5-3 Småkupert åslandskap

Småkupert åslandskap omfatter ås- og fjelltopplandskap med relativt relieff mellom 50 og 200 m målt innen løpende ruter (naboskap) på 1 km², som hovedsakelig ligger under den klimatiske skoggrensa.

Store deler av Norge har et relativt relieff mellom 50 og 200 m innenfor løpende ruter (naboskap) på 1 km². Innenfor dette intervallet av ’terrengform-grovhet’ er det formen på de store strukturene (hvorvidt de tilfredsstiller kriteriene på en dal eller ikke) som avgjør om et landskap skal tilhøre fjord- og dallandskap [4] åpent dallandskap eller ås- og fjelltopplandskap [3] småkupert åslandskap. Over store deler av landet består åsene og forsenkningene mellom åsene av rolige landformasjoner med jevne overganger mellom toppunkter (åser) og flater/forsenkninger (Bilde 2–3). Rolige terrengformasjoner er typisk for den paleiske overflaten. De forklares som rester av tidligere dypforvitring i perioder da klimaet var tørrere og varmere enn nå (Gjessing 1967). Berggrunnsgeologien er en viktig styrende faktor for terrengvariasjonen; ikke bare bergartsslaget i seg sjøl, men også berggrunnens struktur er viktig.

Småkupert åslandskap kan dekke store arealer i indre strøk på det norske fastlandet (seterlandskapet i mellom- og nordboreal bioklimatisk sone), ofte i en relativt grovskalig mosaikk med slettelandskap [5] skog- og forfjellsvidde. På grunn av avskoging, beite og seterdrift er store arealer med fastmarksskogsmark (den dominerende natursystem-hovedtypen i småkupert åslandskap) konvertert til boreal hei. Intensiteten i utnyttelsen av seterlandskapet har blitt sterkt redusert i løpet av det andre store hamskiftet i jordbruket (etter 2. verdenskrig; se beskrivelsen av natursystem-hovedtypen boreal hei), og store deler av det tidligere åpne seterlandskapet gror nå igjen.

Karakteristiske landskapsdeler er elveløp, innsjø og våtmarksmassiv.

Den arealmessig viktigste natursystem-hovedtypen er fastmarksskogsmark. Stedvis kan også boreal hei, nakent berg og åpen myrflate være viktig. I høytliggende områder med fast bosetting og i seterområder) finnes kulturmarkseng og åker og kunstmarkseng. Arealdekningen av kultur- og kunstmark avtar når terrenget blir mer kupert.

Ulike typer morenerygger [mange ulike landformenheter innenfor avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1), drumlin og radiære morenerygger (AB–3), rogenmorene (AB–4) og esker (AB–6)] samt flyttblokk (AB–5) er vanlige. Også deltaavsetninger [delta (AR–1)] forekommer. Småkupert åslandskap kjennetegnes ved lokalt rikelig forekomst av våtmarksmassiv, først og fremst landformenhetene bakkemyr (TM–12), strengblandingsmyr (TM–8) og strengmyr (TM–13).