Amfibier og reptiler
Amphibia og Reptilia

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget
• Avgrensninger og definisjoner
• Antall rødlistearter 
• Årsak til rødlisting
• Endringer fra 2010 til 2015
• Ekspertkomité
• Referanser

De norske amfibiene (klasse Amphibia) fordeler seg på to ordener: frosker og padder (orden Anura) og salamandere (orden Caudata), mens de norske reptilene (klasse Reptilia) tilhører alle samme orden (Squamata). Mangfoldet av amfibier og reptiler avtar når en beveger seg nordover i Norge. Rundt Oslofjorden og på Sørlandet er det registrert 11 arter, mens det med sikkerhet er funnet bare seks arter i Midt-Norge, og to arter i Troms og Finnmark: buttsnutefrosk og nordfirfisle. Et gammelt hoggormfunn eksisterer riktig nok i Sør-Varanger. De tre sistnevnte artene er også de som vanligvis går høyest til fjells (minst opp til 1000 moh.). Utbredelsesområdet for de tre rødlistete herptilene er ganske godt kjent. Så langt tyder alt på at damfroskens utbredelse er begrenset til et lite område i Aust-Agder.

Alle de seks norske amfibieartene legger egg i ferskvann, i tjern og dammer eller lune viker av større vatn og innsjøer. Larvene vokser opp i ferskvann, mens de metamorfoserte dyra (når de har mistet gjellene og gjennomgått andre forandringer) veksler mellom vann- og landfaser. Med unntak av den dagaktive damfrosken, er de metamorfoserte amfibiene stort sett nattaktive rovdyr som lever av småkryp som insekter, edderkoppdyr og mark. Salamanderlarvene er også rovdyr, mens frosk- og paddelarvene (rumpetroll) lever av detritus (dødt plante- og dyremateriale og mikroorganismer). Alle amfibielarvene er dagaktive.

Av de to rødlistete amfibiene er damfrosken svært varmekjær og har vellykket reproduksjon bare i varme somre. Kalde vintre er også et problem, spesielt for unge frosker. Spredning hindres av klimatiske og biotopkvalitative årsaker, samt forekomsten av fisk. Storsalamanderen (larvene) er også svært sårbar for predasjon fra fisk og er derfor henvist til små vannforekomster (uten fisk), en biotop som er svært utsatt for inngrep. Spredning kan finne sted over land til nye dammer i en avstand på noen få hundre meter.

De fleste norske reptiler er ovovivipare, det vil si at de legger klekkeferdige egg. Buormen legger imidlertid uutviklete egg, gjerne i gjødsel- og komposthauger. Buormen tilbringer en stor del av livet i vann på jakt etter amfibier og fisk. De øvrige norske reptilene er rent terrestriske. De lever av invertebrater, amfibier, andre reptiler, fugler eller småpattedyr. Reptilene kan være dagaktive eller nattaktive, men alle drar på dagtid nytte av solvarmen for å øke metabolismen, enten fritt eksponert i solskinnet eller under skjul. Den rødlistete slettsnoken er varmekjær og dermed svært selektiv i sitt habitatvalg (åpne, varme landskap og solvendte berg). I tillegg er slettsnoken nokså stasjonær, og kontakten mellom de mer eller mindre isolerte bestandene er derfor relativt liten. 

Kunnskapsgrunnlaget

Den generelle kunnskapen om amfibienes og reptilenes utbredelse er blitt bedre de senere åra (Artsdatabanken 2015), men detaljert kunnskap om deres utbredelse, som er viktig for forvaltningen av de mest truete artene, er fortsatt nokså mangelfull. Dolmen (1993, 1996, 2008a) omtaler artsbestemmelse, utbredelse og økologi hos norske herptiler (amfibier og reptiler). Samtidig med at kunnskapen om amfibiene og reptilenes utbredelse har økt, har vi også fått et bedre bilde av hvordan tilgjengelig habitat for disse dyra endres. Spesielt storsalamanderens utbredelse, habitat og populasjonsstørrelser har vært gjenstand for mange undersøkelser de senere åra. Det er gjort mange nye funn av arten, og fangst og gjenfangst ved enkelte storsalamander-lokaliteter har vist at de lokale bestandene er langt større enn tidligere antatt. Imidlertid vet vi lite om forekomstenes status ved de gamle lokalitetene, om de fortsatt eksisterer. Sørensen (2013) har publisert spesielt verdifull informasjon om slettsnoken i Norge.

Avgrensninger og definisjoner

For amfibier og reptiler omfatter vurderingene fastlandsdelen av Norge, og alle de 11 dokumenterte reproduserende artene er rødlistevurdert.

