Bladene er mørk grønne og varierer i form og størrelse oppover stengelen. Fra Botanisk hage i Oslo.

Svalerot er et eksotisk innslag i Norges flora. Den kan ha vært hjemlig noen få steder i Oslo, og en nyoppdaget forekomst i Hordaland har usikkert opphav. Andre forekomster har mest sannsynlig fremmed opphav.

Kjennetegn

Svalerot er en flerårig urt med opprette eller litt slyngende opptil 1,20 m lange skudd. Stengelen er fint håret. Bladene er motsatte, skaftete eller sittende og hjerteformete ved grunnen. De er 6–10 cm lange og 2,5–5 cm brede og smalner gradvis mot en spiss topp. De er hårete på nerver og i den jevne bladkanten.

Det sitter 6–8 blomster i kvaster på 10–40 mm lange skaft. De fem begerbladene er sammenvokste ved grunnen; de frie delene er smalt avlange. Kronbladene er også sammenvokste ved grunnen; den åpne blomsten er ca. 10 mm i diameter. Bikronen (membranen som omgir nedre del av kronen) er 2/3 så lang som kronbladflikene. Blomstene er hvite eller lys gule, snaue eller med bøyde hår på oversiden. Før blomstring er kronbladflikene vridd rundt hverandre. Frukten er en snau, lang og smal belgkapsel, ca. 60 mm lang og 8 mm bred. Den sprekker opp langsetter og slipper ut ovale frø med frøull: de spres med vind.

Svalerot har opprette skudd med motsatte, opptil 10 cm lange og spisse blad. Blomstene sitter i små kvaster som går ut fra bladhjørnene. Fra Sverige, Öland.

Blomstene er hvite, med korte, hvite kronblad med butt topp. Ved blomstring står kronbladene skrått oppover. Fra Botanisk hage i Oslo. 

Kromosomtall

Svalerot er diploid, med grunntall x = 11 og kromosomtall 2n = 22. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Svalerot blomstrer fra tidlig i sesongen til midtsommers. Det er uvisst om svalerot er hjemlig eller innført som prydplante eller er kommet hit tilfeldig gjennom annen aktivitet. Den har få voksesteder i Norge. Den ble først funnet flere steder i Oslo fra 1833 til 1914, hvorav noen kan ha hjemlig opphav, og i Asker (Akershus) i 2023 mest sannsynlig av fremmed opphav. I Ulvik (Hordaland) er den dokumentert fra 2009 til 2023 – der ser den ut til å være etablert, og bakgrunnen for denne forekomsten er uklar. Voksestedene er åpne og lyse, godt drenerte, krattkanter og ulike typer skrotemark.

Utbredelsen til svalerot omfatter Marokko og Algerie i Nord-Afrika og strekker seg gjennom Europa til Tyrkia og til Vest-Sibir og nordover til de nordiske landene og Baltikum.

Kommentarer

Svalerot kan være nokså variabel, også innen populasjoner. Markgraf (1972) deler den i sju underarter, men Plants of the World regner med 11 underarter. Vår underart, subsp. hirundinaria, finnes i alle deler av artens utbredelsesområde bortsett fra Portugal og Spania. I sørligere deler av Europa er blomstene gule, i nord, som i Norge, er blomstene hvite.

Forvekslinger

Sterile planter kan fort forveksles med ungplanter av en eller annen busk. Da er kanskje nesten sittende blad med innskåret basis og hårete, ikke forvedet stengel hjelp til riktig bestemmelse. Når svalerot blomstrer, kan den knapt forveksles med andre arter i Norges flora. Den skiller seg fra den andre arten som er funnet i Norge, russesvalerot Vincetoxicum rossicum, i at den ikke er noen utpreget slyngplante og i de hvite blomstene. Russesvalerot er en utpreget slyngplante og har brunrøde blomster.

Kilder

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H, Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Markgraf F (1972). Vincetoxicum N. M. Wolf. I TG Tutin mfl. (red.), Flora Europaea. 3. Diiapensiaceae to Myoporaceae: 71–72.

Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 11.11.2023

Siden siteres som:

Fremstad E. Svalerot Vincetoxicum hirundinaria Medik. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364388. Lastet ned <dag.måned.år>