Gravmyrt Vinca minor L.

Gravmyrt er eviggrønn, delvis forvedet (halvbusk) med opptil meterlange, krypende skudd og opprette sideskudd, 5–15 (20) cm høye. Bladene er stilt motsatt, skaftete, blanke og mørk grønne, snaue og har hel kant. De er 1,5–4,5 cm lange og 0,5–2,5 cm brede, oftest elliptiske og jevnt avsmalnende mot bladgrunn og -topp eller avlange eller bredest litt nedenfor midten.

Blomster dannes i bladhjørner og har små forblad på skaftet. Før blomstring er kronbladene vridd rundt hverandre. De fem begerflikene er sammenvokste nederst og har 3–4 mm lange, spisse og snaue fliker som omgir det 9–11 mm lange røret nederst på kronen (dannet av de nederste delene av kronbladene). De frie, snaue og utstående kronbladflikene er til sammen 25–30 mm i diameter, blå eller blålilla, med en fire- eller femkantet åpning mot pollenbærere og et hårete arr. Åpningen er ofte markert med lysere farge enn resten av blomsten. Frukten er en langstrakt belgkapsel med flere frø.

Arten er diploid med grunnkromosomtall x = 23 og kromosomtall 2n = 46. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.

Gravmyrt er fremmed i Norge og nokså vanlig forvillet fra dyrking. Den vokser best på lysåpne steder med godt drenert, relativt næringsrik jord, ofte der jorddekket er tynt. Den kan danne tette, vidstrakte tepper der få andre arter slår igjennom. Den brukes særlig som bunndekke. Fruktutvikling ser ut til å være sjelden i Norge, og gravmyrt spres trolig i liten grad ved frø hos oss, men skuddbiter kan bidra til spredning og nyetableringer.

Gravmyrt blomstrer fra april til september, men rikest tidlig i sesongen.

Gravmyrt er registrert forvillet i sørlige innlandsområder på Østlandet (til Lillehammer i Oppland), i dal-, kyst- og fjordstrøk til Trondheimsfjorden (Sør- og Nord-Trøndelag) og er knyttet til nemoral til sørboreal sone. Kjent høydegrense er 540 moh. i Tokke (Telemark). Arten er hjemlig i Europa fra Portugal og Spania i sørvest til Tyskland i nord og Belarus og Ukraina i øst samt Kaukasus.

Gravmyrt har lang historie som pryd- og nytteplante lenger sør i Europa. Den er blitt brukt både som mat- og medisinplante. Den er delt i en rekke underarter og er i handelen i flere former (varieteter, kultivarer), spesielt med hensyn til blomsterfarge (hvit, lysere blå, blåfiolett og rødfiolett), bladform og -farge. Spraglete (variegerte) former finnes også.

Fremstad E. Gravmyrt Vinca minor L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364385. Lastet ned <dag.måned.år>