T4-C-11 lyng-lågurtskog
Lyng-lågurtskog er oftest halvåpne skoger medfrodigere preg med urter og gras enn de lyngpregete mer kalkfattige skogene med tilsvarende uttørkingsutsatthet . Bunnsjiktet er dominert av reinlaver i de mest kontinentale strøkene, andelen mose øker mot mer oseaniske strøk. Furu er det dominerende treslaget i mesteparten av landet. I boreonemoral sone, særlig på Sørlandet, kan også eik være et viktig innslag. Oftest ren bjørkeskog opp mot fjellet.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Furu er det dominerende treslaget i mesteparten av landet. I BN, særlig på Sørlandet, kan også eik være et viktig innslag. Oftest fjellbjørkeskog i NB.
Økologisk karakteristikk
Omfatter den tørrere og minst kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes kalkfuruskog; middels kalkrik furuskog med innslag av tørketålende lågurter. Forekomst av sterke kalkindikatorer, gjerne orkideer, mangler i lyng-lågurtskogen. Finnes ofte på lettforvitrede bergarter som amfibolitt, larvikitt, gabbro, basaltog rombeporfyr, gjerne på varme steder. Forekomster av lågurtfuruskog utenfor kalkområdene er ofte betinget av svak sigevannspåvirkning (sesongfuktig).
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og toppområder. Farge i flyfoto varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet, men ofte med lys grønn til grønn-brun farge i åpne partier. Dominans av moser og lyng gir mørkere farge. Fargen gråner med høyere innslag av lyse lav eller heigråmose. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge konsistent innen regioner.
Utbredelse og regional fordeling
BN–NB. Over hele landet, men overalt sjelden. Mest hyppig på kambrosiluren i Oslofeltet, i Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa-området og i Salten. En del av de rike fjordsidefuruskogene i Møre og Romsdal og indre Sogn hører til denne kartleggingsenheten.
