LD-8 Fuglefjell

Et fuglefjell er et område preget av stabile fuglekolonier eller som brukes av fugl så regelmessig at marka får preg av å bli gjødslet av fugl.

Fuglefjell er et karakteristisk innslag langs hele norskekysten fra Sunnmøre til Svalbard. Ofte forbindes fuglefjell med bratte klipper helt ut mot havet (Bilde 1), men også mindre bergknauser og lignende, fuglesteiner (Bilde 2), hører til fuglefjell med vid størrelsesavgrensning (små fuglefjell; se avgrensningskommentar om nedre størrelsesavgrensning av elveløp, innsjø og andre landskapsdeler). Store fuglefjell har en karakteristisk veksling mellom frodig, engpreget vegetasjon på jorddekt mark (natursystem-hovedtypen fuglefjell-eng), nakne bergflater og rasur (natursystem-hovedtypen fugleberg). Både fuglefjell-eng og fugleberg kjennetegnes ved sterkt fuglegjødlingspreg [økoklinen naturlig gjødsling (NG) minst trinn 2 moderat påvirket av naturlig gjødsling]. Fuglesteiner forekommer langs kysten, innenfor kysten og også høyt til fjells. Fuglesteiner skiller seg fra større fuglefjell ved at de vanligvis mangler innslag av fuglefjell-eng (de er totalt dominert av fugleberg). Landskapsdel-hovedtypene fuglefjell og ras- og skredområder kan dermed overlappe, det vil si at det finnes arealer som inngår i begge landskapsdel-hovedtypene.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 1 – nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
• Avgrensningskommentar 9 – Avgrensning av fuglefjell (8) mot tilgrensende områder

Beskrivelsessystem

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Fuglefjell blir ikke delt i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Fuglefjell har et nokså enhetlig preg med en karakteristisk mosaikk av to natursystem-hovedtyper, fuglefjell-eng og fugleberg.

Ingen lokale basisøkokliner peker seg ut som viktige nok for variasjon i artssammensetningen innenfor fuglefjell til å bli inkludert i et beskrivelsessystem for denne hovedtypen, utover økoklinene som fanges opp gjennom fullstendig beskrivelse av arealenhetene på natursystem-nivået som inngår i fuglefjell-arealenheten (fuglefjell-eng og fugleberg).

Typiske fuglefjell forekommer langs hele kysten fra Sunnmøre (Møre og Romsdal) og nordover, samt på Svalbard. Fuglesteiner forekommer også i innlandet. Landskapsdel-hovedtypen fuglefjell, definert uten krav til minstestørrelse, finnes således i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) i hvert fall til og med trinn A5 lavalpin sone (LA), og i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) på det norske fastlandet og trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) på Svalbard. Bioklimatiske seksjoner (BH) er mindre viktig for variasjon i artssammensetning innenfor hovedtypen fordi fuglegjødsling overstyrer effekten av andre (inkludert regionale) økokliner.

Tilstandsvariasjon innenfor fuglefjell begrenser seg hovedsakelig til variasjon langs generelle tilstandsøkokliner. Store fuglefjell kan har imidlertid blitt mye brukt til beite og/eller slått, som kommer til uttrykk som variasjon i aktuell bruksintensitet (BI) innenfor natursystem-hovedtypene fuglefjell-eng (trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk eller trinn  1 ikke i bruk) eller ved forekomst av kulturmarkseng (trinn 3 ekstensiv aktuell bruk), I beskrivelsessystemet for fuglefjell inngår bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 1). En utfyllende tilstandsbeskrivelse for fuglefjell inkluderer også opplysninger om tilstandsvariasjon for arealenheter av fuglefjell-eng (og eventuelt kulturmarkseng) innenfor fuglefjellet.

Relativ arealandel av grunntyper innenfor natursystem-hovedtypene fuglefjell-eng og fugleberg utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold i arealenheter av fuglefjell.

Fuglefjell er ikke knyttet til spesifikke landformer, men kan inneholde landformer innen landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land (ML), for eksempel talus (ML–1). Fuglefjell som inkluderer talus inngår også i en arealenhet av landskapsdel-hovedtypen ras- og skredområder.