Hoggorm Vipera berus (Linnaeus, 1758)

Totallengde: vanligvis 35–85 cm, unntaksvis over 100 cm. Hunnene blir noe større enn hannene.

Hoggorm er en middels stor, nokså robust bygget slange. Halen er kort og ender i en forhornet spiss. Hodets overside har tallrike små og mellomstore skjell. Øyet har vertikalt strekformet pupill. Irisen er brunlig til sterkt rød. Hoggormen har et utstående øyenbrynskjell som gir den et bistert uttrykk. Mellom øyet og munnen er det to rader med skjell. Tungen er dypt kløvet. I overkjeven finnes to skarpe gifttenner i tillegg til radene med små, spisse tenner som alle slanger har. Skjellene på kroppen er rombeformede og har en tydelig, utstående kjøl langs midten. Buken har én enkelt rad med brede skjell (bukskinner). Det siste skjellet før kloakken (gattplaten) er udelt. Kroppen er vanligvis brun eller grå, men kan også gå mot gult, mørkt oransje, blålig, grønnlig eller svart. Langs ryggen finnes vanligvis et sikksakkformet bånd i mørkere tone enn grunnfargen. Den forhornede halespissen har ofte gulaktig farge. Hodets overside har vanligvis en mørk flekk som deler seg i to sprikende forgreininger bakerst. På siden av hodet finnes vanligvis en mørk maske som starter ved øyet og fortsetter bakover til nakken, hvor den går over i en serie diffuse, mørke flekker langs kroppssiden. Skjellraden rett over munnen er vanligvis lys med mørkere skiller mellom skjellene. Bukfargen er vanligvis ensfarget svart men kan også gå mot oransje hos rødlige individer. Voksne hanner har oftest grålig grunnfarge, et skarpt avtegnet og nesten svart sikksakkbånd på ryggen, og hvite skjell over munnen. Hunner har oftest brunlig grunnfarge, et mørkebrunt og mer diffust avtegnet sikksakkbånd på ryggen, og gulbrune til rødbrune skjell over munnen. Fargetegningene er ellers svært variable. Svært mørke eller helt svarte (melanistiske) individer er vanlig i Norge, og hos disse kan sikksakkbåndet på ryggen være umulig å se. Også hos lysere individer kan sikksakkbåndet være utydelig eller helt fraværende. I svært sjeldne tilfeller er ryggbåndet rett istedenfor sikksakkformet. Hannene endrer ofte farge under det første hamskiftet på våren. Før hamskiftet ser de ofte skittensvarte ut. Etter hamskiftet har de gjerne fått en mer kontrastrik paringsdrakt hvor grunnfargen kan være grå eller kan tendere mot lilla, indigo eller turkis.

Hoggorm finnes i det meste av Nord- og Mellom-Europa, men er nesten fraværende i Syd-Europa. Den finnes i hele Storbritannia, men ikke i Irland. Mot øst finnes arten gjennom Russland, Kazakhstan og Mongolia til Sakhalin. Den er utbredt i det meste av Danmark, Sverige og Finland. Hoggormen regnes som verdens mest utbredte slangeart.

Hoggorm finnes i hele Sør- og Midt-Norge samt et stykke nordover i Nordland. Det finnes eldre registreringer også lenger nord, nordligst i Sør-Varanger.

Hoggorm lever i mange ulike typer terreng, inkludert skog, myr, lynghei, fjellhei, hogstflater og ulike typer kulturlandskap. Den foretrekker områder med vekslende habitat, hvor det er rikelig med randsoner og kort avstand mellom mer solrike og mer skyggefulle arealer. I løpet av året kan arten bevege seg over et område på et par kilometer, men innenfor dette området har den gjerne et fast overvintringssted, et fast paringsområde og et fast sommeroppholdssted som den trofast bruker år etter år. Arten er meget hardfør og kan finnes fra havnivå opp til over 1 000 meters høyde over havet.

Hoggorm er primært dagaktiv, men kan også være aktiv utover kvelden. Den bruker tiden sin dels til å sole seg, til å jakte og til å ligge i skjul. Hoggormen er også en god svømmer. Menyen består for det meste av smågnagere, spissmus og fugleunger, men også av andre reptiler. Unge hoggormer spiser firfisler, stålormunger og små frosker. Hoggormen baserer seg mest på lukt, men også på syn når den jakter. Hoggormen er giftig, og den bruker giften i jakten på smågnagere og spissmus. Den hogger byttet, sprøyter inn en dose gift og slipper taket igjen i løpet av et brøkdels sekund. Så venter den til byttet dør. Offeret bruker gjerne flere minutter på å dø og kan bevege seg et godt stykke i mellomtiden, men hoggormen finner det igjen ved å følge duftsporet. Hoggormens gift fungerer ikke på reptiler og amfibier, så disse blir bare holdt fast og slukt levende.

Hoggormhannene våkner fra vinterdvalen så snart vårsola varmer, vanligvis i mars–april men unntaksvis tidligere, og tilbringer i starten mye tid med å sole seg nær overvintringsstedet for å modne spermiene og forberede det første hamskiftet. Etter hamskiftet flytter de seg til paringsområdet, som gjerne er en solvarm skråning opptil noen hundre meter fra overvintringsstedet. Hunnene våkner 3–4 uker etter hannene og beveger seg da rett til paringsområdet. Paringen foregår vanligvis i april–mai. I paringstiden kjemper hannene mot hverandre om hunnenes gunst. De måler styrke ved å reise seg opp, sno seg rundt hverandre, og prøve å bryte motparten ned i liggende stilling.

Etter paringen blir de drektige hunnene oftest værende på eller nær paringsområdet. Hanner og uparede hunner trekker derimot lenger vekk, til egne sommeroppholdssteder hvor de blir frem til overvintringen. Hoggormen er ovovivipar. Det innebærer at hunnen danner egg, men hun beholder eggene inne i kroppen sin til de er klare til å klekke slik at hun i praksis føder levende unger. Ungene er omgitt av en tynn hinne når de fødes, men denne sprekker umiddelbart etter fødselen. Ungene fødes i juli–september, unntaksvis senere. Hoggormen føder vanligvis mellom syv og ti unger, men antallet kan variere fra én til over tyve. Fødselen skjer gjerne i skjul under en busk eller lignende.

Hoggormen returnerer til overvintringsstedet i september–oktober og går vanligvis i dvale i oktober–november. Overvintringsstedet er ofte en krattbevokst sydskråning med bergsprekker og hulrom som strekker seg langt ned i bakken. Mange hoggormer benytter gjerne det samme overvintringsstedet. Før vinterdvalen ligger de ofte og soler seg en periode utenfor hulrommene. Selve overvintringen skjer vanligvis på minst en halvmeters dyp, oftest dypere.

Hoggormen er den eneste giftige slangearten i Norge. Giften består av enzymer og peptider og er cytotoksisk, som vil si at den bryter ned cellevev. Typiske symptomer på hoggormbitt er sterk smerte og kraftig hevelse av bittstedet. Bittet kan også gi symptomer som kvalme, magesmerter, diaré, oppkast og svimmelhet, eventuelt også bevisstløshet. Hoggormbitt er sjelden dødelig for mennesker, men kan være farlig hvis man for eksempel blir bitt nær luftveier, hvis man fra før er svekket på andre måter, eller ved at man får en kraftig allergisk reaksjon. Ved hoggormbitt bør man alltid oppsøke lege.