Vårmurerveps Ancistrocerus nigricornis (Curtis, 1826)

Hos hunnen er hodet svart med en gul panneflekk og en liten gul flekk bak hvert fasettøye. Munnskjoldet er svart med en svak innskjæring i framkanten. Det innskjærte partiet er avflatet og uten punktur. Antennene er svarte med gul underside på de tre første leddene. Noen ganger er hele undersiden av antennene gulaktige. Mellomkroppen hos begge kjønn er svart, men ofte finnes gule tegninger på framryggens framkant og av og til på skutellum. Bakkroppen har gule bånd langs bakkanten av de fire første leddene. Hos hannen har også femte ledd oftest gul bakkant. Første ryggledd har ei tydelig tverrlist på midten. Andre bukledd, sett i profil, er flatt eller svakt konkavt med nesten rettvinklet basis ned mot den rillebesatte tverrfåren. 

Hos hannen er munnskjoldet og mandiblene gule. Munnskjoldet har en tydelig innskjæring i framkanten, som ender i to kjølformete uttrukne pigger, og av og til finnes en uregelmessig korsformet svart tegning i midten. Antennene er lengre enn hos hunnen, og de siste to leddene er tynne og vendt bakover som en krok. Antennenes farge er svart på oversiden og gul på undersiden. Beina hos hunnen er overveiende mørke med gule legger som har varierende mørke tegninger. Hannen har overveiende gule legger og tarser.

Lengde: hunn, 11–14 mm; hann, 9–12 mm.

Vårmurerveps er utbredt i lavlandet på Østlandet i kystnære strøk sør for Oslo og et stykke innover i enkelte dalstrøk. Den er også funnet i indre fjordstrøk på Vestlandet og er spesielt vanlig i indre Sogn. Ellers i Norden er arten begrenset utbredt i sydøstlige deler av Sverige og sør i Finland. Arten har gått tilbake i Nord-Europa i løpet av 1900-tallet. Totalutbredelsen omfatter det meste av Europa og Nord-Afrika og østover gjennom Asia til Mongolia og Japan. 

Vårmurerveps finnes helst i solrike skogkanter eller rasmarker, men av og til også i kulturlandskap eller sandområder. Den kan anlegge boplasser i mange ulike miljøer, som murer, plantestengler eller insektutgnag i død ved. Reiret består av enkeltceller i rader som bygges i leire. Den benytter småsommerfugler, særlig viklere (Tortricidae) som byttedyr. De voksne hunnene overvintrer og kan være på vingene fra slutten av april. De først hannene klekker gjerne i begynnelsen av juli. De nye hunnene klekker litt seinere og kan være aktive til langt uti september før de finner seg en overvintringsplass. De voksne besøker gjerne blomster, og om våren kan hunnene finnes på blant annet Salix, rogn og løvetann. Utpå sommeren besøker gjerne de nye hannene skjermplanter, og de nye hunnene oppsøker for eksempel gullris. Gullvepsen Chrysis terminata er oppgitt som boparasitt (Paukkunen et al. 2015).

Slektene Ancistrocerus og Symmorphus er de eneste murervepsene med tverrlist ved basis av første ryggledd. Ancistrocerus-artene skiller seg fra Symmorphus-artene på den mer kompakte kroppsformen og at første ryggledd mangler en lengdefure i midten bak tverrlista.

Vårmurerveps er en karakteristisk art gjennom at første bukledd, sett fra siden, er nesten vinkelrett ved basis. Munnskjoldets innskjæring er unik for begge kjønn (se kjennetegn). Dersom man finner murerveps seint på høsten eller tidlig på våren er det stor sjanse for at det er vårmurerveps, siden den er den eneste som overvintrer som voksen.