Villsvin
Sus scrofa
Villsvin fantes tidligere i store deler av Europa, og i steinalderen levde arten også i Norge.
- Innhold
- Kjennetegn
- Utbredelse
- Biologi
- Forekomststatus
Kjennetegn
Villsvin er inntil 185 cm og har en halelengde på 15–20 cm. Rånene veier mest, og kan bli inntil 250 kg, mens purkene er inntil 150 kg. Villsvin er tettvokste og kortbeinte dyr. Ungene er lyse med gule og brune striper. Fargen er rødbrun på ungdyr til nesten svart på de voksne. Pelsen er tett og langhåret om vinteren, men atskillig tynnere om sommeren (lite bunnull). Det store hodet, de runde og hårete ørene og den høye manken gjør at forveksling med bjørn kan skje under dårlige observasjonsforhold. Rånene har kraftige hjørnetenner i over- og underkjeven som vokser hele livet, og som krummes oppover. Villsvinets ekskrementer er pølselignende.
Utbredelse
I Sør-Norge observeres villsvin i grensetraktene mot Sverige, hovedsakelig øst for Glomma opp til Trysil. Stabil forekomst med ynglegrupper finnes øst for Glomma i Østfold, og spredt langs grensen videre nordover. Villsvin er flere ganger forsøkt gjeninnført til Norge og andre nordiske land i løpet av de siste 100-150 år. I Finland ble villsvin registrert i 1956, og arten har siden spredt seg nordover og enkelte levedyktige bestander finnes nå nord til Bottenvika. I Sverige forsvant villsvinet på slutten av 1600-tallet pga. jakt, men ble gjeninnført som jaktobjekt for kongen på Øland i 1723. Også denne bestanden ble skutt ut omkring 1770. Utsettinger og rømminger av farmdyr i Sør-Sverige førte til etablering av bestander i blant annet Skåne, og dyr som rømte i 1976 etablerte en fast bestand i Stockholms län. I 1980 bestemte Riksdagen at denne skulle få leve for forskningsformål, men vedtok allerede i 1988 å definere arten som innfødt viltart. Villsvin fantes tidligere i hele Mellom- og Sør-Europa og fra Pyrenéhalvøya i vest til Stillehavet i øst og i Nord-Afrika. Arten er introdusert til Nord- og Sør-Amerika og Australia. Villsvinbestanden er generelt økende i Europa. I steinalderen var villsvin vanlig i store deler av Skandinavia, men både på grunn av klimaendringer, jakt og fangst forsvant arten.
Biologi
I Europa betraktes villsvin primært som et skogsdyr og er i første rekke knyttet til løvskog og blandingsskog. Dyrene klarer seg spesielt godt i kulturmarksområder hvor det er tilgang på skjul i tettvokst vegetasjon, og hvor det også er tilgang på ”tilleggsfôr” fra åker og eng. Villsvin blir kjønnsmodne når de er ca. 10 måneder. Brunstperioden er vanligvis senhøstes og tidlig vinter. Ledersugga synkroniserer brunsten slik at fødslene i flokken skjer nokså samtidig etter ca. 4 måneder. I perioden februar–juni blir det født fra tre til åtte unger i et bol av kvist, lyng eller strå. Kaldt og vått vær i den perioden fører lett til ungedød. Villsvin kan være aktive både på dagtid og om natta, men da de normalt er meget sky for mennesker er de oftest nattaktive. Dyrene spiser det meste og roter og graver mye i bakken etter mat, både etter animalsk og vegetabilsk føde. Menyen består av ca 80 % vekster og urter, ikke minst eike- og bøkenøtter der slike finnes. Kulde, snø og tele begrenser dermed mulighetene for arten til å etablere seg særlig langt mot nord og opp mot fjellet.
Forekomststatus
Villsvin har etablert levedyktig bestand med årlig yngling sørøst i Østfold i et stadig økende område. Mange ynglegrupper (suggeflokker) har leveområder på begge sider av riksgrensen, og stadig flere lever bare i Norge. Unge hanner, enkeltvis og i grupper, kan streife flere mil fra områdene med fast bestand. Jakt er den viktigste faktor for å begrense antall dyr, men forstyrrelser gjennom jakt fører også til økt spredning. Bestandstilveksten begrenses også av kalde vintre og klimatiske forhold vil sette begrensninger for hvilke områder villsvin kan overleve i. Det er ikke sannsynlig at avkom kan overleve der det er mye snø og streng kulde uten fôring. I Sverige er det etablert bestander nær grensen flere steder, og sammen med den generelt økende bestanden i Sverige øker sannsynligheten for streifdyr og etablering i Norge. Den svenske bestanden har de siste 20–25 årene økt kraftig, og en regner med bestandsvekst i 30-40 år til. I dag anslås den svenske bestanden å utgjøre minst 200.000 dyr. Generelt har den årlige avskytningen de siste årene ligget på ca. 100.000 dyr. I 2010/2011 ble det felt 57 300 villsvin, og dette var første gang det ble registrert en nedgang i antall fellinger. En regner med at dette hadde sammenheng med til dels kraftig beskatning samt at vintrene i 2009 og 2010 var spesielt strenge. Den raske bestandsøkningen og spredningen i Sverige har vært en styrt og ønsket utvikling på den måten at det har vært foretatt gjentatte utsettinger i tillegg til utstrakt bruk av kunstig foring. Den naturlig spredningen har gått sakte, men det er satt ut villsvin mange steder i Sør- og Mellom-Sverige. Det fins dermed en rekke lokale bestander som etter hvert øker og sprer seg i alle retninger. Utbredelsen er mest sammenhengende i sørøst, og jo lenger nord man kommer jo mer spredt er forekomstene.
Villsvinoppdrett foregår i dag både i Norge, Sverige og Finland. Erfaring viser at rømte dyr med opprinnelse fra villsvinfarmer i Norge er lite sky. Det er ikke kjent etablering av viltlevende bestander fra slike dyr i Norge. Oppdrettsdyrene ser ut som villformer, men er i de fleste tilfeller oppblandet med tamgris. Ulovlig oppdrett har vært påvist og slaktet ned. På Finnmarksvidda ble det observert villsvin i 1997. Enten er det her snakk om dyr som har rømt fra farmer i Finland eller Sverige, eventuelt i Finnmark, eller så dreier det seg om dyr fra den ville bestanden i Finland. Basert på erfaringer fra Sverige er negative effekter av villsvin i første rekke knyttet til skader på jordbruksprodukter, hager, rekreasjonsområder og trafikkulykker. I forhold til landbruk synes det ikke å være noen lineær sammenheng mellom bestandsstørrelsen av villsvin og skadeomfang. I enkelte områder kan det oppstå betydelige skader ved en forholdsvis liten bestandstetthet, mens skadene i andre områder kan være begrenset og små selv ved tette villsvinbestander. Dette henger trolig sammen med landbruksområdenes fordeling i landskapet, hva som dyrkes, villsvinstammens sammensetning samt omfang av skadeforebyggende tiltak.