F5 Dødt organisk materiale i ferskvann
Dødt organisk materiale i ferskvann består av ansamlinger av døde plante- og dyrerester på bunnen av ferskvann. Det er først og fremst nedbrytere som lever på og i dødt organisk materiale.
- Innhold
- Kort om hovedtypen
- Utfyllende beskrivelse
- Kort om grunntypeinndelingen
- Andre lokale basisøkokliner
- Regional variasjon
- Tilstandsøkokliner
Kort om hovedtypen
Dødt organisk materiale i ferskvann omfatter alle ansamlinger av dødt organisk materiale i ferskvann.
Utfyllende beskrivelse
Dødt organisk materiale i ferskvann omfatter alt akkumulert (sedimentert) organisk materiale på ferskvannsbunn (Bilde 1–6). Døde plante- og dyrerester i de frie vannmassene hører også til dødt organisk materiale i ferskvann. Dødt organisk materiale i ferskvann kan inngå som en større eller mindre del av bunnsubstratet innenfor enhver natursystem-hovedtype i ferskvannssystemer. Store og homogene ansamlinger av dødt organisk materiale i ferskvann utgjør arealenheter av eufotisk organisk ferskvannsbunn eller afotisk normal innsjøbunn.
Døde ferskvannsdyr og dødt plantemateriale er samlet i én livsmedium-hovedtype fordi samfunnene på ferskvannsåtsler preges av generelle nedbrytere heller enn spesialiserte åtselsamfunn som har selve dyret som næringsmiljø (dette til forskjell fra marine systemer). Dødt organisk materiale i ferskvann brukes av dyr som skjulested og for næringssøk (predatorer), men substratet tjener også som næring for nedbrytere. Mange av nedbryterne er ikke sterkt nok bundet til substratet til at dette kan defineres som disse artenes livsmedium.
Organiske ferskvannssedimenter dannet fra dødt plantemateriale fordeles på to kategorier, gytje og dy, etter opphav og nedbrytningsgrad (se Artikkel 12: B og avsnittet ’valg av økokliner og trinn’).
Kort om grunntypeinndelingen
Livsmedium-hovedtypen dødt organisk materiale i ferskvann er relevant for bevegelige og fastsittende organismer som forekommer i tilknytning til ansamlinger av dødt organisk materiale. Inndelingen i 5 grunntyper er basert på to økokliner (Fig. 1, Bilde 1–6).
- Nedbrytningsgrad: dødt organisk materiale i ferskvann (NE–B)
- Opprinnelsestype: opprinnelse for dødt organisk materiale i ferskvann (OT–A)
Valg av økokliner og trinn
Graden av nedbrytning av det døde organiske materialet, slik den kommer til uttrykk gjennom den lokale basisøkoklinen nedbrytningsgrad: dødt organisk materiale i ferskvann (NE–B) med to trinn, B1 gytje og B2 dy, og materialets opprinnelse [opprinnelsestype: opprinnelse for dødt organisk materiale i ferskvann (OT–A) med fem trinn], anses som viktigste kilder til variasjon i artssammensetning innenfor dødt organisk materiale i ferskvann.
Drøfting av inndelingen i grunntyper
Dy [nedbrytningsgrad: dødt organisk materiale i ferskvann (NE–B) trinn B2 dy] er finkornet organisk materiale av ubestemmelig opphav, som derfor vanligvis ikke lar seg dele videre inn på grunnlag av opprinnelse (Bilde 4–6). Opphavet til gytje [nedbrytningsgrad: dødt organisk materiale i ferskvann (NE–B) trinn B1 gytje] lar seg imidlertid oftest bestemme. Fordi det er uklart i hvilken grad artssammensetningen av organismer som er tilknyttet dødt materiale fra karplanter og fra moser er forskjellig og, derfor, om det er grunnlag for å skille mosegytje fra karplantegytje (Bilde 1) ved grunntypeinndelingen, er opprinnelsestype: opprinnelse for dødt organisk materiale i ferskvann (OT–A) trinn Y2 overveiende mosematerale og trinn Y3 overveiende karplantemateriale slått sammen til ett samletrinn.
Sedimentert dødt animalsk materiale har som regel sterk innblanding av plantemateriale. Grunntype [1] dødt animalsk materiale i ferskvann skal derfor først og fremst fange opp skrotter av fisk og større invertebrater.
Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer
Tilknytning til natursystem-hovedtype (og grunntype) er viktig for artssammensetningen på dødt organisk materiale i ferskvann. Variasjon langs de viktige lokale basisøkoklinene
kalkinnhold (KA) og dybderelatert lyssvekking i vann (DL) anses tilfredsstillende fanget opp ved angivelse av natursystem-type som det aktuelle livsmediet er knyttet til. Andre lokale basisøkokliner, som bevegelsesenergi (BE) og akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO–G) antas å variere mindre mellom steder der organisk materiale akkumuleres. Det viktige skillet mellom rennende og stillestående vann fanges opp gjennom livsmediets tilhørighet på type på landskapsdel-nivået.
Andre lokale basisøkokliner
Den lokale basisøkoklinen innstråling: total innstråling (IS–A) kan ha en viss betydning for artssammensetningen på og i dødt organisk materiale i ferskvann, særlig for materiale langs kanten av innsjø og elveløp. Variasjon langs innstråling: total innstråling (IS–A) er imidlertid foreløpig ikke tatt inn i beskrivelsessystemet for dødt organisk materiale i ferskvann fordi betydningen for artssammensetningen er uklar.
Ingen andre økokliner inngår i beskrivelsessystemet for dødt organisk materiale i ferskvann.
Regional variasjon
Regional variasjon er trolig av mindre betydning for variasjon i artssammensetning på dødt organisk materiale i ferskvann, men det er sannsynlig at organismer som utnytter dette substratet har utbredelsesmønstre som gjenspeiler variasjon langs den regionale økoklinen bioklimatiske soner (BS). Omfanget av variasjon relatert til bioklimatiske seksjoner (BH), innen denne og andre livsmedium- og natursystemhovedtyper i ferskvann, er uavklart.
Tilstandsøkokliner
Følgende tilstandsøkokliner som er relevante for fullstendig beskrivelse av dødt organisk materiale i ferskvann, blir fanget opp gjennom beskrivelsessystemene for relevante hovedtyper på natursystem-nivået:
- Eutrofieringstilstand (EU)
- Fremmedartsinnslag (FA)
- Forsuringstilstand (SU)
Det kan ikke utelukkes at også miljøgifter og annen forurensning (MG) og vassdragsrgulering (VR), som også fanges opp på natursystem-nivået, er relevante for artssammensetningen på dødt organisk materiale i ferskvann.
Ingen nye tilstandsøkokliner er relevante i tillegg på livsmedium-nivået.