Skuddet viser tre viktige trekk ved geitved: skuddspiss som er omdannet til en torn, ovale blad med buete nerver og svart frukt. Fra ukjent sted.

Geitved er en hjemlig art som i dag har en nokså begrenset utbredelse i Norge. Det norske navnet spiller på at barken inneholder et lag med lange, hvite fibre som kan minne om geiteragg.  

Kjennetegn

Geitved er en løvfellende busk eller et lite tre, 2–4 (6) m høy, oftest med motsatte skudd. Stammen har mørk bark som inneholder et lag med lange, hvite fibre. Yngre grener og kvister har gråbrun, ruglete bark. Kortskudd ender i torner.

Bladene sitter motsatt, er skaftete, 3–7 cm lange, bredt ovale (omtrent like brede som lange) og ender i en liten spiss. De er snaue (eventuelt fint hårete). Velutviklete blad har 2–4 (5) par buete sidenerver og små tenner i kanten. Vinterknopper har knoppskjell.

To til åtte skaftete, ca. 4 mm brede blomster sitter i små kvaster tett inntil skuddene. Planten er særbu (dioik) med hann- og hunnblomster på hver sine busker. Blomsten er firetallig med fire gulgrønne, spisse kronblad og med henholdsvis fire pollenbærere eller firefliket arr. Frukten er en 6–8 mm rund og først grønn, så skinnende svart steinfrukt med grønt fruktkjøtt og to steiner. Den smaker bittert.

Tornene til geitved kan være ganske kraftige. Barken er mørk og har lyse korkporer. De yngste skuddene har et ytre, lyst lag som flakner av. Fra Holmestrand (Vestfold).

Bladene er ovale, har buete nerver og avrundet eller litt tilspisset topp. Bladkanten  er fint tannet. Fra Øvre Eiker (Buskerud).

Rik blomstring i juni. Langskaftete blomster sitter i kvaster tett inntil skuddene. Fra Botanisk hage i Oslo.

Blomsten til geitved har her fire gulgrønne kronblad og fire mørke pollenbærere. Geitved er særbu. Fra Botanisk hage i Oslo.

Frukten er en svart og blank steinfrukt med to steiner. Det grønne fruktkjøttet har bitter smak. Fra Botanisk hage i Oslo.

Moden frukt i september. Noen har nok forsynt seg av frukten i forgrunnen. Midt i kvasten ses en knopp for neste års vekst. Fra Råde (Østfold).

Kromosomtall

Geitved er diploid med grunntall x = 12 og kromosomtall 2n = 24. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Geitved er hjemlig i Norge og vokser på steder med varmt lokalklima og gode lysforhold. Den finnes oftest på baserik grunn i tilknytning til kratt og skogkanter, innunder berg og knauser og rundt kulturmark. Den har sørøstlig utbredelse i Norge, sentrert rundt Oslofjorden, fra Hvaler (Østfold) og Risør og Grimstad (Aust-Agder) nordover til Fet (Akershus) og Gran (Oppland), i nemoral og boreonemoral sone. Kjent høydegrense er ca. 380 moh. i Drammen (Buskerud). Nyere observasjoner ut over dette området (blant annet ved Mjøsa, på Jæren og i Trondheim) trenger bekreftelse ved fotografier eller belegg. Arten er utbredt i store deler av Europa (mangler lengst i sør og lengst i nord) og Vest-Asia.

Kommentarer

Geitvedpollen er funnet i avsetninger fra sen-glasial tid i Sørvest-Norge (Paus 1992, referert til av Fægri 1996), godt utenfor dens nåværende utbredelse – den kan en gang ha hatt større eller annen utbredelse enn dagens. Arten er omtalt i eldre litteratur, også fra områder der den ikke er kjent i dag.

Bark og frukt har lange vært brukt medisinsk. Geitved er lenger sør blitt dyrket som fargeplante.

Forvekslinger

Geitved kan forveksles med trollhegg Frangula alnus, der bladene er alternerende, har rette (ikke buete) sidenerver og bladkantene er hele (ikke tannete). Trollhegg har ikke torner. Geitved har korte knopper med knoppskjell, mens trollhegg har lange knopper uten knoppskjell. De buete sidenervene i geitvedblad kan gi assosiasjoner til kornell Swida-arter, men disse har aldri tannet bladkant.

Kilder

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Fægri K (1996). Rhamnus cathartica. I K Fægri og A Danielsen (red.) Maps of distribution of Norwegian vascular plants. III. The southeastern element: 92 + kart s. 32.

Hjelmstad R (2023). Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. 7. oppl. Gyldendal, Oslo, 422 s.

Holmboe J (1936). «Treet som fanden flådde geita under». Maal og minne 1936: 17–23.

Høeg OA (1976). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Universitetsforlaget Oslo–Bergen–Tromsø. 751 s.

Krüssmann G (1986). Manual of cultivated trees and shrubs. III Pru–Z. Timber Press, Portland, Ohio. 510 s.

Mossberg B og Stenberg L (2018). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal, Oslo. 975 s.

Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 3.4.2023

Tutin TG (1968). Rhamnus L. I TG Tutin mfl. (red.), Flora Europea. 2. Rosaceae to Umbelliferae: 244–245.

Siden siteres som:

Fremstad E. Geitved Rhamnus cathartica L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364626. Lastet ned <dag.måned.år>