4DL Liggende død ved (læger)

4DL-0 Totalantall liggende dødvedenheter

4LD-L Totalantall lite nedbrutte dødvedenheter

4LD-S Totalantall sterkt nedbrutte dødvedenheter

4DL-ML Middels dimensjon, lite nedbrutt

4DL-MS Middels dimensjon, sterkt nedbrutt

4DL-SL Stor dimensjon, lite nedbrutt

4DL-SS Stor dimensjon, sterkt nedbrutt

– Ved valg av måleskala for å angi dødvedprofil, særlig for liggende død ved, må flere hensyn veies mot hverandre. Normalt antall dødvedenheter pr. dekar i norsk skogsmark er i størrelsesorden 0–20 for hver av liggende og stående død ved. Dette eksemplifiseres av data for antall dødvedenheter pr. dekar fra en undersøkelse av hogstpåvirkning på undervegetasjonen i granskog i mellomboreal bioklimatisk sone på Oppkuven (Ringerike, Buskerud) (T. Økland et al. 2003). I de sju forsøksflatene varierte dødvedmengden fra 10 til 36 dødvedobjekter pr. dekar for læger og fra 2 til 13 for gadder, det vil si i størrelsesorden henholdsvis 100–360 og 20–130 pr. hektar. Den undersøkte skogsmarka i Oppkuven var uten synlige spor etter hogst fra tida etter annen verdenskrig; i sterkere hogstpåvirket skogsmark er tilsvarende tall oftest mye lavere. Når hvert av disse tallene igjen skal fordeles på fire eller åtte dødvedkategorier, kommer antallet i mange av kategoriene godt under 10. Standard måleskala for angivelse av dødvedmengde (hver av enkeltvariablene som inngår i 4DL er T4, det vil si antall dødvedenheter i den aktuelle klassen pr. dekar (daa), forenklet ved angivelse på 2-logaritmisk T4-skala. Det er åpning for bruk av T3 (antall pr. daa) som sekundærmåleskala. Dersom det viser seg at den forenklete logaritmiske skalaen (T4) gir for grove estimater, bør det vurderes om angivelsene skal være pr. hektar (1 ha = 10 000 m²) i stedet. Presisjonen i nedre del av en logaritmisk skala (se Tabell A1–2; skalaer T2 og T4) bestemmes av flatemålenheten som legges til grunn for registrering. En alternativ måte å angi dødvedmengde, er som estimert volum dødved av gitt kategori, uttrykt som andel av volum levende trebiomasse (det vil si som en andelsvariabel; se Fig. A1–1.

– Karakterisering av skogbestander på grunnlag av type skogbestandsdynamikk (7SD), dvs. som normalskog (7SD–NS) eller naturskog (7SD–NU), baserer seg på estimert totalantall dødvedenheter (summen av de fire kategoriene) på T3-måleskala.

– Et liggende dødvedobjekt er et sammensatt livsmedium-objekt som hovedsakelig består av ved-livsmedier, med eller uten bark, og som tilfredsstiller følgende tre krav:

1. Objektet er ett sammenhengende stykke av ved-livsmedier (med påsittende bark, eller uten bark dersom denne har løsnet fra veden), eller er oppstått fra ett sammenhengende stykke død ved gjennom nedbrytning på stedet.
2. Treet er dødt og liggende (en låg, flere læger), det vil si at det består av enten (a) et helt tre med (i) stamme som har en vinkel < 30 ° med horisontalplanet eller (ii) stamme eller greiner som berører bakken; eller (b) en avbrukket topp med diameter ved bruddstedet > 10 cm [merk at en topp er den øverste delen av et tre med stammebrekk ovenfor brysthøyde (1,3 m over bakken).
3. Treet har en diameter i brysthøyde > 10 cm (trinn 2 på D7-måleskalaen; se Tabell A1–3).

Et dødt tre regnes dermed i sin helhet som ett liggende dødvedobjekt når den gjenstående stubben er lavere enn 1,3 m, og som to dødvedobjekter (et stående dødvedobjekt for stubben og et liggende dødvedobjekt for toppen) dersom bruddstedet er mer enn 1,3 m over bakken og toppens diameter ved bruddstedet er større enn 10 cm.

– Et dødvedobjekts romlige plassering er i senterpunktet for intakt stamme eller stammebasis (stående død ved eller liggende død ved som er resultatet av stammebrekk), eller i midten av rotveltgrop (for liggende død ved som er resultatet av rotvelt).

– Dødvedobjekter med variasjon i nedbrytningsgrad typifiseres til den kategorien (det samletrinnet) som karakteriserer mer enn 50 % av dødvedobjektet.

