Sibirkjuke
Skeletocutis odora
Typisk for sibirkjuke er et noe tykkere, gulfarget porelag og at den lukter ost som fersk.
Sibirkjuke Skeletocutis odora er en sjelden kjuke som finnes i gammel granskog og vokser på granlæger. Arten kan skilles fra andre arter i slekten på at porelaget er noe tykkere og gulfarget, og som fersk lukter den ost. Utbredelsen til sibirkjuke er konsentrert til sentrale og indre Østlandet.
- Innhold
- Nøkkelkarakterer
Sibirkjuke Skeletocutis odora fra Stoåa i Lierne kommune.
Nøkkelkarakterer
Fruktlegemene er ettårige og resupinate. Kjuken er ofte vidt utbredt og opptil 0,5 m i lengste dimensjon. Den er myk og delvis gelatinøst eller voksaktig som fersk og lukter ost eller hvitløk. Poreflaten er hvit, kremfarget til blekt beige, og ofte med noe misfargete flekker. Porene er først regelmessige, (2–)3–5 per mm, og med tørking og alderen blir de mer uregelmessige.
Hyfesystem: dimitisk.
Cystidier er fraværende.
Basidier er 11–14 x 4–5 μm og klubbeformete.
Basidiosporer er 4–5 x 1–1,5 μm og allantoide.
Substrata. Kjuken vokser nesten utelukkende på Picea.
Utbredelse. Dette er en typisk taiga-art, og den er vanligvis funnet i gammelskog.
Sibirkjuke Skeletocutis odora fra Storåa i Lierne kommune.
Sibirkjuke Skeletocutis odora sammen med granrustkjuke Phellinus ferrugineofuscus.
Sibirkjuke Skeletocutis odora fra Skardseterlia i Ringebu kommune.
Sibirkjuke Skeletocutis odora finnes i gammel granskog og vokser på granlæger.
Sibirkjuke Skeletocutis odora fra Laurivaara i Kiruna, Sverige