Myreitermaur
Myrmica scabrinodis
Dronning av myreitermaur Myrmica scabrinodis.
Myreitermaur er den vanligste eitermaurarten som finnes på myr der den danner kolonier i mose. Den finnes også på tørr åpenmark og er vidt utbredt i Norge. Arten er reltivt liten og skilles fra andre eitermaur på at den har ei skråstilt plate ved basis av antenneskaftet.
Kjennetegn
Arbeider av myreitermaur Myrmica scabrinodis.
Arbeider av myreitermaur Myrmica scabrinodis, fra siden.
Dronning av myreitermaur Myrmica scabrinodis.
Hann av myreitermaur Myrmica scabrinodis.
Myreitermaur Myrmica scabrinodis er en relativt liten, men variabel art som karakteriseres ved at basis på antenneskaftet er vinkelformet og har en skråstilt, tydelig avgrenset list som vender 30 til 45 grader bakover. Arbeidere og dronninger har grov og uregelmessig til nettformet skulptur på framkroppen. Kroppsfargen er svært varierende fra lys oransje til mørkt rødbrun. Hodet er noe mørkere enn mellomkroppen og knapt lengre enn bredt. Pannelistene er kraftig S-formet og svinger ikke tilbake rundt antennegropene i overkant. Ryggtaggene er middels lange. Petiolens overside er kraftig skulpturert og sett fra siden har den en tydelig innsvingning i framre del, er utflatet på toppen og jevnt nedadgående i bakre del.
Hannen er mørk i farge og har korte antenneskaft som er like lange som de tre første leddene i antennestrengen. Kroppsbehåringen er relativt lang og tett og beina har lang utstående behåring.
Lengde: arbeider, 3,5–4,5 mm; dronning, 5–5,5 mm; hann, 5–6 mm.
Utbredelse
Myreitermaur er en vidt utbredt art som finnes fra Fennoskandia og Storbritannia og sørover i Europa. Østover er den utbredt gjennom Øst-Europa, Kaukasus til østlige deler av Sibir.
I Norge er arten vanlig nord til Lofoten og er funnet fra kysten og oppover i høyden til skoggrensa. Arten ble først rapportert fra Norge av Siebke (1880).
Levesett
Myreitermaur er en vanlig art som finnes i mange ulike naturtyper, men er spesielt vanlig i myr der den danner samfunn i torvmoser eller bjørnemoser. Den finnes også på åpen tørrmark, gjerne i åkerkanter og kulturmark med lav vegetasjon og tynt mosedekke, der den danner samfunn i jord, mose eller i morken ved. Den er mer sjelden i ren sandjord der sandeitermaur Myrmica sabuleti er mer vanlig.
Samfunnene av myreitermaur kan bli store og bestå av 500–2500 arbeidere og en eller noen få dronninger.
Myreitermaur lever hovedsakelig som rovdyr og spiser blant annet larvene til gul jordmaur Lasius flavus. Den henter også honningdugg fra rotbladlus eller bladlus på urter.
Svermingen foregår fra slutten av juli til slutten av september.
Myreitermaur er vert for snylteeitermaur Myrmica karavajevi.
Tue av myreitermaur Myrmica scabrinodis på myr. Magnor i Hedmark. 29. juni 2014.
Forvekslingsarter
Myreitermaur kan forveksles med flere andre eitermaurarter, men kanskje først og fremst prakteitermaur Myrmica specioides og sandeitermaur M. sabuleti. Hos disse to artene er imidlertid listen eller platen på oversiden av antenneskaftbasis plant beliggende på antenneskaftets overside mens den hos myreitermaur vender 30–45 grader skrått bakover. Sandeitermaur har dessuten en større og bredere plate som er utvidet på midten. Myreitermaur har kortere ryggtagger enn sandeitermaur, men lengre enn hos prakteitermaur. Pannelistene er mer innsvingte enn hos prakteitermaur, men mindre innsvingte enn hos sandeitermaur.
Myreitermaur er også svært lik kalkeitermaur Myrmica vandeli som ennå ikke er påvist i Norge, men som trolig finnes hos oss. Denne karakteriseres blant annet ved at skulpturen på mellomkroppen består av langsgående åser og riller som ikke forbindes med tverråser.
Hannene av myreitermaur skilles fra andre eitermaur på det korte antenneskaftet som ikke er lengre enn de tre første leddene i antennestrengen og den utstående behåringen på beina som er lengre enn leggens bredde.
Taksonomisk bemerkning I: Myreitermaur som finnes i mose på myr har tidligere vært ansett som en egen art (Myrmica rugulosoides Forel, 1915) basert på mindre kroppsstørrelse, mørkere farge og svakere bøyde antenneskaft. Inngående morfometriske studier viser stor variasjon i disse karakterene og man har ikke klart å påvise signifikante forskjeller mellom disse og eksemplarer fra tørrere habitater (Seifert 1984). Nyere studier med DNA-strekkoding viser imidlertid at det er stor genetisk forskjell i COI-genet mellom eksemplarer fra myr og nordlige områder sammenlignet med eksemplarer fra tørre og sørlige områder. Det er ikke avklart hva disse forskjellene skyldes, men det kan ikke utelukkes at det kan være snakk om to søsterarter.
Taksonomisk bemerkning II: Fra Mellom-Europa er det er nylig beskrevet en nærstående art, Myrmica tulinae Elmes, Radchenko & Aktac, 2002, der hannene har korte antenneskaft som hos M. scabrinodis. Arbeiderne og dronningene av M. tulinae skal være like de hos M. sabuleti. Man må med andre ord ha både hanner og arbeidere fra samme koloni for å kunne identifisere denne. Den er hittil påvist flere steder i Europa, men ikke i Norden (Czechowski et al. 2012). Det imidlertid ulike syn på om M. tulinae er en valid art (Seifert 2007).
Tue av myreitermaur Myrmica scabrinodis i bjørnemose Polytrichum sp. Klingenberg, Elverum i Hedmark.
Tue av myreitermaur Myrmica scabrinodis i bjørnemose Polytrichum sp. Snitt som viser gangsystemer. Klingenberg, Elverum i Hedmark.
Arbeider av myreitermaur Myrmica scabrinodis som steller larver. Klingenberg, Elverum i Hedmark.