– Liggende død ved er et mer langvarig stadium i et tres nedbrytningssyklus enn stående død ved fordi et tre forblir et liggende dødvedobjekt helt til det ikke lenger finnes synlige rester etter treet. Nedbrytningen av liggende død ved følger samme negative eksponensialfunksjonen som «dødsraten» for stående død ved (Olson 1963; se «utfyllende beskrivelse» av stående død ved (4DG). Det finnes relativt få studier av dødvednedbrytning i Skandinavia. I en undersøkelse i Sørøst-Norge fant Næsset (1999) at nedbrytnings­hastigheten for granvedobjekter varierte mellom 0,017 og 0,049 med en medianverdi på 0,033. «Halveringstida» for biomassen i en liggende dødvedenhet av gran (tida det tar før dødvedenhetens tørrvekt er halvert) ble beregnet til 21 år, og beregninger viste at 95 % av den opprinnelige biomassen er borte i løpet av ca. 90 år. Stokland (2001) antyder at tida det tar før en liggende dødvedenhet ikke lenger er synlig på marka varierer mellom ca. 70 år i lavlandet Østafjells på steder med høg bonitet [Hytteborn & Packham (1987) fant tilsvarende tall for Øst-Sverige] til ca. 200 år i fjellnære områder (Hofgaard 1993). Sannsynligvis går nedbrytningen vesentlig raskere i svært humide og relativt varme områder, som for eksempel i lavlandet på Vestlandet.

– Dødvedenheter har altså en normal «levetid» (som dødvedobjekt) som er vesentlig lavere enn den forventete levealderen til trær (som levende tre). Sjøl i skogsmark som ikke har vært hogd er derfor det samlete volumet av død ved vesentlig lavere enn volumet av levende trebiomasse. Forholdstall for dødvedvolum og volum av levende biomasse for to grandominerte skogbestander i mellomboreal bioklimatisk sone på Oppkuven (Ringerike, Buskerud) er vist i følgende tabell:

Denne tabellen viser at dødvedmengden kan variere mye, også mellom skogbestander som ikke har vært hogd. Sannsynlige årsaker til dette er at ujevn aldersfordeling i trepopulasjonene og sjeldne naturfenomener (værekstremer, branner) gjør at «rekrutteringen» av nye dødvedobjekter skjer i rykk og napp. En generell fordelingsnøkkel mellom stående og liggende død ved er vanskelig å angi, men data fra Oppkuven indikerer at 60–80 % av dødvedmengden vanligvis utgjøres av liggende død ved.

– Dødvedobjektenes varighet avhenger også av treslag, og det finnes en sammenheng mellom trærnes forventete levealder og varigheten av død ved fordi såvel levetid som nedbrytningshastighet er styrt av vedens egenskaper. Som en grov generalisering, kan dødvedobjektenes varighet anslås til 80 % av et furutres forventete levealder, 50 % av et furutres forventete levealder og 35 % av et bjørketres forventete levealder.

– Hogst medfører uttak av tømmer og reduksjon i mengden død ved. Dødvedmengden i forstlig drevet skogsmark påvirkes sterkt av avvirkingsmetode, tid siden avvirking og en rekke andre faktorer. Tall fra T. Økland et al. (2003) viser at dødvedvolumet uttrykt som prosentandel av volum levende biomasse kan variere fra < 5 % i tidligere flatehogd skogsmark til over 50 % i skogsmark som ble forsiktig selektivt hogd for ca. 100 år siden.

– Død ved som livsmedium (livsmedium-hovedtyper ved-livsmedier og, i noen grad, på bark) har svært stor betydning for artsmangfoldet i skogsmark. Den nordiske saproxyl-databasen [The Saproxylic Database; http://radon.uio.no/WDD/Login.aspx?ReturnUrl=%2Fwdd%2FDefault.aspx; Dahlberg & Stokland (2004–15)], som har til hensikt å dokumentere levestedskrav for alle nordeuropeiske arter som er mer eller mindre avhengige av død ved for sin eksistens, inneholdt ved utgangen av 2006 opplysninger om 5 500 arter, og det blir anslått at antallet vil komme opp i 7 000. De kvantitativt viktigste organismegruppene er insekter og sopp. Av de 3 799 artene på den norske rødlista (Kålås et al. 2006), er 632 (17 %) knyttet til død. Det finnes en omfattende litteratur om biologisk mangfold knyttet til død ved, se Stokland et al. (2012).

 

– Definisjonen av trestørrelse (= dimensjon på dødvedenheter) følger trinninndelingen av den «lokale basisøkoklinen» diameterklasse (DI) i NiN versjon 1.

– Definisjonen av nedbrytningsgrad følger trinninndelingen av den «lokale basisøkoklinen» nedbrytningsgrad: bark ved og vedboende sopp (NE–C) i NiN versjon 1:

1. levende ved: levende bark og splintved på friskt eller svekket tre
2. nylig død ved: ved der barken sitter fast til veden; veden ennå ikke er nedbrutt (fasen varer vanligvis i ett til to år og er således en kortfase); inneholder 95–100% av opprinnelig vedbiomasse (tørrvekt)
3. lite nedbrutt ved: barken er løs eller delvis har falt av; soppmycel finnes under barken; råte har trengt mindre enn 3 cm inn i veden; 75–95% av opprinnelig vedbiomasse (tørrvekt) er igjen
4. middels nedbrutt ved: råte har trengt mer enn 3 cm inn i veden, men veden har fortsatt en hard kjerne og intakt ytre avgrensing; 50–75% av opprinnelig vedbiomasse (tørrvekt) er igjen
5. sterkt nedbrutt ved: stammen er gjennområtten, ingen harde deler er igjen; vedoverflata er delvis fragmentert; stokken følger terrengets form og har ofte sunket sammen til et ellipseformet tverrsnitt; 25–50% av opprinnelig vedbiomasse (tørrvekt) er igjen
6. nesten oppråtnet ved: stammeoverflata er svært fragmentert, tynnere deler er helt oppråtnet; veden faller fra hverandre når den løftes opp og kan enkelt smuldres opp mellom fingrene; bare 5–25% av opprinnelig vedbiomasse (tørrvekt) er igjen

