3VI Landformer knyttet til vindprosesser: flygesanddyne
Gruppen omfatter én landformenhet; flygesanddyne, som finnes på steder med tidvis sterk vind og kontinuerlig tilgang på sand.
– Flygesanddyne. Vindtransportert materiale (flygesand) er finkornet sand som, når den avsettes, danner sanddyner med svært homogen kornstørrelse (se NiN[1]AR17 for mer utførlig beskrivelse av vinden som geomorfologisk faktor). Sanddyner som ikke raskt stabiliseres på grunn av høy markfuktighet og/eller sandbindende vegetasjon (se beskrivelse av natursystem-hovedtypen sanddynemark), vil forbli ustabile (flygesanddyner) og, under vedvarende påvirkning av vind fra én dominerende vindretning, ha en tendens til å vandre over landskapet. Sand graves opp på den siden som vender mot vinden (lo side) og avsettes på den andre siden av sanddynen i le for vinden.
– Flygesanddyner kan danne komplekse sammensatte landformer, sanddynefelt eller flygesandfelt, fortrinnsvis i tilknytning til kystlinja på steder som kontinuerlig tilføres sand fra havbunnen utenfor. Flygesanddyner stabiliseres vanligvis innover land, som følge av primær suksesjon (at vegetasjonen binder sanda) og at vindstyrken avtar (resultatet av disse prosessene kommer til uttrykk som den lokale komplekse miljøvariabelen sandstabilisering (SS); hovedårsaken til variasjon innenfor T21 Sanddynemark]. På steder med så sterk vindvirkning at flygesanddynene forblir ustabile, er ofte tiltak for å begrense sandflukt satt i verk (http://www1.nrk.no/nett-tv/natur/spill/verdi/79039).
– I Norge finnes også store «fossile» flygesandfelt fra slutten av siste istid, som i dag forlengs er tilgrodd med fastmarksskogsmark eller annen vegetasjon (for eksempel T31 Boreal hei). Lokale forstyrrelser, som for eksempel hogst, kan føre til at flygesanden igjen legges åpen for vinderosjon og i ekstreme tilfeller gi opphav til sekundære flygesanddyner. Ett eksempel på dette er Kvitsanden på Røros, som i NiN oppfattes som en utforming av boreal hei.
– Sterk vindvirkning som fører til blottlegging av sand og grus (deflasjon) på steder som tidligere hadde sammenhengende vegetasjon fanges opp av LKM vindutsatthet (VI). Deflasjonsgroper framstår ofte som distinkte overflateformer og kunne vært beskrevet som egen landformenhet. Dette er ikke gjort i NiN versjon 1, men deflasjonsgroper fanges som grunntyper i natursystem-hovedtypene T14 Rabbe og T21 Sanddynemark.
– Sammenliknet med andre land, for eksempel Danmark, finnes i Norge verken mange eller store områder dominert av flygesanddyner. De enkelte flygesanddynene kan bli opp til 10–20 m høye og opptrer ofte sammen, i større sanddynefelt. De største sanddynefeltene i Norge ligger på sydkysten av Lista (Farsund, Vest-Agder) og på Jæren (Rogaland), hvor sanddynefelt strekker seg langs kystlinja som et noen hundre meter breit belte i flere kilometers lengde. Mindre områder med aktive flygesandfelt finnes også i innlandet, knyttet til løsmasseforekomster som er rike på fin sand, for eksempel nær kanten av større breelvdelta-avsetninger. Ett eksempel er sanddynefeltet i erosjonskanten langs Folla (Folldal, Hedmark), se beskrivelse av landformgruppa erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER). Norges største flygesandfelt finnes på fjellet Ovddalsvárri langs Tanadalen i Finnmark. Fossile flygesandfelt, det vil si flygesandfelt som ble dannet under isavsmeltingen på steder med god materialtilgang, stabile fallvinder fra innlandsisen og sparsomt med vegetasjon som kunne stoppe sandflukten, finnes flere steder i innlandet. Typiske eksempler på dette er Gardermoen (Ullensaker, Nannestad og Eidsvoll kommuner, Akershus) og sandflatene ved Elverum (Hedmark), som i dag for det meste er bevokst med skogsmark (eller er utbygd til konstruert fastmark). Begge disse feltene er større enn 1 km2.