Lundgjøkhumle
Bombus quadricolor
Lundgjøkhumle er en av våre aller mest sjeldne humlearter. Den er sosialparasitt på lundhumle. Arten kan noen ganger ligne mye på tregjøkhumle og markgjøkhumle, men har en mer rødaktig bakstuss og alltid godt med rød behåring på undersiden av bakkroppen. I Norge finnes arten i dag hovedsakelig i noen områder sør i Hedmark nær en større forekomst i Värmland i Sverige.
Dronning
Dronning av lundgjøkhumle Bombus quadricolor på rødknapp, Grue i Hedmark.
Sternitt 6, dronning
Siste bukledd (St6) hos dronning av lundgjøkhumle Bombus quadricolor.
Dronningen (hunnen) av lundgjøkhumle er middels stor (lengde ca. 17 mm) og har brunsvart mellomkropp med et bredt gulaktig kragebånd. Bakkroppen er brunsvart med rødaktig bakstuss. Av og til kan det være enkelte lyse hår på sidene av T1.
Hanner
Hann av lundgjøkhumle Bombus quadricolor.
Genitalia av lundgjøkhumle Bombus quadricolor.
Hann av lundgjøkhumle Bombus quadricolor på knoppurt, Tovetorp i Södermanland, Sverige.
Hannene av lundgjøkhumle er relativt store til hanner av gjøkhumler å være. De har svart mellomkropp med et bredt gulaktig kragebånd. Det kan være varierende grad av lyse hår på skutellen. Bakkroppens farge er karakteristisk med sin rødrosa bakstuss som også omfatter T5, samt den rødlige behåringen på de tre siste synlige bukleddene St3–St6. Det kan være enkelte lyse hår på sidene av T1. T2 er svart, T3 og T4 er beigefarget. Artsepitetet quadricolor, som henspeiler på fire farger, er ekstra godt dekkende for hanner: gult, svart, oransje og hvitt.
Utbredelse
Lundgjøkhumle er utbredt over store deler av Europa og østover i Asia. I Norge ser arten ut til å ha vært ganske tallrik i indre fjordstrøk på Vestlandet fra Rogaland til Sunnmøre, men det foreligger også flere spredte funn både fra Sørlandet, Oslofjord-området og indre deler av Østlandet. Omfattende kartlegging de senere år indikerer at arten kan ha forsvunnet langs kysten på Sør- og Østlandet og på Vestlandet. Arten regnes også som forsvunnet fra Danmark (siste funn i 1934), og sør i Sverige er den nå bare svært begrenset forekommende.
Vi trodde lenge at lundgjøkhumle kanskje hadde forsvunnet fra Norge inntil den ble gjenfunnet i Eidskog i Hedmark 24. juli 2012 i form av en hunn (leg. R. Bengtson). Arten var da ikke funnet i Norge siden Astrid Løken registrerte en hann i Telemark i 1961. I perioden 2012–2014 er det funnet rundt 90 eksemplarer (kun fem av dem hunner) av lundgjøkhumle i Hedmark. Hele 55 av dem er funnet i Eidskog. Disse nye funnene gjenspeiler en relativt god bestand sørøst i fylket, som kan ses i sammenheng med en større midtsvensk bestand med tyngdepunkt i Värmland. Arten er i Hedmark hittil registrert i kommunene Eidskog, Grue, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Våler og Åsnes. Det ble gjort ett nytt funn av lundgjøkhumle både i Akershus (Nes), i Oppland (Øyer) (begge leg. R. Bengtson) og i Buskerud (Flå) (leg. B. Mozfar) i 2014. Arten var tidligere verken registrert fra Hedmark, Akershus eller Buskerud, og kun ett datert funn (fra 1832) forelå fra Oppland. Det er imidlertid usikkert om den sørøstlige norske bestanden har eksistert fra gammelt av eller om den representerer en gradvis ekspansjon fra øst i nyere tid.