De norske amfibiene og reptilene har vanligvis korte generasjonstider, og vurderingsperioden er satt til 10 år i tråd med IUCN sine retningslinjer. Med begrepet lokalitet hos amfibiene er ment gytedam/vatn, mens det hos slettsnoken er mest mulig nøyaktig funnsted for ett eller flere individer. Det er gjort stadig nye funn av storsalamander innenfor utbredelsesområdet, og det reelle forekomstarealet er derfor vurdert å være noe høyere enn det en kjenner i dag. Mørketallene for forekomsten av slettsnok er basert ganske grovt på utbredelsen av artens habitat. Eventuell nedgang i bestandene er vurdert ut fra bortfall av lokaliteter/areal av habitat.

I tillegg til de stedegne artene finnes det i Norge innført (sørlig) damfrosk (Rana lessonae) og hybridfrosk (Rana kl. esculenta) til ei øy på Sørvestlandet, men disse er ikke rødlistevurdert. I tillegg har vi havlærskilpadda (Dermochelys coriacea), som jevnlig opptrer langs våre kyster, men som reproduserer med egglegging på tropiske havstrender. Det er også mulig at både strandpadde (Epidalea calamita) og sandfirfisle (Lacerta agilis) kan bli oppdaget helt sør eller sørøst i landet.

Antall rødlistearter 

I alt tre av de 11 vurderte herptilartene er rødlistet: Damfrosk kritisk truet CR, storsalamander nær truet NT og slettsnok nær truet NT. 

Årsak til rødlisting

For damfrosken er det D1 antall reproduserende individ som er utslagsgivende, da artens bestand er svært liten (<50 individ). Hos storsalamanderen gir A-kriteriet populasjonsreduksjon utslag i vurderingene siden det fortsatt pågår en viss habitatødeleggelse og en antatt bestandsnedgang. Slettsnoken er rødlistet etter B-kriteriet geografisk utbredelse. Arten har et begrenset utbredelsesareal og forekomstareal i kombinasjon med a(i) kraftig fragmentering og b(iii) pågående reduksjon av areal eller kvalitet på artens habitat.

De største truslene for amfibiene generelt er drenering og gjenfylling av yngledammene, utsetting av fisk og forurensning, inkludert sur nedbør. Det er tidligere vist for Østlandet at fiskeløse kulturlandskapsdammer, som er typiske tilholdssteder for salamandere, ble sterkt redusert på 1980- og 90-tallet, kanskje med opp til ca. 30 % på 10 år (Dolmen 2008b). Men også på Vestlandet og i Midt-Norge var det en klar tilbakegang. Denne trenden har fortsatt, om enn i mindre målestokk. I tettbebygd strøk er også utbygging og veganlegg, som reduserer amfibienes terrestriske areal og frie bevegelse, av stor negativ betydning. Damfroskens største problem er at den er svært ømfintlig for klimasvingninger og predatorfisk. Samtidig kan menneskers inngrep i habitatet virke forstyrrende.

Det faktum at utbygging av arealer konkurrerer med amfibiene og reptilene om de klimatisk mest gunstige områdene av landet, spesielt i lavlandet på Øst- og Sørlandet, gjør at slike arter mange steder har fått dårligere levekår. For reptilene er utbygging og veganlegg noen steder en særlig viktig trusselfaktor, andre steder er det gjengroing av soleksponerte områder i kulturlandskapet. Dette har først og fremst vært et problem for den varmekjære slettsnoken, som har et nokså begrenset forekomstareal og lokale forekomster som er relativt isolerte fra hverandre (fragmentert utbredelse). 

Endringer fra 2010 til 2015

Det er flere endringer for herptilene på 2015-lista i forhold til 2010-lista. Av de fem artene som var rødlistet i 2010, er to arter tatt ut av Rødlista i 2015 (spissnutefrosk og småsalamander), mens én art (storsalamander) er blitt nedgradert fra sårbar VU til nær truet NT. Bakgrunnen for dette er større kunnskap om artenes utbredelse, habitat og bestandsstørrelse, samt tilsynelatende noe mindre negativt press på artenes habitat.

Ekspertkomité

Ekspertgruppen for amfibier og reptiler bestod av Dag Dolmen.

Referanser

Artsdatabanken (2015) Artskart 1.6

Dolmen D (1993) Feltherpetologisk guide. UNIT Vitenskapsmuseet, Trondheim

Dolmen D (1996) Amphibia & Reptilia. Amfibier og krypdyr. I: Aagaard K, Dolmen D (red.) Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir, Trondheim, s. 293-296

Dolmen D (2008a) Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Bli med ut! 9: 1-77

Dolmen D (2008b) Storsalamanderen Triturus cristatus i Norge – faglig bakgrunnsstoff og forslag til en forvaltningsplan. NTNU Vitenskapsmuseet Zoologisk notat 2008-3: 1-42

Sørensen P (2013) Slettsnoken i Norge. Fauna 66: 110-123