Karpe Cyprinus carpio Linnaeus, 1758

Karpe kan forekomme i flere varianter. Den originale ville karpen har skjell over hele kroppen, men ikke på hodet (Pethon og Nyström 2005). Karpe er en fisk med mange hundre års historie som oppdrettsart, og flere fremavlede varianter er i dag forvillet. En slik variant, med noen få store skjell langs sidelinjen, kalles ofte “speilkarpe”. En og annen variant uten skjell kalles ofte “lærkarpe”. Fargerike varianter med ornamenter har blitt utviklet i Japan og kalles for koikarpe, men taksonomien til de opprinnelige formene for disse er noe omdiskutert. Noen forskere regner koi for å stamme fra varianter som de klassifiserer som egne arter. Fargen på villformen av karpe varierer også, men som oftest er den grønn-brun på ryggen og sidene og litt mer gulaktig på buken.

Karpe har en relativ lang ryggfinne. Dette skiller den fra forvekslingsartene mort, brasme og vederbuk. Ryggfinnen hos karpe har en konkav kant, med forreste del klart høyere enn den bakre. I tillegg skiller vi den fra gullfisk og karrus ved at den har to korte og to lange skjeggtråder på hver side av munnen. Den fremste og øverste er kortere enn den bakre. Karpa har ingen tenner i munnen. Den har imidlertid svelgtenner.

Størrelsen på karpe er svært variabel. I mindre dammer med tette bestander blir den gjerne ikke større enn 200–300 gram som voksen. I Norge kan imidlertid karpe oppnå en størrelse på 2–6 kg i større og næringsrike lokaliteter med tynne bestander. I sørlige deler av utbredelsesområdet kan den gjerne bli betydelig større, og karpe opp til 40 kg er rapportert i forbindelse med sportsfiske.

Små individer av karper kan lett forveksles med andre karpefisker som gullfisk, karuss, mort, brasme og vederbuk. Den er svært nært beslektet med gullfisk og karuss og kan også hybridisere med disse. Den lange ryggfinnen og skjeggtrådene på hver side av munnen skiller den fra forvekslingsartene.

Den opprinnelige karpen er naturlig utbredt kun i vassdrag som drenerer til Svartehavet, det Kaspiske hav og Aralsjøen (Freyhof og Kottelat 2008). Karpe har imidlertid blitt kultivert og flyttet rundt i Europa og Asia siden tidlig middelalder. Karpe er spredt av mennesker til alle verdensdeler og vidt utbredt på alle kontinenter, unntatt i Antarktis. I Norge er karpe i hovedsak spredt på Østlandet, men det er også registrert bestander på Sørlandet og Vestlandet nord til Rogaland. 

Det har ofte vært antatt at karpe ble innført til Norge av munker på 1500-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). Dette er imidlertid ikke dokumentert. Den første innførselen av karpe i Norge skjedde sannsynligvis i Bergensområdet rundt 1685 (Kleiven, 2007, 2013), men ingen av introduksjonene før 1800 antas å ha gitt opphav til etablerte bestander (Kleiven 2013). På tidlig 1900-tall hadde man kjennskap til tre lokaliteter med karpe. Det gjaldt Sjaaens vannmagasin ved Kragerø (innført 1897), Mildevannet ved Bergen (innført ca. 1850) og Nygårdsparkdammen i Bergen (innført 1901). Den største spredningen av karpe i Norge har skjedd i løpet av de siste tre tiår. Fram til 1992 foreligger det kjennskap til bare 35 lokaliteter hvor det fremdeles var eller en gang har vært karpe (Kålås og Johansen 1995), og bare ti av disse hadde da levedyktige bestander. Dagens utbredelse i Norge er et minimumsanslag, og antall forekomster er sannsynligvis mye høyere. 

Funndata for hele verden fra Global Biodiversity Information Facility (GBIF).

Karpe trives i et bredt spekter av ferskvannshabitater, men finnes ofte i innsjøer, dammer eller dype sakteflytende elver med bløtbunn. Arten er altetende (omnivor) og spiser både små dyr og planter. Karpe tolererer et lavt oksygeninnhold og er ekstremt tolerant for mye partikler og dårlig sikt i vannet. Den blir derfor ofte den dominerende fiskearten i slike lokaliteter. Karpe kan ha en stor påvirkning på økosystemet, noe som i stor grad skyldes at den kan danne tette bestander med høy biomasse. I tillegg kan den virvle opp sedimenter som gir grumsete vann og vekst av planteplankton slik at vannkvalitet blir dårligere. Utsetting av karpe kan derfor ha samme effekt som eutrofiering.

Karpe er på våre breddegrader en vårgyter, men arten er fleksibel og kan under andre klimatiske forhold gyte flere ganger i året. De klimatiske forholdene er sannsynligvis en begrensende faktor for rekrutteringen hos karpe i Norge. Fisken er antatt å gyte først ved vanntemperaturer på 17­­­­­–­20 grader i mai-juni (Muus og Dahlström 1968). Dette er vanntemperaturer som i dag ikke er vanlig i store deler av Norge, men som sannsynligvis blir langt vanligere i fremtiden grunnet klimaendringer. Det antas at arten i Norge i dag først og fremst spres med bevisst menneskelig utsetting. Det er imidlertid vist at befruktede egg av arten kan overleve å bli spist av gressender og at dette dermed kan utgjøre en faktor for videre spredning (Lovas-Kiss m.fl. 2020).