Hos storgravmyrt er skuddene krypende eller litt opprette, med brede blad og store, lys blå eller fiolette blomster. Fra Øygarden (Hordaland).

Storebroren til gravmyrt er like dekorativ som denne, men er mye mindre hardfør og langt mindre brukt. Den er sjelden forvillet; så langt er storgravmyrt bare sikkert rapportert som forvillet fra Kristiansand i Vest-Agder.

Kjennetegn

Storgravmyrt er eviggrønn, delvis forvedet (halvbusk) med meterlange, krypende skudd, og opptil 30 cm høye, opprette sideskudd. Bladene er stilt motsatt, kortskaftete eller sittende, læraktige, blanke og mørk grønne og har hel kant. De er 2,5–9 cm lange og 2–6 cm brede (bredest nedenfor midten), hjerteformet ved grunnen og blir gradvis smalere mot toppen. Bladflatene er snaue, men skaft og bladkant har opptil 1 mm lange hår.

Blomster dannes i bladhjørner og har små forblad på skaftet. De fem begerflikene er sammenvokst nederst og har smale, 7–17 mm lange, spisse og hårete fliker som omgir det 12–25 mm lange røret nederst på kronen (dannet ved sammenvoksing av de nederste delene av kronbladene). Før blomstring er kronbladene vridd rundt hverandre. De frie, utstående kronbladflikene er hårete i kantene og måler til sammen 30–50 mm i diameter. Blomstene er blå eller blålilla, med en fire- eller femkantet åpning mot pollenbærerne og et hårete arr. Åpningen er ofte markert med lysere farge enn resten av blomsten. Frukten er en langstrakt og hårete belgkapsel som sprekker opp langsetter og slipper ut flere frø.

Bladene er kortskaftete, hjerteformete ved grunnen, bredest nedenfor midten og avsmalnende mot toppen. Blomsterskaft og bladkanter er hårete. Fra Øygarden (Hordaland).

Begeret har fem lange, smale fliker som er hårete i kantene. Fra Øygarden (Hordaland).

Kromosomtall

Arten er tetraploid med grunnkromosomtall x = 23 og kromosomtall 2n = 92. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Storgravmyrt er fremmed i Norge, importert og plantet i hager og anlegg, men i langt mindre grad enn den atskillig mindre gravmyrt Vinca minor, mest fordi den er mye mindre vinterherdig enn gravmyrt. Storgravmyrt er observert plantet i store krukker utendørs. Den er forvillet i Kristiansand (Vest-Agder). Arten spres trolig ikke ved frø i Norge, men skuddbiter kan kanskje bidra til spredning og nyetablering i de aller mest vintermilde kyststrøkene i Sør-Norge.

Storgravmyrt er hjemlig i Mellom-Europa fra Frankrike østover til Kaukasus og sør til Libanon.

Kommentarer

I deler av dens naturlige utbredelsesområde er storgravmyrt brukt til mat og medisin – og som prydplante. En rekke former (varieteter) viser variasjon i blomsterfarge, behåring og bladfarge, blant annet spraglete (variegerte) blad.

Forvekslinger

Vekstform, bladform og atskillig større blad og blomster samt behåring på blomsterskaft, begertenner, bladkant og kronblad skiller storgravmyrt fra gravmyrt Vinca minor.

Kilder

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H, Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Heywood VH (1972). Apocynaceae. I TG Tutin mfl. (red.) Flora Europaea. 3. Diapensiaceae to Myoporaceae: 68–69.

Krausch H–D (2003), «Kaiserkron und Päonien rot …».  Entdeckung und Einführung unserer Gartenblumen. Dölling und Galitz Verlag, München, Hamburg. 535 s.

Krüssmann G (1986). Manual of cultivated broad-leaved trees and shrubs. III Pru–Z. Timber Press, Portland, Oregon.

Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 8.4.2023

Siden siteres som:

Fremstad E. Storgravmyrt Vinca major L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364386. Lastet ned <dag.måned.år>