Lundgjøkhumle har vært inndelt i fem underarter i Europa, hvorav noen har usikker taksonomisk status (Løken 1984). Underarten som forekommer i Norge er Bombus quadricolor globosus Eversmann, 1852.
Hann av lundgjøkhumle Bombus quadricolor på rødknapp, Grue i Hedmark.
Levesett
Lundgjøkhumle er sosialparasitt på lundhumle, men har et utbredelsesområde som er svært begrenset i forhold til vertens. Arten ble ifølge Løken (1984) tidligere funnet først og fremst i lavereliggende og rike habitater i indre fjordstrøk på Vestlandet. Svært mange av de gamle funnene er fra Bergen. Storparten av de nye funnene (2012–2014) er imidlertid fra veikanter sør i Hedmark. Arten forekommer her gjerne i miljøer med en allsidig og relativt småskala mosaikk av ulike naturtyper som veksler mellom skog og kulturlandskap. I en del tilfeller er arten funnet nær kornåkre, jorder og hager. Lundgjøkhumle finnes naturlig nok der hvor lundhumle har gode forhold, og arten er trolig langt mer avhengig av gode forekomster av verten enn av bestemte typer habitater og arter av næringsplanter. De siste årene er arten hos oss oftest observert sittende på rødknapp, men også på andre planter som for eksempel skjermsveve, tistler, blåknapp, sveve, føllblom og lintorskemunn.
Hunner av lundgjøkhumle overtar et lundhumlebol først når det er kommet arbeidere på vingene der. Ettersom lundhumle kommer relativt seint i gang med å bygge opp et samfunn (begynner i mai i Hedmark), er det naturlig at lundgjøkhumle er enda seinere. De siste års observasjoner bekrefter lundgjøkhumle som en svært sein art, med første funn av en hunn som hadde overvintret fra så seint som 24. juli (2012), og med hanner påvist fra 10. august (28. juli i Flå) til 1. oktober (2014). Tidligste relativt nyklekte hunn ble påvist 4. august (2012), mens seineste nyklekte hunn ble påvist 8. september (2013). Manglende funn av lundgjøkhumle før 2012 kan derfor skyldes at arten er ettersøkt før den har vært på vingene. Imidlertid er mange av de gamle funnene av lundgjøkhumle fra Vestlandet mye tidligere. Hunner ble funnet så tidlig som 7. mai, og hanner fra seint i juni.
Hann av lundgjøkhumle Bombus quadricolor på rødknapp, Eidskog i Hedmark. Legg merke til den noe avvikende bakstussen med mye gult.
Forvekslingsarter
Dronningen av lundgjøkhumle kan neppe forveksles med noen annen art hvis man studerer eksemplaret nøye. Hos gamle individer kan imidlertid den røde bakstussen være nokså blek, og da kan de minne om noen andre gjøkhumler. Man skal også være oppmerksom på at spesielt bleke og slitte dronninger av markhumle har lignende fargetegninger som lundgjøkhumle.
Hannene av lundgjøkhumle er normalt heller ikke noe problem å kjenne igjen. De bemerker seg med sin unike fargekombinasjon med rødrosa bakstuss som også omfatter T5, og som har vesentlig innslag av hvitaktig farge. Slitte eksemplarer, samt individer med lite rødt på bakstussen, kan forveksles med hanner av tregjøkhumle og markgjøkhumle. Dersom de to sistnevnte har rødaktig farge på behåringen bak, er denne imidlertid mer rustrød eller brunlig og avgrenset til T6 og T7. Lundgjøkhumle har dessuten godt med rødlige hår på bukleddene St3–St6. Bakkroppsleddene T3 og T4 er beigefarget hos lundgjøkhumle, mens de normalt er hvite eller av og til gule hos de to andre artene nevnt over her. Unntaksvis kan markgjøkhumle ha mer omfattende rødaktig bakstuss, men den har ikke rødaktige hår på undersiden av bakstussen. Hanner av steingjøkhumle kan ligne på lundgjøkhumle, men har et smalere og blekere kragebånd.