– Framlegget til beskrivelse av liggende død ved (4DL) er kompatibel med registreringsmetoden for metodikken for registrering av dødvedprofil som beskrives av Stokland (2001) og metodikken for registrering av livsmiljøene «liggende død ved» i MiS (Anonym 2001–02).

– Stokland (2001) sin indikator «dødvedmønster» (coarse woody debris pattern, «CWD-mønster») er basert på registrering eller estimering av konsentrasjoner (tettheter) av fire kategorier av død ved som hver inneholder både stående og liggende død ved. Konsentrasjonen kvantifiseres som volum per flatemålsenhet (m³∙ ha^–1). De fire CWD-kategoriene korresponderer med de fire objektenhetene innenfor objektgruppa liggende død ved (4DL), men inneholder i tillegg de fire objektenhetene for stående død ved (4DG) fordelt på størrelsesklasser av lite nedbrutt ved. Dødvedprofil beskrevet ved tallfesting av objektenheter i de to dødved-objektgruppene i NiN versjon 2 kan dermed oversettes direkte til «dødvedprofiler» (coarse woody debris profiles) som definert av Stokland (2001). Basert på data fra sørøst-norsk skogsmark, viser Stokland (2001) at «dødvedmønster» kan generaliseres til fire (eller fem) karakteristiske fordelingsmønstre:

– Utallige datasett inneholder målinger av diameter og trehøyde på trær; de to enkeltvariablene som er nødvendige for å kunne beregne volum (med bark) etter standard kuberingstabeller [Braastad (1966) for bjørk, Brandseg (1967) for furu og Vestjordet (1967) for gran]. Det finnes også kuberingstabeller for andre treslag (se oversikt hos Øyen & Tveite (2002)). Kuberingstabellene er implementert i enkle nettkalkulatorer for kubering av de fleste treslag (se for eksempel http://www.skogforsk.no/feltforsok/prodweb/kubKalk.cfm, utarbeidet av S. Støtvig & B.-H. Øyen). Det er mulig å estimere midlere volum for et tre av gitt treslag i hver av diameterklassene 10–30 og > 30 cm (merk at volumet øker med tredje potens av diameteren, slik at større trær vil få relativt større innflytelse på middelverdien enn mindre trær). Disse middelverdiene kan så benyttes som standard omregningsfaktor fra antall til volum. En slik metode for estimering av volum er beheftet med en viss usikkerhet, først og fremst fordi dødvedenhetene i et område ikke behøver fordele seg innenfor diameterklassene på samme måte som i et stort standardmateriale. En aller første, grov tilnærming til omregningsfaktor, er at 5 objekter med middels dimensjon eller 1 objekt med stor dimensjon tilsvarer 1 m³. Dette estimatet er basert på observasjoner av ca. 300 trær (mest gran og furu, men også bjørk) i Solhomfjell-området (Gjerstad, Aust-Agder) i 2003 (R. Halvorsen upubliserte data), jf. følgende tabell:

 

 

Omregningsfaktoren må forventes å variere, regionalt og som følge av variasjon i miljøforhold som påvirker trærnes vekst. Likevel gjør omregningsfaktoren det mulig å konvertere tallfestete mengder av de fire objektenhetene til CWD-mønstre for et gitt skogområde med rimelig god presisjon. Stokland (2001) viser da også at 70 % av 128 undersøkte landsskogtakseringsflater i Sørøst-Norge blir plassert til korrekt CWD-mønster sjøl om dødvedmengden i de ulike kategoriene feilvurderes med mellom 50 og 100 %. Feilen som ligger i omregning fra antall til volum er mye mindre enn dette (jf. standardfeilen for middelestimatet i tabellen over).

– Såvel stående død ved som liggende død kan legges til grunn for å avgrense et område som MiS-figur (se MiS-instruksen; Anonym 2001). En MiS-figur avgrenses når «livsmiljøer» (registreringsenheter på lavt generaliseringsnivå, som ikke direkte svarer til livsmedium i NiN) forekommer i konsentrasjoner over en viss inngangsverdi, som for dødvedobjekter er basert på antall dødvedobjekter pr. flatemålsenhet. Definisjonene av de fire dødvedobjektenhetene i hver av objektgruppene stående død ved (4DG) og liggende død ved (4DL) i NiN versjon 2 og de åtte «miljøelementene» for død ved som skal registreres ved MiS-metoden er identiske. Inngangsverdiene for «miljøfigur» i MiS på grunnlag av stående og liggende død ved, og enhetene som skal registreres i figurer med dødvedkonsentrasjoner over inngangsverdien, er angitt i følgende tabell: