foretrekker områder hvor det er en viss veksling mellom åpnere og mer tilvokste arealer. Typiske leveområder er havsstrender, myrer og kantene av innsjøer, men også mange slags miljøer i kulturlandskapet. Hver buorm kan bevege seg over et stort område i løpet av sesongen.
Levevis
Buorm er aktiv både dag og natt. Arten klarer å være aktiv ved lavere temperaturer enn de andre norske reptilene, noe som henger sammen med at den tilbringer mye tid i vann og derfor må tåle å bli nedkjølt uten at det går ut over aktiviteten. Buormen soler seg gjerne på morgenen, og tilbringer mye av resten av dagen og kvelden med jakt. Den skjuler seg dersom det blir for varmt. Buormen oppholder seg og jakter som regel langs vannkanter eller i vann. Den er en meget dyktig svømmer og dykker. Menyen består for det meste av amfibier, særlig frosker og padder. I tillegg kan den ta fisk, småpattedyr, småfugl og andre reptiler. Nyklekte buormunger spiser amfibielarver og små frosk og padder. Buormen bruker primært synet til å finne byttet. Når den har lokalisert et bytte, biter den tak i det og svelger det helt. Buormen er ikke giftig, og byttet dør av kvelning når det slukes. Dersom buormen selv blir angrepet av en fiende, vil den ofte spille død. Den legger seg da med buken i været, munnen åpen og tunga hengende ut, samtidig som den skiller ut et illeluktende stoff fra analkjertler ved kloakkåpningen. Den kan også hvese høyt, spile ut hodet og nakken for å se farligere ut, og gjøre utfall med lukket munn, men buormen biter aldri.
Buormen våkner vanligvis fra vinterdvalen i mars–april, og tilbringer i starten mye tid med å sole seg nær overvintringsstedet. Paringen foregår i april–mai. Hannene er ikke territorielle eller aggressive mot hverandre, og mange hanner vil ofte samle seg rundt den samme hunnen og prøve å pare seg med henne (paringsball). Under selve paringen legger hannen seg tett inntil hunnen, men uten å bite tak i henne. Etter paringstiden trekker individene vidt utover i terrenget.
Buormen er ovipar, som vil si at hunnen legger egg. Arten skiller seg på dette punktet fra de to andre norske slangeartene, som beholder eggene i kroppen til ungene er ferdig utviklet (ovovivipari). Buormen er verdens nordligste eggleggende reptilart. Eggene legges i juni–juli. De legges fortrinnsvis i soloppvarmede hauger med organisk materiale hvor det både er høy fuktighet og høy temperatur. Komposthauger er yndede eggleggingssteder i urbane miljøer, mens for eksempel tangvoller og takrørhauger langs hav og sjøer gjerne benyttes i naturen. Eggene kan også legges i røsslyngtuer, råtestokker, bergsprekker, museganger og steinurer. Buormhunner bruker gjerne de samme eggleggingsplassene år etter år. Eggene legges gjerne 20–60 cm inn i haugene. Kullstørrelsen er typisk rundt 13 egg, men antallet kan variere fra to til over 30. Eggene klekker som regel rundt september, og de nyklekte ungene kan da være aktive en stund til, eller de kan gå rett i vinterdvale.
De voksne buormene returnerer vanligvis til overvintringsstedene i august–september, og går i dvale i september–oktober. Overvintringsstedene kan godt ligge langt fra sommeroppholdsstedene, av og til flere kilometer unna. Overvintringsstedene ligger gjerne høyere og er tørrere enn sommeroppholdsstedene. Typiske steder er steinurer og sydvendte tørrbakker. Som regel samles mange buormer på de samme stedene, og før de går i dvale kan de ha en ny runde med paringer. Selve overvintringen foregår dypt nede i bakken i eksisterende hulrom.
Litteratur
Dolmen D (2008). Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Bli med ut! 9. (2. revidert opplag). Fagbokforlaget, Bergen. 80s.
Fog K, Schmedes A og de Lasson DR (1997). Nordens padder og krybdyr. G.E.C. Gads Forlag, København. 365s.
Speybroeck J, Beukema W, Bok B og Van Der Voort J (2016). Field Guide to the Amphibians and Reptiles of Britain and Europe. Bloomsbury Wildlife. Bloomsbury Publishing Plc, London. 432s.